Category Archives: verdsvevens viderverdigheiter

Nyhater

Jeg klarer ikke å skrive blogg sånn på ordentlig. Jeg klarer ikke å engasjere meg i noen ting over lengre tid, virker det som. Men én ting må man visst alltid engasjere seg i, og det er nyhetene. Det er ens plikt som menneske å holde seg oppdatert på «det som skjer». Det er også utrolig viktig reint sosialt. Etter min lange juleferie hvor jeg ikke snakket med hverken venner eller aviser, var det brakkleint å komme tilbake til hverdagen og innrømme at jeg ikke ante hva alle de andre diskuterte. Nei, vent, jeg innrømte det ikke. Men pinlig var det. Ja, ja, tid for å lese (nett)avis hele tida igjen.

For du må virkelig lese hele tida. Én daglig økt var ikke nok for at jeg kunne vite hva som ble snakket om. Jeg kan stå opp, tro jeg leste nyhetene nok i går, for så å oppdage at det må ha vært én eller annen artikkel jeg ikke pugget godt nok, og det er akkurat den alle snakker om. Faen. Eller jeg møter en person som automatisk går ut fra at jeg kan alt om hva diverse viktige personligheter i Norge har foretatt seg, og i neste øyeblikk en som later til å være overbevist om at jeg har sterke meninger om politikken som blir ført i Langtvekkistan («kjekt med revolusjon,» kan du svare til det meste). Nikking og sukking (husk at dette er nyheter, så du smiler ikke!) er blitt et fast innslag i samtaler.

Egentlig er jeg et engasjert menneske som liker å ha kunnskap og meninger om et bredt spekter av saker, en sånn som gjerne vil diskutere og være Kong Gulrot i nyhetssamtalene. Men jeg merker at jeg blir mer og mer oppgitt jo mer nyheter jeg leser. 2012 har så langt vært et forferdelig nyhetsår. Aftenposten gir meg stort sett lyst til å rive alt håret ut av hodet mitt og plante det i maten til alle de dumme menneskene i verden. Det igjen får meg til å sitte og lure på hva slags menneske jeg egentlig er, for tenk om jeg egentlig er dum som synes at alle det skrives om er dumme. Her er hvor dumme jeg synes nyhetene er:

•Da jeg kom sliten hjem fra festligheter og oppdaget at en eller annen tilfeldig «rasistisk» scenekommentar var det som fylte hele nyhetsbildet, ble jeg så fylt av the fuck I didn’t give at det var det jeg snakket om neste morgen, hvor lite fuck jeg ga. Jeg hadde liksom ikke ord nok for å få det ut. Landet vårt er et sirkus som hisser seg i SÅ stor grad opp over denslags. Folk sier stygge eller uheldige ting om alt mulig hele dagen uten at noen reagerer.

•Megaupload-mannen fikk som fortjent. Han er stor og feit og rik, så egentlig burde jo alle radikale sjeler hate ham. Men neida. Siden han ikke selv produserer noen varer han tjener penger på (jeg gidder ikke kalle the eyesore av en nettside som var MU for en vare), er han den typen feit og rik som vi alle liker. Tenk at de onde menneskene i USA skal straffe ham for å tjene seg feit og rik på indirekte å ta betalt for andres åndsverk! «Men det var jo masse lovlige filer der!» hyler alle. Jada. Det var sikkert en og annen fanfic eller whatever som var lovlig for hver 10 000. ulovlige fil. Det var nok ikke de filene som gjorde at nettsiden gikk så godt.Det er nok ikke de filene som gjør at du kommer til å savne den.

•Men dette var jo bare tippen av isfjellet, når vi nå er inne på de onde menneskene i USA. OK, jeg er ikke for SOPA/PIPA. Grunnen er at hele forslaget var latterlig lite gjennomførbart og i det hele tatt virket så gjennomtrengende fjollete at man kan lure på hvor verden er på vei hen. Men det var ikke akkurat den dumheten som gjorde at jeg fikk fullstendig nok. USA er tross alt landet der homobryllup kan bli lovlig for så å bli forbudt igjen. Det som irriterer mest er derimot at man får en slik følelse av at alle mener det er deres gudegitte rett å eie tusenvis av sanger og konsumere timevis med video i uka som de ikke har betalt for. Du kan gnåle så mye du vil om at plateselskapet tar mesteparten av pengene, men det gjør det likevel ikke riktig at du skal få alt gratis hele gudskapte tida. Dette sier jeg på tross av egne synder. Fordi jeg veit jeg ikke har spesielt med klagerett hvis jeg mister mulighetene jeg har på nettet per i dag.

•Islamister som driver og ber og bærer seg på anti-Afghanistan-demonstrasjoner er noe jeg finner forstyrrende, og jeg blir igjen mektig irritert over hvor dumme de er og egentlig burde vi bare ignorere dem. Men jeg gjør det jo’kke jeg heller.

•Og så leser jeg at en av dem jeg la mest merke til på Facebook-sida til disse demonstrantene, hun som skriver at ingen trenger vel demokrati når vi har Sharia!™ , dedikerer sin fritid til å reise rundt på skoler og foredra om hvor kjekt det er å gå med niqab. Og så føler jeg meg som en fettete, ekkel grilldressgubbe fordi at hennes niqab-foredrag høres ut som noe jeg som lærer ikke hadde ønsket å ha som pauseunderholdning for klassen mens jeg tok meg en røyk, jeg synes faktisk hun virker riktig dum, og da er jo jeg skikkelig fremmedfiendtlig, er jeg ikke?

•Nei, jeg gjør ingen forskjell på svart og hvit. Når jeg hører at en norsk nordmann fra Norge i fullt alvor hevder at Gud kan ha tatt bolig i Anders Behring Breivik for å skyte sine kjære barn så han kunne få advart resten av den kjære saueflokken om hva som skjer når du «spotter» onkel Gud, da kommer den samme mektige irritasjonen fram i meg som med islamistene. I 2012 tror vi vel ikke at Gud holder på med sånt da, dere. Jada, det var bare én mann. Men han er dum og rape gal og burde ikke få holde taler for andre enn psykiateren sin.

Ja, jeg er gresselig usivilisert (og skriver under pari). Men det som gjorde meg sånn var at jeg prøvde å være en sivilisert, nyhetslesende person…


Fra virkelighet til fortelling

Romkamerat C kommer hjem.

Jeg gleder meg, sjøl om jeg synes det betyr at jeg har en plikt til å gjøre huset pent. Romkamerat C er forøvrig en skikkelig interessant sjel, fordi hun er så tvers igjennom forskjellig fra meg, og det synes jeg er et evig interessant tema å utforske. Hun løfter bare litt på øyenbrynene, som alltid, når jeg begeistra begynner å dissekere våre høyst ulike tankesett. Min fascinasjon for denne unge damen er ikke rotfesta i noe av det som får andre til å interessere seg for henne, virker det som. Jeg er ikke hemningsløst tiltrukket av henne slik så mange andre later til å være, og jeg skjønner meg knapt nok på tankegangen hennes, men jeg tror det må være noe slikt som gjør at vi kan skravle godt, på en annen måte enn hva jeg gjør med en del andre venner.

Kanskje det er teit av meg å sitte og skrive om henne på en blogg som hun aldri har lest.

Det er nemlig dette som er det sanne temaet for innlegget, en ting jeg har spekulert på helt siden jeg fant det for godt å begynne å legge ut jevnlige skriverier på den store vev. Jeg har aldri promotert bloggen min noe videre for folk jeg kjenner. Noen ganger tenker jeg at den like gjerne kunne vært anonym. Det er to grunner til dette: at jeg vil at folk skal lese dette av andre årsaker enn at de har noen som helst interesse av meg privat, og at det jeg forteller, sjøl om det er helt ærlig, tross alt er fortalt med en stemme som har et annet publikum i tankene enn de som i utgangspunktet bryr seg om hva jeg har drevet med i det siste. Altså får det meste en litt kvassere kant.

Min venninne E mente at «Jenni von Kakedeg» er en slags karakter. Det kan godt hende. Sjøl ser jeg fra mitt eget perspektiv ikke noe særlig skarpt skille mellom hverdagslige Jenni C. og Jenni von Kakedeg, men det er interessant hvordan det kan oppfattes slik. Jenni von Kakedegs liv og bedrifter er slik jeg oppfatter min Kamp mot Verden (også kjent som Hverdagsliv) fra innsida av hodet, omformulert fra virkelighet til tekst. Hvordan de menneskene som faktisk omgås meg oppfatter virkeligheten, kan jo være en helt annen sak.

Dessuten kan hendelser i virkeligheten behandles som et utgangspunkt for å fortelle historier. Det er noe jeg synes er knallgøy å utforske og som jeg gjennom å blogge (og skrive i notatbok, og tenke) søker å øve opp. Få historier er ferdig servert fra naturens side. Noe må kuttes bort, noe annet må overdrives. Poenget er å få igjennom noe som underholder, overrasker og kanskje understreker et eller annet budskap.

Man kan si at det er evnen til å kunne omformulere virkeligheten spontant som i stor grad skiller dem som forteller morsomme historier fra dem som forteller litt småkjedelige historier rundt kaffibordet. Jeg har en venninne som er helt genial til å gjøre dette muntlig. Hun fortalte om en i utgangspunktet uinteressant korkonsert som skulle avholdes i Oslo Domkirke, men inntrykket man fikk var at å dra på denne konserten bare var hakket mindre spennende enn å være hemmelig agent i en spionfilm.

Forfattere som Frank Lande og David Sedaris briljerer også i nettopp dette. Men noen ganger har jeg tenkt på om ikke det er en solid mengde folk som figurerer i historiene som går rundt og forakter til dømes Sedaris fordi de ikke forstår hva denne «forvandlingsprossessen»* innebærer. Da er det vel godt at det er de ukjente leserne som er i flertall.

Uansett, jeg har bare lyst til i det lengste å unngå en klein kræsj mellom de forskjellige bildene jeg maler, muntlig, skriftlig og ved bare å være til. Derfor har jeg ennå ikke fått trykt opp visittkort med reklame for kakedeg.net.

*Gled eder – dobbel Kafka-referanse!


Kakedeg

Da jeg ga bloggen min et navn, var det fullstendig på måfå uten store tanker bak. Jeg tenkte «hoho, kakedeg, kakemeg, alle kan få kake seg…» eller noe i den duren. Dessuten tenkte jeg at kanskje kunne bloggen handle om kakebaking, siden jeg liker det, og sånn for å ha noe å skrive om. Pfft, det finnes masse annet å skrive om. Det tok ikke lang tid før jeg fant ut at jeg ikke trengte å ha kaker som en unnskyldning for å skrive. Dermed har det ikke blitt et eneste innlegg her om baking. Men Kakedeg, det heter bloggen. For det er jo så artig.

Nå har jeg funnet ut at dette navnet er skrekkelig upraktisk av flere årsaker.

For det første er det ikke et ordentlig ord. Det høres ut som «kakedeig» og folk kommer til å feilstave det i det uendelige. Tenk om noen sier «Kakedeig er en morsom blogg!» og ingen finner den, fordi de tror det er alminnelig kakedeig det er snakk om. De som søker etter «kakedeig» på leting etter meg, kommer aldri til å finne meg. Dessuten kunne noen tro at det er jeg som ikke veit hvordan man staver ordet «kakedeig», og det er jo forferdelig, siden jeg er så opptatt av rettskrivning.

For det andre slo det meg aldri at noen kunne ha brukt dette tulleordet allerede. Men joda, det finnes en side som heter Kakedeg.no. De selger kakepynt. Og sjøl om jeg er treff nummer to på Google, vil Kakedeg.no alltid ligge foran meg. Huff. I tillegg kan jeg aldri vite om folk som har søkt etter «kakedeg» og dermed kommet inn på min blogg faktisk lette etter denne bloggen, eller om de trykka feil og egentlig var på jakt etter kakepynt. Det er lite tilfredsstillende, bare.

Men å endre navn er ikke så innmari fordelaktig, det heller. Jeg har en liten leserskare (som vanlig flere lesere enn kommentatorer, men jeg vil ikke være en sånn kjiping som maser etter kommentarer. Om folk faktisk leser – og liker å lese! – det jeg skriver, er jeg mer enn fornøyd nok), og en «casual» leser kan man sikkert lett miste hvis de plutselig ikke finner igjen bloggen. Dessuten vil jo da de lenkene hit som finnes på nettet bli dødlenker. Nei, adressen bør nok forbli den samme.

Kanskje jeg skal kalle bloggen Kakedeg Kakemeg da. Bare sånn for å forsøke å løse de ovenfor nevnte problemer. Eller kanskje noe annet som høres mer unikt ut enn bare Kakedeg, men fortsatt har ordet i seg. Jeg kunne kalt den Kakedeg og kaffi, men jeg synes det høres for mye ut som en sånn «livet er koselig og jeg driver og strikker en lue»-blogg. Ikke at det er noe galt med slike blogger, men jeg sikter nå mot noe annet. Jeg skriver (og tenker. og kverulerer litt.), jeg driver ikke og tar bilder av søte katter, hjemmelagde kreasjoner og mine siste kaffikopper, liksom. De som ikke orker å lese litt trives nok ikke her.

(Sjølhøytidelig? Neida. Halvparten av skrivinga narrgjør jo forfatteren!)


Krypet

Jeg har en foruroligende fritidsaktivitet. Jeg veit at den deles av en av mine venninner, men jeg har lenge slitt med å innrømme at jeg er hekta sjøl.

Jeg googler folk.

Joda, de fleste har det med å lese seg litt opp på andres Facebook-profiler. Men Facebook gir deg kun kjedelige opplysninger. Folk er egentlig mer selektive enn man tror med hva som kommer ut der. Det kan dog være et utgangspunkt for googlinga. For på det store «anonyme» nettet ellers, der finnes flesket.

Jeg er til og med ganske dyktig til å bruke Google i denne øyemed. Det er ikke mye jeg trenger å vite om en person før jeg kan finne ut resten av det som er  å oppdrive på nettet. Et fornavn, et sted, en interesse… snart får jeg et usedvanlig innblikk i den aktuelle personens meritter og meninger; det er den moderne tids under rett foran nesa på meg. Hvem de er, hva de har gjort, hvem de var i sine vanskelige tenår, eventuelle hemmelige navn, sjøl brukernavnet deres på forskjellige sider er heller ikke vanskelig å oppspore, og søker man videre på dét, ja da blir det virkelig interessant. Noen mennesker viser seg faktisk å være direkte fascinerende.

Jeg får et enormt kick av å finne ut de mest sinnsyke ting. Slik at jeg, om det skulle bli nødvendig, kan skremme livskiten ut av alle jeg kjenner med å ramse opp hele deres skjulte livshistorie. Aldri om det kommer til å skje. Det er jo sjeldent lønnsomt å skremme folk.

Jeg brenner altså inne med mengder av underlig viten. Noen ganger snakker jeg med vedkommende og lurer på hvorfor de har valgt ikke å dele det ene eller det andre med meg ennå, ting som jeg allerede har funnet ut om dem via kjære venn Google. Venner av meg nevner en eller annen person, og jeg har bare lyst til å pøse på med alt det jeg veit om dem, men holder meg klokelig nok kun til de informasjonsbitene det er logisk at jeg skal sitte på.

Folk må nemlig ikke få vite hva jeg driver med. Det aner meg at slikt er lite sosialt akseptabelt.

De fleste som kjenner meg personlig aner da heller ikke at jeg sitter og øser ut av min skalle på en blogg i cyberspace. Lesninga er forbeholdt dem som er såpass interesserte at de googler meg.

(De kommer hit og oppdager at jeg sannsynligvis allerede har googlet både dem og deres gamle oldemor.)


Blogganbefaling: Islam i Norge

Jeg synes det er veldig interessant å sette meg inn i synspunktene til dem som er annerledes enn meg selv, til og med folk jeg er sterkt uenig med eller anser som en smule forstyrra i skallen.

Valgerd, som er norsk konvertitt til islam, er ikke helt i den kategorien selv om hun er annerledes enn meg. Hun evner nemlig å være fornuftig og kritisk, samtidig som hun selvfølgelig er sterkt troende, og det gjør bloggen hennes svært leseverdig. Å konvertere til en tro som er rotfesta i en kultur som er så sterkt avvikende fra vår egen her i Norge, er et usedvanlig og modig valg som jeg har stor respekt for. Det er på ingen måte enkelt og heller ikke særlig hipt, men det gjør det desto mer spennende å lese om erfaringene hennes og de særskilte utfordringene som møter en etnisk norsk muslim. Kloke tanker og refleksjoner om aktuelle temaer for muslimer og alle oss andre har hun også.

Absolutt ikke den dummeste bloggen å bruke litt tid på å lese over en kopp kaffi.


What Lady Gaga Does and Does Not Want, As Expressed in the Song «Bad Romance»

Trykk på bildet for leselig størrelse.

"To be friends"? DOES NOT WANT.

Sangen «Bad Romance» er et av de mest fantastiske, smertelig realistiske og beskrivende uttrykkene for følelser i musikkens historie.


Fenomenet Facebook, del 1: Overvåkingskulturen

Facebook snakker til meg, slik den i disse dager sikkert gjør til alle sine brukere på hovedsiden. «Hvem mangler, Jenni?» Det høres nesten litt desperat ut. Hvem mangler? Hvem er det du ikke har klart å redde ut av det brennende huset ennå?

Gud, jeg vet ikke. Jeg tasser gjennom en gang full av åpne dører, her er rommene hvor alle jeg kjenner og har kjent bor. Dørene er på vidt gap, men jeg ser ingen faktiske mennesker. Jeg entrer ufortrødent rommet til en bekjent jeg ikke snakker så mye med som jeg gjerne skulle, og ser meg omkring. Uten skam setter jeg meg ned for å bla gjennom fotoalbumene til vedkommende. Nye fotografier fra hendelser jeg ikke har deltatt på, men det føles nesten litt sånn nå som jeg har fått se bildene som ble tatt av alle de deltagende. Det er like før jeg tar en penn opp av lomma og skriver en liten kommentar i margen til det ene bildet, det er et riktig festlig bilde, men jeg tar meg i det, det ville kanskje være litt rart å skrive i denne personens fotoalbum?

På veggen henger lapper. Det er beskjeder fra vedkommende romeier til alle besøkende, og beskjeder som andre besøkende har lagt igjen til romeier. Noen beskjeder har utarta seg til hele samtaler som jeg nå leser. Jeg forlater rommet grundig informert om både det ene og det andre, og undrer meg over om jeg noen gang ville hatt muligheten til å vite alt dette om det ikke var for at jeg har fått adgang til dette rommet. Jeg føler meg litt dum. Godt ingen kan vite at jeg har vært her.

Jeg passerer kjapt forbi flere rom som tilhører personer jeg nesten hadde glemt fantes. Av og til stikker jeg hodet inn for å finne ut hva som later til å prege livene deres nå, så mange år etter at de var en del av min hverdag. Greit å være oppdatert. (Jeg merker meg dessuten at mange har hengt opp fan-plakater for Gaffa-teip, sammen med uttrykk for kjærlighet til diverse musikkartister eller politisk tilhørighet.) Litt lenger borte ligger rommet til en god venninne, og jeg skriver en liten beskjed og legger igjen noen bilder til henne som jeg tok sist vi møttes, slik at andre tilfeldige som besøker rommet hennes kan se på dem. Hun kommer antageligvis til å gjemme det ene i skuffen når hun får se det, det var jo, når sant skal sies, litt mindre heldig selv om det var artig.

Vel framme hos meg selv ser jeg at en fyr jeg møtte forrige helg har lagt igjen en høflig forespørsel om adgang til mitt private rom, og siden han jo egentlig var ganske trivelig (eller i hvert fall ikke verre enn nøytral!), sender jeg beskjed tilbake om at det er greit. Jeg avslår en festinvitasjon, og på døra mi henger jeg opp en lapp som forteller noe intetsigende pjatt om hva jeg har foretatt meg i dag.

Og så tusler jeg ut av dette rare livlige, men folketomme huset og føler meg som en innbryter, en dagbokleser, en stalker, men det har jeg jo aldeles ingen grunn til – jeg har jo full tillatelse til å foreta meg alle disse tingene jeg har gjort. Likevel er det noe som føles pussig med det hele. Jeg har til enhver tid muligheten til å vite hva store deler av min omgangskrets driver med, tenker på eller diskuterer med andre. Ingen stiller spørsmålstegn ved det. Det er liksom en ufravikelig rett i dette vårt samfunn.

Likevel får jeg den der følelsen, av at jeg har snoket rundt hjemme hos noen jeg egentlig ikke hadde blitt invitert til på kaffi, og verre er det om jeg kommer tilbake gjentatte ganger. Jeg tror ikke det er tilfeldig at verbet «å stalke», som vi ikke egentlig har noen god oversettelse for på norsk, først ble tatt aktivt opp i språket en gang ca. i 2007, da Facebook for alvor begynte å ta av her til lands. Plutselig var ordet blitt veldig aktuelt. Å stalke noen innebar ikke lenger å følge etter dem med solbriller og kikkert. Det kunne nå gjøres trygt og usynlig, godt gjemt bak en PC-skjerm. Best av alt, det var blitt stuereint.

Men hei, jeg skal ikke klage. Dette har helt klart sine praktiske fordeler i det sosiale liv:

Ikke si du ikke kjenner deg igjen, din perverse overvåker.*

*Fra xkcd.