Category Archives: Uncategorized

Nettristessen

På midten av nittitallet sa man at internett sikkert ikke kom til å slå allment an. Nå har det slått så godt an at jeg synes det begynner å bli for mye av det gode. Hva behager? Jeg, som både blogger og henger på facebook, og vil våge å påstå at jeg er en mer dreven og erfaren nettbruker enn de aller fleste alminnelige folk i alle aldre. Jeg har vært internettets lydige lakei siden det fortsatt var noe nytt og ukjent.

Joda. Tanken slo meg da jeg så at Kindle nå er blitt lansert i en slags nettbrettversjon. Nettbrett-konseptet synes for meg å være selve innbegrepet av de siste årenes idé om at man må være på nett 24/7. Ikke én nyhet, ikke én bloggpost, ikke ett eneste tweet skal gå ubemerket hen, eller få lov til å vente et par timer. Nylig fikk jeg min første smarttelefon, og den kan kua klaske meg til og med varsle på startskjermen når noe har skjedd meg på facebook, som den gjør med tekstmeldinger. Jeg finner det ganske hårreisende. Ikke fordi jeg er mot teknologi, men fordi jeg er mot å bli en slave av teknologien og enda sterkere mot tilgjengelighetstyranniet. Du kan ikke være en dag borte fra mobilen og de sosiale mediene, da ville jo folk tro at du er død, eller i alle fall sint på dem.

Hjernene våre blir vant til konstant å ha tilgang på all informasjon, ferdigtygd og fordummet til det punkt hvor man ikke trenger å tenke seg fram til noe eget. Vi blir rastløse og utålmodige. Vi skal ha konstant input, konstant underholdning, og den skal være lettfordøyelig. Nettbrettet og smarttelefonen forteller deg at en t-banetur skal brukes til å oppdatere seg på det siste, du får ikke vente til du er kommet hjem eller til arbeidsplassen der en datamaskin er tilgjengelig.

Det skaper en avhengighet som gjør at man til slutt ikke kan sitte stille uten å vite hva Pål spiste til middag og hva han mener om den og den politikerens siste utspill. Og får man ikke formidlet hva man selv tenker, i det øyeblikket man tenker det, føler man seg kneblet. Småbarnsmødrene kan ikke fatte en beslutning uten å høre hva de andre på Foreldreportalen eller Barnimagen mener om saken. Rosabloggerne kan ikke ta på seg et antrekk uten at hele Norge skal få se. Man skal være i konstant kontakt med en usynlig, men ytterst tilstedeværende omverden. Den følger en helt til man lukker øynene for å få de påkrevde timer med søvn.

Jo mer nettet blir en del av alle aspekter ved hverdagen, desto mindre nytte gjør det egentlig for seg. Ja, nå banner jeg både grovt og høyt i den virtuelle kjerka. Men jeg er glad for at jeg for eksempel gikk på en videregående skole der man ikke var pliktig til å ha en laptop foran trynet hele dagen, fordi – lik det eller ei – kidsa lærer ikke noe særlig av det. De lærer ikke å lese eller skrive skikkelig, de lærer ikke å konsentrere seg, de lærer ikke å være en time uten facebook*. Jeg veit at de sier at «all lesning er bra lesning», men barna leser allerede så mye nettekst på fritida at skolen bør være et sted der man kan ha muligheten til å heve standarden en smule. Og konsentrasjonen er det jeg er mest bekymret for at blir drevet bort av den kollektive nettavhengigheten, både hos elever, studenter og alle andre.

Folk klarer ikke å konsentrere seg om noen verdens ting. De kjeder seg hvis ikke underholdningen er servert. Det er ikke noe mysterium at folk sliter med å konsentrere seg om teksttungt pensum, for eksempel, når de er opplært til at informasjon skal presenteres på et par linjer om gangen og at skiftene mellom tema og kanal skal skje raskt og konstant. Dessverre får jeg ikke gjort noe særlig med det. En hverdag med en reint epilepsiframkallende strøm av unyttig informasjon er kommet for å bli.

Men jeg liker veldig dårlig tanken på at man skal kjenne seg som et halvt menneske dersom nettet svikter en dag.

*Gud, som jeg hatet det når de mer godtroende av lærerne trodde at det var så fint at vi lærte oss å jobbe på datamaskiner, og så har bare alle sittet på facebook i et par timer.


Min egen luksusfelle

I Universitas leste jeg i dag at studenter har dårlig råd. Det er ikke noe nytt. Artikkelen sier at gjennomsnittsstudenten (fulltid) har 500 kr til overs etter faste utgifter. Mat regnes som en fast utgift. Jeg sukket tungt; artikkelen hadde gitt en depressiv start på dagen. Sjøl har jeg vel ca. 500 til mat per måned, og ingenting ekstra. I sofaen på skolen satt jeg og syntes fryktelig synd på meg sjøl. Jeg er bortskjemt, og det er jo dét som redder meg fra den sikre undergang, men det er også det som gjør meg undergangen nær hele tida.

Jeg tror at en av de vanene som er desidert vanskeligst å vende, er vanen med høyt forbruk. På videregående hadde jeg veldig mange penger til ungdom å være, og lærte meg at alt jeg hadde lyst på kunne kjøpes. iPoden jeg har i dag (den holdt jo lenge da, så det var et godt kjøp) var et spontankjøp. Jeg hadde på meg nye klær nesten daglig, ja det formelig røk av bankkortet, og postkassen fikk stadig forsendelser fra den vide verden i tillegg. En flaske cola om dagen og noe godt å spise hele tida var også et fast innslag. Jeg var aldri tom for penger, og om jeg var det, gjorde det ingenting, for jeg fikk både mat og alt annet nødvendig hjemme hos min mor.

En slik livsstil er komplett idiotisk, uansett hvor mye penger man har. Jeg holder ikke på slik nå, for jeg har jo ikke råd. Men det gjør noe med hva man er vant til å forvente av livet, og hvor lav terskel man har for å bruke penger på noe man strengt tatt kunne unngått. Det er livsfarlig. Jeg er fortsatt glad i det gode liv, samtidig som at man forventes å ha et visst forbruk – venner skal man møte over en øl eller i beste fall en kaffe på kafé, man skal være med på ting som krever billettkjøp, og man skal dra seg avgårde på en pengekrevende tur en gang i blant. Joda, man kan velge dette bort, men det faller seg ikke naturlig.

Når jeg går tom for penger (og det gjør jeg alltid), har jeg en familie som villig stiller opp. Jeg er både enebarn og enebarnebarn, og det er så heldig at jeg nesten ikke tør å si det til noen. Jeg veit at jeg er i en posisjon hvor det fortsatt er greit ikke å klare seg helt på egenhånd, men jeg merker motvillig at før eller siden bør jeg flytte et sted hvor det er litt trangere. Det gjør kjempevondt å tenke på, fordi jeg har så mange møbler som ikke kommer til å få plass noe slikt sted. Jeg synes det er forferdelig at jeg krever så mye materiell velstand for å være fornøyd. Jeg synes ikke det virker kjekt å bo noe sted hvor jeg ikke kan ha sofa og stuebord. Jeg synes ikke det er hyggelig ikke å ha plass til bokhyller med bøker i. Jeg har ikke noe behov for å kjøpe mange ting på samme måte som da jeg var yngre, men jeg er blitt vant til å bo både sentralt og romslig.  Forferdelige drittunge.

Samtidig er dette med pengetrøbbel et litt pinlig problem. Jeg tør liksom ikke å si så ofte at jeg er blakk, for da får man lett kjeft. Noen ganger er kjeften fortjent. Jeg kunne vært avholds, for eksempel. Andre ganger får jeg høre at jeg burde spare penger, men jeg har ikke noe å sette av per måned. Men som regel blir jeg bare dyster. De som kjefter har husleier på 3000-og-noe og lignende latterlig lave beløp. Eller så syter de over at de er blakke og så har de 70 000 på sparekonto. Det kaller ikke jeg å være blakk. Det er helt greit at folk har mer penger og lavere utgifter enn meg, men syte, det synes jeg nå ikke de burde.

Men så skulle kanskje jeg bare kaste bokhyllene mine på dynga og drite i å syte sjøl.


Hæla i taket og hjernen ut av vinduet

Fest. Noe så avslørende for hva slags alderssegment du egentlig hører hjemme i.

Jeg fikk det for meg at jeg savna de elleville megafestene vi pleide å ha i Huttetuhuset. Der hvor hele Oslos unge befolkning, eller i alle fall halve, var samla samtidig i Jennis Røkestue. Hvor man løp rundt og hylte og dansa og lo og lo og lo. Og spydde. Fant rare klinepartnere. Som tatt rett fra en fjortisfilm hvor de kaster vaser omkring i stua. Diverse venner har etterlyst det. De syntes det var så gøy, skal det ikke snart skje noe slikt igjen?

Ah, jeg føler meg som en profesjonell Party Planner, som kan gjøre noe for mine medmennesker.

Og nå er jeg aleine hjemme, og uten Romkamerat og Halvpappa C her kan jeg jo gjøre hva faen jeg vil. Jeg fikk et heftig innfall om at det skulle bli fest. Ekte hjemme aleine-fest, hurra!

Rubb og stubb er invitert. Den viktigste ingrediensen til en skikkelig hjemme aleine-fest er masse folk, og det spiller ikke så stor rolle hvem de faktisk er. Derfor er det med stor fornøyelse jeg ser at fullstendig fremmede navn har satt seg opp som «deltar» på Facebook. Jeg er litt lei meg for at han sleske bekjenten min som alltid har med uhorvelige mengder vodka og spiller teit musikk fra nittitallet mens han beføler alt som går på to bein i rommet ikke har anledning til å komme, for han er ganske morsom å feste med på tross av sine feil, men jeg håper og tror at det skal dukke opp noen passe teite folk så vi får den stemninga vi er ute etter. For intellektuelt må det ikke bli.

Ektefølt stemnings!

Hele huset må ryddes og vaskes på forhånd, for ellers blir det dobbelt så mye rydd og vask etterpå. Men hvis jeg er fyllesjuk, kommer jeg sikkert til å rydde svært effektivt, for sånn er det ofte med meg. Jo hardere fyllesjuke, desto mer intens rydding! Det er gjerne fordi jeg dagen derpå har masse energi, fordi jeg er kjempesinna på alle de apene jeg inviterte som ikke greide å oppføre seg, og absolutt måtte søle alt de eide av sølbart materiale utover alt jeg eier av ikke søl-tålende materiale. Forrige vasekastefest var det en fyr som dreiv og blanda noe vodka-dritt med tastaturet på mac-en min som bord. Godt jeg ikke fikk med meg hva han het, for ham hater jeg virkelig den dag i dag.

Premien for arbeidet er at du tjener et par hundrelapper i form av tomgods.

Men jeg har en tendens til å elske dette her, sånn akkurat mens det står på, om bare det finnes en sjel som jeg kan hyle med. Det var jo derfor jeg fikk denne sinnssvake idéen om å gjenskape fortida i mitt nye hjem. Dessverre tenkte jeg allerede da jeg var på fest 30. desember og det begynte å bli litt for sosialt for min smak at jeg kanskje hadde fatta en overilt beslutning. Og når jeg er den eneste som står som ansvarlig, er det plutselig svært mye ansvar på mine skuldre. Må jeg vaske masse spy og ta meg av en politirazzia? Jeg veit da ikke hva for slags aktiviteter alle mine gjester er troende til.

Frykten vokser seg bare større og større i meg, og jeg er glad jeg ikke jobber, for ellers hadde jeg måttet ringe inn syk bare fordi jeg er så skrekkslagen at jeg knapt nok klarer å komme meg ut fra innunder dyna. Tenk om vi står fullstendig husløse når Romkamerat C vender tilbake. En slik skam vil jeg ikke kunne bære.

Velkommen hjem, kjære.

Eller så er det bare den begynnende forkjølelsen som gjør at alt føles så tungt. Vasekastefest MED hodepine og nedsatt kapasitet i skrotten? Jeg må begynne å høre på meg sjøl når jeg sier at jeg skal slutte å omgås folk.

Og så må jeg faderullanmeg snart bite i det sure eplet og innse at jeg er for gammal for detta her.


Krenkelse av ytringsfriheten

At man kanskje ikke legger ut så mange nye innlegg hele tida, er en naturlig følge av Livets Gang. Men at de innleggene man har skrevet fra før skal forsvinne uten nærmere forklaring, stiller jeg meg mer skeptisk til.

Jeg liker slengbukser, og sjøl om ingen er enige med meg, trenger vel ikke Jan Thomas å hacke seg inn på kontoen min og slette min uskyldige meningsytring? Det var jo bare ment som en humoristisk anekdote om verden sett gjennom mine øyne, akkurat som alt det andre jeg skriver.

Så, Jan Thomas: om det var deg, er jeg svært skuffa. Du – av alle – burde jo vite hvordan det er å ha mange politisk ukorrekte meninger på hjertet!

(BTW. Jeg kan rocke slengen som bare faen!)