En-heten

Noen ganger blir jeg fryktelig forvirra hva angår hva som kan gjøre meg lykkelig. Jeg er nå på min dag nummer åtte på rad uten å treffe venner eller gjøre noe som helst sosialt (et besøk fra min mor medregnes ikke). Klart at en liten sjukeperiode har hjulpet meg, men det har ikke vært noe som har fått meg til å gråte bitre tårer, akkurat. Jeg har ikke vært ensom, kun i korte blaff når jeg har blitt invitert på ting mens jeg fortsatt var for sjuk til å takke ja. Så har jeg satt meg til rette med en bok og tenkt at jeg ikke kunne hatt det bedre likevel.

Samfunnet vårt er sykelig fokusert på det sosiale. Å være en «sosial» person er ikke noen nøytral attributt, nei, den er snarere meget positiv i enhver sammenheng. Treffer du ikke nok folk, er du rar, har en usunn holdning til livet og blir i verste fall mislikt eller syntes synd på. Bruker du ikke den etterlengtede lunchpausen på jobben til å slarve er du i hvert fall merkelig. Min favorittaktivitet blant de tilgjengelig aktiviteter i en lunchpause er ikke å slarve om ting jeg ikke bryr meg om (misforstå meg rett – på skolen, derimot, har jeg gode venner jeg kan slarve med om ting som jeg faktisk bryr meg om), så jeg velger den så å si aldri. Når du i løpet av syv-åtte timer kun har tretti minutter fri, da bør du nesten gjøre noe hyggelig med den tida.

Jeg har full respekt for at andre er helt uenige. Men så prøver jeg å komme inn i kjernen av problemet her: er det galt av meg å oppsøke muligheten til å være alene med mindre det finnes særskilte personer til stede som jeg har lyst til å prate med? Er det uhøflig? Folk kan jo tolke ting langt, så kanskje de tror at jeg misliker dem noe spesielt siden jeg kun utfører det minste minimum av småprat.

Jeg har prøvd å tenke gjennom det. Da jeg jobba på en barneskole var mange kolleger forbløffet over at jeg ikke tilbrakte mer tid enn nødvendig på lærerværelset. «Hvor spiser du?» spurte de. «Ute,» svarte jeg. Året rundt. «Ute!? Alene? I kulda!?» Det var liksom ikke mulig å få forklart at å spise ute (som jeg ikke hadde noe i mot uansett) var den eneste tilgjengelige muligheten til å nyte maten og mine egne tanker i fred for folk. Vel, hvis dette er fjernt fra hva de liker, skjønner jeg jo egentlig at de blir forundret.

Så vokser frykten seg større og større. Jeg kommer på at man må jo dyrke alt mulig sosialt fjoll på arbeidsplassen for å komme seg opp og fram. Det holder ikke å gjøre en god jobb lenger. Jeg trøster meg med at de jobbene jeg har hatt til nå fortsatt er av typen hvor de andres sosiale inntrykk av meg ikke har noe å si, og at jeg f.eks. i lærerjobben var populær uansett fordi jeg ga alt og var dyktig. Men så tenker jeg at når jeg virkelig blir stor, da må jeg bite i det sure eplet og spise lunch med de andre så de ikke langsomt begynner å hate meg. I alle år har min mor sagt at hun vokter seg vel for å gå ut i lunchpausen for ofte, selv om de andre rundt bordet snakker om ting hun ikke bryr seg om. Det er en del av å bli stor.

Og så sitter jeg hjemme, eller går en tur hvis været er grått og fint, og gleder meg over nok en dag hvor jeg ikke trenger å treffe mine beste venner engang. Jeg har mange venner. Det føles som om sjelene deres henger over huset mitt. De banker på alle dører og vinduer. Jeg har ikke lyst til å sjekke facebook. Jeg er glad i dem, men de forstår ikke alltid at det ikke er noe å ta personlig dersom jeg heller vil være alene hjemme enn å treffe dem. Det er mye å ha dårlig samvittighet over.

Men hva skal man gjøre for å bli lykkelig? Man kan ikke kutte ut mennesker uten annen grunn enn at hvis man skal møte dem så jevnlig som man burde, skulle døgnet helst hatt minst 48 timer. Og det har jeg jo heller ikke lyst til. Jeg lurer på om jeg må flytte til en annen by og skylde på avstanden. Så får vi heller ta igjen det tapte i feriene.

Å, så lykkelig jeg er i min en-het! Jeg føler at livet blir verdt å leve og at harmonien endelig senker seg ned i skrotten. Men Samfunnet er ikke enig i at jeg har det bra. Personligheten min må være feil, feil, feil…

Håhå.


Søndagssøket: «heterofil jente søker feit lesbe»

Det er atter søndag, og tid for å hjelpe et menneske som har funnet denne bloggen gjennom Google. Denne gangen er det noen som har søkt på heterofil jente søker feit lesbe.

Dette er et interessant søk. Søkeren er svært opptatt av å definere seg som heterofil, og enda er hun på jakt etter en feit lesbe. Kanskje hun skal bruke lesba til andre formål enn de mest åpenbare, og at det derfor er viktig å spesifisere egen legning. Eller kanskje hun bare synes feite lesber er vilt attraktive. Jeg skal ikke dømme, jeg skal bare gi svar…

Så mye svar som jeg har, må sies. Jeg er ikke så veldig kjent med denne problemstillingen at jeg kan betraktes som noen autoritet.

Et åpenbart sted å lete etter feite lesber er lesbe-utestedet So. Jeg mener å huske at man kan finne noen der. Ellers har jeg fortrengt de fleste minner jeg har fra dette stedet, rett og slett fordi det er så surrealistisk fullt av pappkarikaturer av mennesker at jeg blir litt redd. Man begynner å lure på om man har havna i en blanding av en hårfrisyrebok fra frisøren (håret er det viktigste for alle lesber. Kle deg som et fugleskremsel, men for Guds skyld, bruk timevis på håret!) og en oversikt over diverse lesbe-stereotypier. Selvfølgelig hører den feite lesba med her, og hun står sikkert klar til å skremme den som har lyst.

Et annet sted å finne feite lesber er Gaysir. Her kan du trygt jakte bak skjermen. Dessverre må du også holde ut annonser for boxershorts med innlegg som kan gi deg opptil fem centimeter mer fyll der nede. Helt til du tar den av, så klart. Som heterofil jente vil du også oppdage at det er mange flere menn å få kontakt med der enn faktiske lesber. Noen av dem er til og med generøse nok til å tilby en trekant. Oh lykke!

Er du virkelig, virkelig hardcore kan du også begynne på tverrfaglige kjønnsstudier.


Sniklesing og Boktyven

Når man har mye pensum å lese, blir all annen lesing sniklesing. Men nå har jeg bestemt meg for å lese alle mine uleste romaner i motsatt alfabetisk rekkefølge, og av dem er det blitt en del, da jeg har vært utsatt for posesalg på loppemarked. Loppemarkeder er et mye bedre sted å få tak i NESTEN GRATIS bøker enn kjipe bokklubber med kun litterært søppel på menyen. Jeg synes blant annet at de fungerer kjekt for å skaffe seg eksemplarer av alle disse bøkene man har hørt så mye om og «burde ha lest». Om man i tillegg finner personlige perler som bøker av sine egne favorittforfattere er det kun en bonus. I alle tilfeller synes jeg bokjakt på loppemarked er en fantastisk attraksjon.

Kjent cover for alle som har vært i en bokhandel.

Første bok i min motsatt-alfabetisk-rekkefølge-lesning blei Boktyven av Markus Zusak. En krembestselger, som jeg av en eller annen grunn håpet og trodde ikke skulle bli en kandidat for «Jenni slakter bestselgere»-kategorien. Og joda, den slapp unna. Ikke for at det ikke var visse ting her som var litt ostete (taglinen på den norske originalutgaven, «Når Døden forteller en historie, bør du lytte», gjør litt vondt i innvollene mine…), men jevnt over synes jeg boka slett ikke var så verst. Her er det altså en personifisert Død som er gjort til forteller. Det fungerer sånn passe. For det første synes jeg personlig at det er litt fjollete å gjøre Døden (for meg en årsak til irriterende angstanfall, no shit) nærmest til en godstreng bestefarsskikkelse. For det andre synes jeg Døden er en rar ting å personifisere. Døden er jo en hendelse. I boka er det da også heller vagt hva slags «trossystem» som blir lagt fram. Hvor Døden tar sjelene hen, fortelles ikke. Heldigvis er hovedfokuset på en historie hvor ingen snakker med denne Døden-karen, annet enn at han tar sjeler i rikt monn etter hvert, men det er vel å forvente.

Fortellingen er fra Nazi-Tyskland, et oppbrukt tema som Vesten elsker å rulle seg rundt i. En dystopi fra virkeligheten, dere. Dessuten handler den om en foreldreløs jente, og det er jo også noe vi har hørt før… Likevel synes jeg selve plottet fungerer godt. Boka er ofte direkte koselig, sjøl om vi alle veit at det skal bli verre. Jeg hygget meg stort sett med den. Den var uhyre lettlest og sjøl om den er på nærmere 550 sider fyker de forbi i et rasende tempo, så det er en bok man kan lese på sånn ca. én dag, hvis man som meg er sjuk og ikke orker å gjøre så mye annet enn å lese og sove. Jeg satt og sippa de behørige tårer da slutten nærma seg, det hører med når det er masse lidelse og elendighet.

Hadde forfatteren bare gitt fjækkern i å ha Døden som en karakter, hadde alt vært godt. Ellers er det ganske kjekk lesning, om man kan ignorere hva som måtte finnes av klisjéer, og den overdrevne bruken av tyske fraser. Greit at det foregår i Tyskland, men å flette inn så mye av det lokale språket virker alltid som et krampaktig forsøk på autensitet.

Ikke minst må vi huske at dette opprinnelig er ment som en ungdomsbok, og 14-årige Jenni hadde sikkert jubla (det var gode tider det, lenge før jeg blei en blasert jævel…). Alt i alt en bok du kan lese med grei samvittighet og du kommer sikkert til å synes den er helt topp, for det gjør de fleste.

Neste bok på lista blir Virgina Woolfs Orlando. Jeg aner ikke hvorfor den står i bokhylla mi; antageligvis for å gi henne nok en sjanse etter nærmest å ha besvimt av kjedsomhet mens jeg leste Til fyret. Dengang var jeg rundt 17 år, kanskje jeg har blitt mer klar for denne damas harde lefser nå?


Søndagssøket: «hvorfor må menn oppføre seg så respektløst»

Denne søndagen vil jeg ta for meg en søker som, i likhet med å så mange andre, rett og slett trenger litt hjelp med et frustrerende problem. Det finnes faktisk overraskende mange som skriver inn denne typen spørsmål i Google for å få hjelp i livet, ser jeg av statistikken. Hjelpen er på vei! Jeg skal svare kvinnen (antar jeg) som lurer på hvorfor må menn oppføre seg så respektløst.

Det finnes mange jenter som nærer en idé om mannen som en repektløs fjompenisse. Jeg tror dette har to hovedårsaker:
1. Feil valg av menn
2. Hysterisk romantiske forventninger til forhold og livet generelt

Det første punktet tror jeg gjelder både kvinner og menn (erstatt med «feil valg av kvinne»), mens det andre nok er et område hvor kvinner gjør seg spesielt skyldige. I alle fall enkelte som jeg kjenner.

Jeg har tidligere skrevet om at jeg ikke forstår alle de irrasjonelle mekanismene bak folks forelskelser. Mye av det hele har nok med å gjøre at folk først faller for utseendet, for så å håpe at personligheten er deretter. Håpet er så sterkt at alt sannhetssyn forsvinner. Er typen kjedelig? Noe slikt kan man ikke innrømme for seg sjøl engang. Jeg mener, jeg hadde ikke likt å gå rundt og tenke at jeg hadde en kjedelig kjæreste, så det er fullt forståelig at folk lukker øynene og forsegler dem med superlim.

Kjedelige kjærester er én ting. Kjærester som rett og slett oppfører seg ufint, er litt verre. Igjen tror jeg årsaken er blindhet i de innledende fasene av forholdet. Jeg har sett mange folk som har blitt sammen med teite typer. Jeg har visst at de var teite lenge før de begynte å oppføre seg teit. Det er ikke så vanskelig å forutse. De er av den sorten som har kort lunte, manglende evne til refleksjon, ikke har livet helt på styr, roter og fjåser, mangler ambisjoner, lider av usikkerhet og lignende. Jeg lurer på om en del kvinner har så lav sjøltillit at de rett og slett føler at de trenger denslags menn?

Men dessverre er dette punktet håpløst å ordne opp i. Både menn og kvinner som har bestemt seg for at de er forelska i en furunål av et menneske, må bare innse sjøl hvor feil de tar. Noen øver etter hvert opp evnen til å kvalitetsvurdere mennesker. Andre fortsetter i det samme destruktive sporet til de er 50 år og har vært skilt fem ganger fra menn som slo dem. Fortsatt sitter de der og lurer på hvorfor menn er så fæle.

Punkt nummer to er det punktet som virkelig irriterer meg når jenter syter over typene sine. De har rett og slett komplett urealistiske forventninger til hva deres ridder på sin hvite hest skal utrette i livet deres. Ved det minste signal om at forventningene kanskje ikke blir innfridd, er det tårer og snørr og en telefon til en forståelsesfull venninne (merkelig nok ringer de som regel ikke meg i akkurat denne situasjonen, gadd vite hvorfor…?). For det kan faktisk hende at grunnen til at han ikke ønsker å planlegge bryllupet i den første måneden av forholdet er at dette generelt sett er ganske uklokt, at grunnen til at han ikke henger med deg hver jævla kveld er at han ikke vil la vennene sine i stikken, og GUD FORBY kanskje han ikke mente noe slemt den gangen han glømte å legge inn «<3» nummer tjue i den siste sms-en han sendte!

Det er nok unødvendig å påpeke at jeg som tilskuer til dette ikke gjør annet enn å bli sur og forsvare mannen, fordi jeg ikke forstår jentenes tankesett. De hadde vært like frustert over meg om jeg var deres kjæreste. Likevel mener jeg at det er et poeng i å senke kravene litt og slutte å være så mistenksom og ta seg nær av at mulig. Hvorfor vil man på død og liv tro det verste om sin kjæreste? Jeg hadde aldri ønsket å være sammen med noen jeg bare trodde det verste om.

Det var et spark til jentene. Men det er ikke sikkert av Søker var av denne typen, eller tenkte på dette da hun ville lufte sin frustrasjon over respektløse menn.

Når det kommer til andre menn som er respektløse, finnes det helt klart mange jeg ikke vil forsvare. Menn som tafser uten tillatelse eller innbydelse hører med i denne kategorien. Jeg kan ikke se annen forklaring på denne typen oppførsel enn at samme logikk ligger bak som hos mennesker som konsekvent sniker på kollektivtrafikken fordi det er billigere å bli tatt og betale bot en gang i blant enn å betale fullt månedskort hver måned. Tafser du på nok jenter, må det sikkert dukke opp noen her og der som synes at det er OK oppførsel eller er for fulle til å ta stilling til saken. Altså trenger du ikke å gjøre deg sjøl interessant eller oppegående. Score!

Det siste punktet av respektløs oppførsel jeg skal ta for meg, er det som irriterer meg mest. Tafsere driter seg bare ut, og jeg driter egentlig i dem. Det jeg derimot ikke driter i, er når menn nedvurderer meg som kvinne basert på stereotype oppfatninger om kvinners interesser og kompetanseområder. «Kvinner kan ingenting om data», «Denne boka er en mannebok», «Dette synes jenter er kjedelig» og så videre. Ofte tar de bitende feil. Samtidig er det her vanskelig å si hva man skal gjøre. Utsagnene passer jo godt på flere av mine venninner. Stereotyper kommer et sted fra. I mange tilfeller er de nok selvoppfyllende profetier. Når jenter får høre at de er dårlige med data og matematikk hele livet, blir de ikke akkurat inspirert til å utmerke seg på disse fagområdene og vil sikkert heller fokusere energien på noe de tror de kan lykkes i. Men jeg synes fortsatt at de mest respektløse mennene er de som ser ned på meg og tenker at jeg er dummere enn jeg er, eller fra starten av har bestemt seg for at vi ikke kan ha felles interesser fordi han liker gutteting og jeg sikkert bare liker jenteting.

Mine tips kan altså oppsummeres til følgende:

  • Chill out, bitch! Ikke vær hu som er så hysterisk.
  • Bryt stereotypene og vis de genuint ekle mennene hva du er gjort av. Det vil si: vær en person og ikke et kjønn. Men husk: du trenger ikke å ta på deg sæggebukse for å være en tøff dame. Sjøl sparker jeg best fra i høye hæler.

Siste kommentar får bli at respektløshet ikke egentlig har noe som helt med kjønn å gjøre, det heller.


Byens metafysikk

Kjære lesere, kjære medstudenter, kjære kaffidrikkere.

Jeg vil i dag benytte anledningen til å presentere for dere et dikt som vi antageligvis alle minnes fra norskundervisning i harde skoleår. Byens metafysikk av Rolf Jacobsen er en gammel traver, det handler om alt vi liker så godt – fremmedgjøring, moderne teknologi, natur versus kultur og ikke minst et lite glimt av romantikk. Byens metafysikk ble først publisert i 1933 som en del av diktsamlingen ”Jord og jern”, og det er fortsatt et dikt hvor alle kan finne noe for sin smak. Miljøaktivistene vil hoppe i loppemarkedssofaen av enighet i den dystre framstillingen hvor den moderne by blir lignet med en syk kropp, mens de mer progressive vil nikke og smile pent av skjønnheten i det hele.

Dette diktet, som er skrevet med frie verselinjer i ulike lengder og uten noe bestemt mønster, kan nemlig sies å ta for seg to ulike sider ved bylivet. Den ene forståelsen er at det beskrives kritisk som noe dystert og lite pent. Det er stinkende kloakker. Det er syk hoste. Byen er som en kropp som ikke er riktig frisk. Den er gjort organisk, og hvert organ er besjelet. Her er en menneskelaget kropp, en kropp hvor telefonkablene har nervefibre og gassledningene er som blodårer. Det skjer på den usynlige undersiden av verden: under rennestensristene, under de skimlete murkjellere, under lindealléenes fuktige røtter og parkplenene. Under, under, under, gjentas det. Byen er sannelig mer enn hva vi ser ved første øyekast.

Alt jobber sammen for at byen skal gå rundt, akkurat som i en kropp. Men det er noe absurd og nesten groteskt ved denne framstillingen, som om det unaturlige blir forsterket ved å sammenlignes så åpenbart med noe naturlig. Likevel er det noe som er en del av alle menneskers liv; her det ingen forskjell på rik og fattig. Om du bor i «østen» med de skyhøie menneskealper, eller i «vesten» med villafasadene –  alle er avhengige av «bykroppens» funksjon. Byen er én sammenhengende enhet, strøm og kloakk renner under den og alle drar nytte av dem. Vi er bundet sammen.

Men det er lenker det beskrives som. Og slik kan man si at avhengigheten av disse moderne undere tar fra oss en frihet. Om alt skulle stoppe, ville ingen kunne leve sine liv i noen tilfredsstillende grad. Tenker menneskene over det? Nei, oppe i dagen er verden en annen. Diktets «du» danser med flammende fotsåler over asfalten, og har silke mot navlens
hvite øie og ny kåpe i solskinnet. Ikke bare det – det er et lite ”jo” i denne strofen som vi nok ikke skal overse. Dette enkle lille ordet skaper en enda sterkere kontrast mellom det som skjer over og under overflaten. Livet er altså vakkert, og man lever nesten skjødesløst. Det er her den andre forståelsen av dette diktet kommer inn. Det kan handle om skjønnheten i byens kropp og kanskje også skjønnheten i uvitenheten eller ignoransen av hvordan alt henger sammen. Diktets «du» har ny kåpe, ser seg nok godt fornøyd med det og hva som ellers skjer kommer i bakgrunnen. Som de fleste i en alminnelig by er det det umiddelbart synlige hun vier sin oppmerksomhet. Og er det ikke noe flott med det? Livet rundt oss har så mange lag som vi aldri ser, men de er der like fullt og sørger for at vi har muligheten til å foreta oss alt vi gjør.

Diktets «jeg» tar seg en sigarett og betrakter røyken, cigarettens blå sjel. Denne røyken som fyller jeg-personens lunger kan nesten sees som en allegori til forurensningen som fyller byens lunger, om man nå skal dra det litt ekstra langt. Her er en ekte organisk kropp som beskjeftiger seg med noe som har med selve livets kjerne – pusten – å gjøre. Ikke rart at han (om vi skal tolke det som en mann, og det kan jo lett la seg gjøre når vi tenker våre typiske forestillinger om tida da dette diktet ble utgitt) tenker på det som en blå sjel. Og den flyr opp i evigheten som en kysk engel. Partiklene som utgjør røyken vil ikke forsvinne, men den forsvinner fra hans åsyn, slik livet også gjør en dag. Men på en slik dag er dette fortsatt langt unna for de fleste.

Følelsen av filosofisk å betrakte løvene i trærne og svirvlende røyk i et bylandskap mens man, kanskje som en av få (i alle fall kjennes det slik!), tenker over hvor underlig det er alt sammen kan sies å være det som er sentralt i den siste strofen. Her er det en forestilling om fremmedgjøring, modernismens store yndlingstema. Vi kan nesten kalle det en ”meta-fremmedgjøring”: mennesket er fremmedgjort fra sannheten om den verden det lever i, som er blitt som en stor maskin som danner bakteppet for deres liv. Men det er ikke alt – jeg-personen er kanskje igjen fremmedgjort fra disse menneskenes ubetenksomme verden i sin ensomme betraktning av sigarettrøyken. Kanskje er han ikke så forskjellig fra folk flest likevel. For han tenker nok på alt det som har blitt nevnt tidligere, hvordan alt henger sammen i mennesket vidunderlige nye verden, men – jo – ”du” er der. ”Du” er ganske enkelt glad; fin i den nye kåpen.

Ja, når ”du” kommer i forgrunnen, da er det kanskje ikke så viktig lenger med alt det andre.

(Er ikke så greit, dette med skolearbeid.)


Søndagssøket: «skal studere kjønnsstudier som mann»

Alle som har en blogg morer seg over å se hvilke Google-søk som har resultert i at folk har havna på bloggen deres. En dag jeg satt og betrakta statistikken, slo det meg at jeg kanskje skulle gi leserne det de vil ha. Dette er bakgrunnen for Søndagssøket, hvor jeg hver søndag forsøker å skrive et innlegg basert på en artig søketerm. Slik kan alle de søkende endelig finne det de leter etter.

Dagens søker jeg har tenkt å hjelpe med relevant innhold er han som søkte på skal studere kjønnsstudier som mann.

Jeg må si jeg lurer litt på hvordan det er å studere kjønnsstudier som mann. Man møter jo en hel del ganske ekstreme feminister, noen av hvem som påstår at de hater menn. Enhver idiot kan jo forstå at noe slikt er latterlig, og sjøl liker jeg også å si det høyt. Som kvinne er det ingenting jeg finner mer tilfredsstillende enn aktivt å bekjempe idiotfeminisme. Som mann tror jeg ikke det er helt så greit.

Mannen som begynner på tverrfaglige kjønnsstudier er kanskje av den typen som er veldig for likestilling. Det synes jeg er kjekt. Alle menn og kvinner bør være for likestilling, ellers hadde Norge vært fattigere. Problemet er at mye av den feminismen man møter på kjønnsstudier og blant kjønnsstudentene ikke har noen ting som helst med likestilling å gjøre. Dette tror jeg at jeg har utdypa grundig nok tidligere. Så hva skal den likestillingsglade unge mannen da si? Her kommer feminismen til å bite ham i ræva, for å si det på godt Oslo-mål. En liten jente som meg kan for eksempel lett si at hun synes mannehat er det teiteste siden ferdig vaffelrøre på boks. Men en mann av den sorten som ender opp på tverrfaglige kjønnsstudier vil sikkert prøve å «forstå» de stakkars undertrykte kvinnene som har slike synspunkter. Og om han nå skulle finne at det egentlig er nokså uforståelig, og at feministene kanskje tar litt hardt i, vil han ved å ytre dette kun framskaffe «bevis» på at mannesvinene er fæle og motstiller seg kvinnefrigjøring.

Med andre ord virker det som om det må være enda vanskeligere å være en mann med omløp i hodet på dette studiet enn det er å være en kvinne med omløp i hodet. Jeg føler nesten at jeg må benytte meg av min posisjon som kvinne og tale mennenes og den sanne likestillingas sak. For nei, sann likestilling handler ikke om konsekvent å framstille kvinner som undertrykte ofre, og heller ikke om å framstille dem som menn, og i hvert fall ikke om å tråkke mennene ned i søla. Menn som sier dette er patriarkalske undertrykkere, mener nok hardfeministene. Kvinner som sier det er hjernevaskede stakkarer. Sjøl er jeg bare veldig, veldig sinna for at jeg hele tida skal bli kalt undertrykt.

Så hva var konklusjonen her? At denne mannen som ønsker å gå på kjønnsstudier kan få det hardt på flere måter. For det første er hele fagfeltet fordummende. For det andre tiltrekker det seg usympatiske, usikre jenter som finner en enkel måte å hevde seg på. Og om vår mann er en mann av fornuft, vil han bli grundig frustert. Jeg kan bitche i ditt sted, kompis. Finn deg en annen plass å leke.

Jeg håper det var svar nok. Søkeren som får svar neste uke lurer også på noe om menn. Det er tydelig at menn (i tillegg til blant annet depresjon) er en populær interesse blant dem som kommer inn her. Utrolig!


Å gi opp

…er ikke et uttrykk som har spesielt god klang. Sjøl er jeg gjerne den som aldri gir opp, hun irriterende som henger ved lenge etter at de andre er gått lei (tenk Monica i Friends), som ikke kan ha det på sin CV i livet å ha gitt opp. Bortsett fra i Kjærligheten. Den er gitt opp for riktig lenge sida. Nåja.

Jeg vurderer knallsterkt å droppe et av fagene mine, fordi det rett og slett er det faget som alltid henger igjen og hindrer at jeg får gjort resten av det jeg skal gjøre i livet. Det skulle ikke være noen skam, for sjøl uten dette ekstra faget tar jeg fortsatt mange nok til at folk kan gi fra seg et lite gisp. Hurra. Men det er vel nettopp det som skulle tilsi at jeg har et usedvanlig (usunt) høyt ambisjonsnivå og ikke tar spesielt lett på slike ting.

Jeg bare vil kunne si meg ferdig med å dra all-nightere i hverdagen, y’know?

Vi får se hvordan jeg klarer det i morgen. For øvrig har jeg sittet og moret meg med å skrive innlegg til en ny søndagsspalte hvor jeg skal skrive et innlegg til hver av de rareste tingene folk søker på for så å havne her. LOL, altså.

Oppdatering tirsdag: En beslutning er fatta og jeg konkluderer med at framfor alt må man beholde gleden i det en gjør. For ikke å snakke om helsa.