Category Archives: tankar om tilveret

Nyhater

Jeg klarer ikke å skrive blogg sånn på ordentlig. Jeg klarer ikke å engasjere meg i noen ting over lengre tid, virker det som. Men én ting må man visst alltid engasjere seg i, og det er nyhetene. Det er ens plikt som menneske å holde seg oppdatert på «det som skjer». Det er også utrolig viktig reint sosialt. Etter min lange juleferie hvor jeg ikke snakket med hverken venner eller aviser, var det brakkleint å komme tilbake til hverdagen og innrømme at jeg ikke ante hva alle de andre diskuterte. Nei, vent, jeg innrømte det ikke. Men pinlig var det. Ja, ja, tid for å lese (nett)avis hele tida igjen.

For du må virkelig lese hele tida. Én daglig økt var ikke nok for at jeg kunne vite hva som ble snakket om. Jeg kan stå opp, tro jeg leste nyhetene nok i går, for så å oppdage at det må ha vært én eller annen artikkel jeg ikke pugget godt nok, og det er akkurat den alle snakker om. Faen. Eller jeg møter en person som automatisk går ut fra at jeg kan alt om hva diverse viktige personligheter i Norge har foretatt seg, og i neste øyeblikk en som later til å være overbevist om at jeg har sterke meninger om politikken som blir ført i Langtvekkistan («kjekt med revolusjon,» kan du svare til det meste). Nikking og sukking (husk at dette er nyheter, så du smiler ikke!) er blitt et fast innslag i samtaler.

Egentlig er jeg et engasjert menneske som liker å ha kunnskap og meninger om et bredt spekter av saker, en sånn som gjerne vil diskutere og være Kong Gulrot i nyhetssamtalene. Men jeg merker at jeg blir mer og mer oppgitt jo mer nyheter jeg leser. 2012 har så langt vært et forferdelig nyhetsår. Aftenposten gir meg stort sett lyst til å rive alt håret ut av hodet mitt og plante det i maten til alle de dumme menneskene i verden. Det igjen får meg til å sitte og lure på hva slags menneske jeg egentlig er, for tenk om jeg egentlig er dum som synes at alle det skrives om er dumme. Her er hvor dumme jeg synes nyhetene er:

•Da jeg kom sliten hjem fra festligheter og oppdaget at en eller annen tilfeldig «rasistisk» scenekommentar var det som fylte hele nyhetsbildet, ble jeg så fylt av the fuck I didn’t give at det var det jeg snakket om neste morgen, hvor lite fuck jeg ga. Jeg hadde liksom ikke ord nok for å få det ut. Landet vårt er et sirkus som hisser seg i SÅ stor grad opp over denslags. Folk sier stygge eller uheldige ting om alt mulig hele dagen uten at noen reagerer.

•Megaupload-mannen fikk som fortjent. Han er stor og feit og rik, så egentlig burde jo alle radikale sjeler hate ham. Men neida. Siden han ikke selv produserer noen varer han tjener penger på (jeg gidder ikke kalle the eyesore av en nettside som var MU for en vare), er han den typen feit og rik som vi alle liker. Tenk at de onde menneskene i USA skal straffe ham for å tjene seg feit og rik på indirekte å ta betalt for andres åndsverk! «Men det var jo masse lovlige filer der!» hyler alle. Jada. Det var sikkert en og annen fanfic eller whatever som var lovlig for hver 10 000. ulovlige fil. Det var nok ikke de filene som gjorde at nettsiden gikk så godt.Det er nok ikke de filene som gjør at du kommer til å savne den.

•Men dette var jo bare tippen av isfjellet, når vi nå er inne på de onde menneskene i USA. OK, jeg er ikke for SOPA/PIPA. Grunnen er at hele forslaget var latterlig lite gjennomførbart og i det hele tatt virket så gjennomtrengende fjollete at man kan lure på hvor verden er på vei hen. Men det var ikke akkurat den dumheten som gjorde at jeg fikk fullstendig nok. USA er tross alt landet der homobryllup kan bli lovlig for så å bli forbudt igjen. Det som irriterer mest er derimot at man får en slik følelse av at alle mener det er deres gudegitte rett å eie tusenvis av sanger og konsumere timevis med video i uka som de ikke har betalt for. Du kan gnåle så mye du vil om at plateselskapet tar mesteparten av pengene, men det gjør det likevel ikke riktig at du skal få alt gratis hele gudskapte tida. Dette sier jeg på tross av egne synder. Fordi jeg veit jeg ikke har spesielt med klagerett hvis jeg mister mulighetene jeg har på nettet per i dag.

•Islamister som driver og ber og bærer seg på anti-Afghanistan-demonstrasjoner er noe jeg finner forstyrrende, og jeg blir igjen mektig irritert over hvor dumme de er og egentlig burde vi bare ignorere dem. Men jeg gjør det jo’kke jeg heller.

•Og så leser jeg at en av dem jeg la mest merke til på Facebook-sida til disse demonstrantene, hun som skriver at ingen trenger vel demokrati når vi har Sharia!™ , dedikerer sin fritid til å reise rundt på skoler og foredra om hvor kjekt det er å gå med niqab. Og så føler jeg meg som en fettete, ekkel grilldressgubbe fordi at hennes niqab-foredrag høres ut som noe jeg som lærer ikke hadde ønsket å ha som pauseunderholdning for klassen mens jeg tok meg en røyk, jeg synes faktisk hun virker riktig dum, og da er jo jeg skikkelig fremmedfiendtlig, er jeg ikke?

•Nei, jeg gjør ingen forskjell på svart og hvit. Når jeg hører at en norsk nordmann fra Norge i fullt alvor hevder at Gud kan ha tatt bolig i Anders Behring Breivik for å skyte sine kjære barn så han kunne få advart resten av den kjære saueflokken om hva som skjer når du «spotter» onkel Gud, da kommer den samme mektige irritasjonen fram i meg som med islamistene. I 2012 tror vi vel ikke at Gud holder på med sånt da, dere. Jada, det var bare én mann. Men han er dum og rape gal og burde ikke få holde taler for andre enn psykiateren sin.

Ja, jeg er gresselig usivilisert (og skriver under pari). Men det som gjorde meg sånn var at jeg prøvde å være en sivilisert, nyhetslesende person…


Og i morgen forsvinner i dag

Steve Jobs er død.

Som vanlig blir jeg litt forundret når folk, sånne store, kjente folk, bare dør. Uansett om jeg bryr meg om dem eller ikke. Det var det samme med Michael Jackson. Det at han plutselig døde, minnet meg på at verden ikke er konstant. Ting bare skjer og skjer og skjer og så halser vi videre. Det trenger forresten ikke å være dødsfall heller. 22. juli skjedde, og så ble verden plutselig sånn som den er akkurat nå. Så var det snakk om fremmedfrykt og ytringsfrihet som ble viktig.  Så blir det snart noe annet.

Jeg liker liksom å føle at jeg vet noen ting om den verden jeg lever i. Sånn som at det finnes en kjent mann som driver med det og det, husene omkring meg ser sånn og slik ut, favorittbandene høres ut på en viss måte, og fjellene i Amerika heter det og det. Men så er det ikke slik det fungerer. Ingenting varer. Kjente menn dør. Husene forandrer seg. Barneskolen jeg gikk på, ser ikke ut som den gjorde dengang. Mange av trærne jeg var så glad i som liten, er for lengst hugget ned. Til og med fjellene står ikke stille, en vakker dag er de et helt annet sted, høyere eller lavere og om enda flere år har vi kanskje ikke de samme kontinentene lenger.

Nåja, forandringer kan være gode og jeg hilser da gladelig mange av dem velkommen. Det jeg misliker er at ting opphører å eksistere, men det er det historien handler om, at ting bare forsvinner én etter én. De kan forsvinne reint fysisk, eller de kan endre seg sånn at de i praksis er blitt noe annet.

Da jeg flyttet inn der hvor jeg bor nå, dro jeg tilbake til den gamle bygården min for å hente en del «diverse» som jeg hadde gjemt i en mørk kjellerkrok fordi bilen som skulle kjøre tingene mine bort derfra hadde en utålmodig sjåfør og for lite plass. Jeg så inn gjennom det gamle kjøkkenvinduet mitt, og tror du ikke de nye beboerne hadde satt en dum plastblomst i vinduskarmen. Jeg ble forarget. Det skulle ikke stå noen blomst der, den vinduskarmen er jo lagd for å sitte i og tenke filosofiske tanker på en regnværsdag! Kjøleskapet hadde de satt på feil plass også.

Slapp av, jeg er ikke så dum og firkantet at jeg tror at det eneste rette er at alle setter kjøleskapet i den leiligheten slik jeg vil ha det. Men synet av at alt var blitt fremmed var nok en påminnelse om hvordan ting opphører å eksistere. Alt er så midlertidig. Først forsvant leiligheten slik jeg kjente den. En dag blir hele huset der revet, om det så skal gå tusen år først, så vil det skje.

Og nå er altså Steve Jobs død. Man kan ikke stole på noen ting.

Nei, ikke faen om jeg vil.


En-heten

Noen ganger blir jeg fryktelig forvirra hva angår hva som kan gjøre meg lykkelig. Jeg er nå på min dag nummer åtte på rad uten å treffe venner eller gjøre noe som helst sosialt (et besøk fra min mor medregnes ikke). Klart at en liten sjukeperiode har hjulpet meg, men det har ikke vært noe som har fått meg til å gråte bitre tårer, akkurat. Jeg har ikke vært ensom, kun i korte blaff når jeg har blitt invitert på ting mens jeg fortsatt var for sjuk til å takke ja. Så har jeg satt meg til rette med en bok og tenkt at jeg ikke kunne hatt det bedre likevel.

Samfunnet vårt er sykelig fokusert på det sosiale. Å være en «sosial» person er ikke noen nøytral attributt, nei, den er snarere meget positiv i enhver sammenheng. Treffer du ikke nok folk, er du rar, har en usunn holdning til livet og blir i verste fall mislikt eller syntes synd på. Bruker du ikke den etterlengtede lunchpausen på jobben til å slarve er du i hvert fall merkelig. Min favorittaktivitet blant de tilgjengelig aktiviteter i en lunchpause er ikke å slarve om ting jeg ikke bryr meg om (misforstå meg rett – på skolen, derimot, har jeg gode venner jeg kan slarve med om ting som jeg faktisk bryr meg om), så jeg velger den så å si aldri. Når du i løpet av syv-åtte timer kun har tretti minutter fri, da bør du nesten gjøre noe hyggelig med den tida.

Jeg har full respekt for at andre er helt uenige. Men så prøver jeg å komme inn i kjernen av problemet her: er det galt av meg å oppsøke muligheten til å være alene med mindre det finnes særskilte personer til stede som jeg har lyst til å prate med? Er det uhøflig? Folk kan jo tolke ting langt, så kanskje de tror at jeg misliker dem noe spesielt siden jeg kun utfører det minste minimum av småprat.

Jeg har prøvd å tenke gjennom det. Da jeg jobba på en barneskole var mange kolleger forbløffet over at jeg ikke tilbrakte mer tid enn nødvendig på lærerværelset. «Hvor spiser du?» spurte de. «Ute,» svarte jeg. Året rundt. «Ute!? Alene? I kulda!?» Det var liksom ikke mulig å få forklart at å spise ute (som jeg ikke hadde noe i mot uansett) var den eneste tilgjengelige muligheten til å nyte maten og mine egne tanker i fred for folk. Vel, hvis dette er fjernt fra hva de liker, skjønner jeg jo egentlig at de blir forundret.

Så vokser frykten seg større og større. Jeg kommer på at man må jo dyrke alt mulig sosialt fjoll på arbeidsplassen for å komme seg opp og fram. Det holder ikke å gjøre en god jobb lenger. Jeg trøster meg med at de jobbene jeg har hatt til nå fortsatt er av typen hvor de andres sosiale inntrykk av meg ikke har noe å si, og at jeg f.eks. i lærerjobben var populær uansett fordi jeg ga alt og var dyktig. Men så tenker jeg at når jeg virkelig blir stor, da må jeg bite i det sure eplet og spise lunch med de andre så de ikke langsomt begynner å hate meg. I alle år har min mor sagt at hun vokter seg vel for å gå ut i lunchpausen for ofte, selv om de andre rundt bordet snakker om ting hun ikke bryr seg om. Det er en del av å bli stor.

Og så sitter jeg hjemme, eller går en tur hvis været er grått og fint, og gleder meg over nok en dag hvor jeg ikke trenger å treffe mine beste venner engang. Jeg har mange venner. Det føles som om sjelene deres henger over huset mitt. De banker på alle dører og vinduer. Jeg har ikke lyst til å sjekke facebook. Jeg er glad i dem, men de forstår ikke alltid at det ikke er noe å ta personlig dersom jeg heller vil være alene hjemme enn å treffe dem. Det er mye å ha dårlig samvittighet over.

Men hva skal man gjøre for å bli lykkelig? Man kan ikke kutte ut mennesker uten annen grunn enn at hvis man skal møte dem så jevnlig som man burde, skulle døgnet helst hatt minst 48 timer. Og det har jeg jo heller ikke lyst til. Jeg lurer på om jeg må flytte til en annen by og skylde på avstanden. Så får vi heller ta igjen det tapte i feriene.

Å, så lykkelig jeg er i min en-het! Jeg føler at livet blir verdt å leve og at harmonien endelig senker seg ned i skrotten. Men Samfunnet er ikke enig i at jeg har det bra. Personligheten min må være feil, feil, feil…

Håhå.


Hvem er nerden?

Jeg vil her dedikere et innlegg til et tema som frusterer meg fra tid til annen, nemlig definisjonen av ordet nerd. For når jeg kaller meg en nerd, som jeg mener er et viktig ord for å kunne beskrive min person til andre, er det slett ikke sikkert at de får den rette oppfatningen av hva jeg mener med det. Og likeledes, når jeg får høre om andre at de er nerder, er det vanskelig for meg å vite hva det egentlig skal bety.

Noen tenker seg at nerder leser ubegripelige mengder sci-fi og ser på filmer og serier i samme genre. Andre igjen tenker at det er fantasy de er opptatt av. Eller kanskje rollespill. Nerd gir også en konnotasjon til utstrakt dataspilling, gjerne av avhengighetsskapende, for allmenheten sære spill. Noen av de styggere tankene som dukker opp er at nerder er lite utseendemessig attraktive, og varierende grader av sosialt handikappede, i alle fall utenfor sitt eget snevre miljø. Nerder liker alt som selges på Outland. Og er de smarte? Tja, for allmennheten er dette rett og slett ikke så relevant, for de er umulige å føre en samtale med.

Vi har alle møtt ham...

Jeg har møtt mange mennesker som kan passe inn i det ovenfor beskrevne. Min personlige idé om denne typen nerd er en mann i tyveårene som har litt overskuddsfett på kroppen, kan både gå med briller eller ei, er iført en t-skjorte i størrelse XL med et «vittig» slagord, har muligens langt/halvlangt fett hår i en hestehale og pryder ansiktet sitt med uflidd skjeggvekst av middels lengde. Denne stereotypen passer overraskende godt. Når jeg ser en ung mann med et slikt utseende går blikket mitt automatisk ned til hendene hans, og i rundt 80% av tilfellene har han en pose fra Outland, eller i alle fall en veske med noe animegreier til dekor. Han er selvfølgelig håpløs hva angår å tiltrekke seg kvinner, og dedikerer livet til ting som ikke betyr noe. Når jeg sier «ting som ikke betyr noe», mener jeg ikke finurlig fagidioti som kun har en svært begrenset teoretisk nytteverdi, men ting som virkelig ikke betyr noe (WoW o.l.). Det er fordi det å være denne typen nerd ikke nødvendigvis krever at man er særlig intelligent.

Å se anime hele dagen, spille dataspill eller lignende har ingen sammenheng med for eksempel å klare seg godt på skolen. Faktisk vil jeg tro at det å gå høyt opp i slike interesser kan fungere som en erstatning når man kommer til kort faglig og sosialt. Mang en «nerd» sliter på skolen, hvor selvmotsigende det enn høres ut. Men hvor ble det av den smarte nerden?

Når jeg sier at jeg er en nerd, er det fordi jeg siden barndommen har næret en usedvanlig sterk interesse for å lese og lære. Faglitteratur så vel som romaner var svært viktig for min lykke i oppveksten. Det er dette som for meg er den typiske barnenerden. Den første store interessen var kanskje astronomi, men jeg kunne også lese bøker om matematikk, hvordan gammeldagse datamaskiner fungerte, eller om den Store Vide Verden.

Seinere har jeg brukt enorme mengder fritid på å lære meg språk, uten noen forklarlig motivasjon bak. Jeg har lært meg grunnstrukturene i de fleste konstruerte språk som eksisterer, kun fordi det er interessant hvordan ulike mennesker tenker at det «perfekte» språk skal se ut. De mest komplekse av disse er de mest interessante fordi man må vri hjernen sin i enda høyere grad enn ved naturlige språk for å forstå dem. Jeg har lest om historie og utvikling bak språk fra hele verden, og i første på videregående dedikerte jeg masse energi og tankevirksomhet til å utvikle et gangbart system for å skrive norsk med kinesiske tegn. At jeg var den eneste som kunne lese resultatet, og at ingen noensinne ville få nytte av mine anstrengelser, bekymret meg i mindre grad. Jeg hadde nytte av dem ved at jeg kunne lese på null komma niks da jeg neste år hadde kinesisk som valgfag. Og jeg hadde glede av alt dette fordi det var en tankeutfordring.

Nerdealarm!

Var jeg usosial? Ja. Jeg vil dra det så langt som å kalle det sosial angst. Men å mestre vitenskapen det er å kunne konversere med andre var rett og slett noe som ikke syntes like spennende som alt det andre jeg kunne fordrive tiden med. Seinere fikk jeg akkurat dét bedre til, men jeg var og er fortsatt en nerd. Jeg synes helt genuint at grammatikk er hysterisk spennende. Jeg synes alt en kan lære seg er hysterisk spennende. Jeg vil vite hvordan ting fungerer og hvorfor alt er som det er. Sjøl det å analysere mennesker kan komme med her.

Derimot har jeg knapt tatt i et dataspill i hele mitt liv, har sett en del (husker da faen hvor mange) av Star Wars-filmene utelukkende for å «få det med meg», og har lest sørgelig lite av litteraturen som tilbys på Outland. Jeg elsker japansk av språklige årsaker, ikke fordi en animejente med store pupper og maskingevær snakker språket. Jeg har aldri prøvd meg på rollespill, men er i tvil om det hadde falt i smak siden det høres ut som noe som krever mer samarbeid enn hva jeg er komfortabel med. «Nerdenes» populærkultur ligger langt utenfor mitt kunnskaps- og interesseområde, men jeg kan korrigere grammatikken deres. Og til sist – jeg har mange venner og de aller færreste deler mine interesser. Men det er helt OK.

Så hvem er det da som er nerden? Jeg anser meg sjøl som en ekstremnerd, og tror kun jeg har møtt et par mennesker i mitt liv som kommer opp på noe lignende nivå. Likevel har jeg ingenting til felles med det folk tenker på når ordet blir slengt på bordet. Ordet intellektuell synes jeg heller ikke blir helt riktig. Jeg kaller meg da tross alt nerd fordi det høres mindre arrogant ut samtidig som at jeg kan si det med en viss stolthet. Bare hør på forskjellen mellom «Åh, jeg er bare veldig interessert i de greiene der fordi jeg er så jævlig nerd.» og «Åh, jeg er bare veldig interessert i de greiene der fordi jeg er så jævlig intellektuell.» Huff! Jeg er ikke akkurat kjempeydmyk, men sistnevnte hadde jeg ikke sagt til speilet engang. Sjølerklærte intellektuelle er ofte også for opptatte av «kanon og konsensus» for min smak, og i slike miljøer blir det lett mangel på kritisk tankegang og egne meninger.

Bokmålsordboka sier følgende: nerd m1 (eng.) intelligent, men ensporet og usosial person.

Tja. Direkte ensporet er jeg heller ikke. Når jeg kaller meg nerd er det nettopp det at jeg kan interessere meg dypt for så mye forskjellig som er en av årsakene. Usosial er jeg til tider, men det er et personlighetstrekk og i stor grad by choice, slik det har vært hele livet.

Jeg ser ikke annen løsning enn at vi i tillegg adopterer ordet geek, med tilhørende skarpt betydningsskille mellom nerd og geek. Geek må altså være dem du finner på Outland (i tillegg til emoene, da). Eller hva?


Kronisk misantrop

Når man er riktig sint på dansk, sier man at man er gal. Jeg liker dobbeltbetydninga ordet gal har på dansk, for det kan være slik det kjennes, sinnet rammer en med et forbigående snev av galskap. Et øyeblikk kan det kjennes fullstendig rettferdig å stikke pennen i øyet på sin sidemann.

Eller så har man lyst til å reise seg og holde en tordentale mot den grunnleggende slitsomme menneskearten. Noen ganger tenker jeg at jeg skulle blitt politiker. Da får man rikelig med anledninger til å ytre sine meninger. Problemet er at «ingen» liker meninger når man ytrer dem som et alminnelig menneske, og som politiker hadde det blitt enda verre. Kun et «galt» fåtall hadde stemt på mitt parti. Nei, jeg er seriøs.

I min streben etter å bli et bedre menneske har det nemlig gjenstått ett stort, gapende sår i planen. Jeg har ikke forsøkt å bedre misantropien. Kanskje fordi jeg ikke aner hvordan det skulle være mulig. Misantropien er noe som jeg har satt som en diagnose på meg sjøl, en dom over hodet, og det føles så integrert i sjela mi at det er en uutskillelig del av personligheten. Jeg tør dog knapt å snakke med noen om dette, fordi jeg som menneske tross alt har et slags biologisk behov for å ha noe i retning av Venner og Kjente, og jeg vil jo ikke at disse skal finne ut at jeg egentlig ikke er folk, men en folkefiende. Egentlig overdriver jeg litt og ender opp med i overkant mange vennskap, men når man er i en slik utsatt posisjon er det vel viktig å være føre var.

Situasjonen har resultert i mye tankearbeid hos meg. Seinest i går var det på’an igjen, da jeg prøvde meg på lesesalslivet.

Jeg har tidligere skrevet om hvor lite egna jeg er til nettopp dét, men i år har jeg djevelsk mange fag og kan ikke komme unna uten å jobbe litt, slik jeg vanligvis ville. Om jeg jevnt fordeler tiden jeg har til rådighet på fagene mine, vil hvert få omtrent like mye oppmerksomhet som hvis jeg tok rundt 30 studiepoeng, dreit i alt og lot det skure og gå til fordel for ekstreme mengder fritid. Det er for øvrig den mengden oppmerksomhet som kreves for å få en grei karakter (eller en A, om man får engasjerende eksamensoppgaver og føler seg emosjonelt stabil, noe man ikke kan råde over uansett).

Uansett, lesesalen er fremmed mark, jeg drar dit kun fordi det er viktig å få gjort oppgaver, og da er det kjekt å være et sted hvor det ikke finnes internett, Venner og Kjente eller en kombinasjon av de to. Jeg kunne vært et hvilket som helst annet sted på Blindern, hjemme eller i byen, men alle stedene er fulle av internett og Venner og Kjente. Dermed setter jeg meg ned sammen med alle disse vesenene som ikke er samme sort som meg og håper på det beste. Skrekken er over. Jeg føler at ingen kan se utenpå meg at jeg ikke hører til.

Men jeg har jo vært sjuk. Snufs, snufs, snufs.

Jeg lider nok av motsatt ADHD/ADD, altså en unormal mengde konsentrasjon. Derfor virker jeg dum når folk først blir kjent med meg, for jeg får ikke med meg noen ting rundt meg når tankene i hodet mitt hele tiden vinner oppmerksomhetskrigen hva interessanthet angår. At jeg sjøl snufser, går meg hus forbi når jeg først har fokus på det jeg gjør og ikke på all panikken ved selve lesesalssituasjonen. Om andre gjør noe, merker jeg det heller ikke. Brannalarmen kunne gått uten at tankene mine hadde rokka seg en millimeter fra grammatikkens mysterier. Mannen ved siden av, derimot, er av et annet kaliber. Han lider åpenbart av store konsentrasjonsvansker. Akkurat som resten av befolkninga, kan jeg vel legge til.

Plutselig smeller bøkene hans tungt igjen. Sinte, raske bevegelser, og sakene er pakka sammen. Han vender et ansikt forvridd av raseri mot meg. Snufsinga mi er «utrolig irriterende» i et sint tonefall. Åh. Snufsa jeg? Etter å ha letta på lokket, reiser han seg brått og springer avgårde for å sette seg i en annen seksjon før jeg rekker å å si så mye som en stavelse til svar.

Uff da. Det er gjort. Jeg kjenner meg gal i den danske betydninga av ordet. Hadde han bare blitt litt lenger, skulle han nok ha fått smake min vrede. Alle veit da at ingen snufser med vilje og at det ikke er mulig å legge seg sjuk i tre uker av gangen. Fantasien min viser meg scenarier hvor jeg hiver de feiteste ordbøkene fra bokhyllene rundt oss med hjørnet først i hodet på ham, og fornuften min forteller meg at jeg har anger management-problemer. Mannen framstår i øyeblikket som nok et lysende eksempel på at mennesker fortjener å hates.

Men det som gjør meg enda mer sint, er tanken på at de fleste ville stilt seg på hans side. Kanskje alle de andre rundt tenkte at det var sannelig godt at noen torde å sette meg på plass. I min verden er de alle sammen vanskapte idioter fordi de ikke klarer å konsentrere seg mer om en bok enn om alle uviktighetene de er omgitt av. Men siden det er tusen av dem og én av meg, er det jeg som tar feil.

Seinere på dagen sitter det en annen, aldrende mann rett overfor meg. Også han er mer interessert i snufsing enn i bøker. Jeg synes det er et idiotisk interessefelt, men etter nok en runde med tilsnakk føler jeg meg så overmanna at det er tårene neste. Å, som jeg hater. Men igjen er det hatobjektene som er majoriteten.

Når skal det ta slutt? tenker jeg og ser for meg hvilke yrker jeg kan ha i framtida for å bli lykkelig. Det finnes få alternativer for en oppmerksomhetssjuk einstøing. Jeg er flink til alt, men jeg mestrer ikke dette. Etter mer analyse kommer en hypotese hvori det ligger en fattig trøst: alle hater dem de ikke forstår, og få forstår noe som helst. Lesesalsmenneskene er kanskje en stor, ensartet gruppe, og de er kanskje veldig forskjellige fra meg, men vi hater hverandre på samme grunnlag. Jeg fatter ikke hvordan de sliter så fælt og synes de er dumme. Fordi jeg sjøl ikke engang klarer å oppfatte alle de andre som snufser på lesesalen, forstår jeg ikke at de reagerer på meg. Og de forstår ikke at jeg ikke forstår dem, at jeg ikke er sjuk med vilje og at jeg kun sitter der fordi jeg skal skrive fire oppgaver på fire timer.

Alle veit at slike mennesker, sånne som du ikke forstår, slett ikke har livets rett. Ikke si meg i mot. Du er enig, hvem enn du er. Om du nekter, er det sikkert fordi du omgir deg med mange som er lik deg. Men neste gang du blir irritert i det offentlige rom, veit du at jeg har rett. Og bare se hvordan jeg har framstilt meg sjøl her som et uskyldig offer! Jeg er en biologisk maskin som følger naturlovene jeg også. De sier meg at alle andre konsekvent tar FEIL.


Slapp og dårleg feminisme?

Eg har tidlegare skrive om det å vere feminist, men ikkje mannehatar. Det er greit nok. Men eg lurer på om eg eigentleg er ein elendig såkalla «feminist», eller om eg berre har laga min eigen versjon av feminisme. Eg klarar liksom ikkje å vere så sinna heile tida. Det er ikkje det at eg ikkje er sinna når det er på sin plass, men elles synst eg ikkje det er nokon grunn til å vere det. Det føles mykje kjekkare å vere glad til vanleg.

Når det gjeld porno, er eg heilt med på at det ikkje er kult at jenter skal føle at dei må gjere ting i senga dei ikkje har lyst til for det om dei gjer mykje rart i pornofilmar. Eg veit ikkje kor stort dette problemet er, men eg mistenker faktisk at det er større enn folk likar å tenkje på. Folk er idiotar, gutar som jenter, og folk er usikre og gjer helst det som forventes, særleg når dei er i tenåra.

På den andre sida veit eg ikkje om pornoindustrien åleine kan lastast for disse problema. Og om han så kan, kva skal til for å stoppe dette? Å få ein slutt på heile driten er ikkje eit alternativ. For det fyrste er det umogleg. For det andre er det ikkje noko gale med porno i seg sjølv. Om folk har lyst til sjå på porno, skal dei kunne gjere det, og om dei har lyst til å spele i pornofilmar skal dei også få gjere det. Og no kjem me inn på den vanskelegaste fråga av alle: fråga om fri vilje. For kven kan bestemme kva for jenter som sjølv veljer å verte pornostjerner og kva for jenter som sjølv likar å gjere pussige ting i seksuallivet? Eg trur heller me må gjere noko for å gje jenter eit solid fundament for å ta eigne val som dei kan stå inne for. Dei harde feministane latar til å tru at alt i verda handlar om direkte eller indirekte tvang, men ein bør da kunne sjå litt meir nyansert på saka.

Misforstå meg rett: eg vert hardt treft av denne problemstillinga med jenter som tvingast til å gjere all mogleg skit. Eg synst – og veit personleg – at det er grusomt og kan merke ein for livet. Eg veit også at ein kan seie utad at ein veljer noko for ikkje å framstå som noko offer, medan ein eigentleg ikkje gjer det. Noko bør gjerast, men ein skal altså passe seg for å verte einsidig.

Så har me saka med stripping, som har vorte aktuell nyleg. Her tenkjer eg mykje av det same. Å forby ting som lenge har vore lovleg er sjeldan heldig. Det vert litt som å forby røyking. Klart me alle veit at det er skadeleg å røyke, men så lenge dei som røykar er klar over risikoane, får dei gjere som dei ynskjer (slik som meg!). Når det gjeld stripparar, får dei også strippe om dei vil, så lenge ingen vert tvungne til å gjere noko slikt.

Diverre er eg inga føregangskvinne for alt eg sitt og skriv. Eg vart nemleg forespurd av nokre ivrige feministar om å gje mi underskrift for eit strippefritt Oslo. Eg vart fullstendig overrumpla, og alle dei andre rundt meg hadde skrive under. Romkamerat C òg. Eg hadde ærleg tala ikkje gjort meg noka stor meining om saka. Eg hadde i alle fall ikkje engasjement nok til å halde ei kraftfull tale til mitt forsvar om eg skulle velje ikkje å skrive under, så eg gjorde det no berre. Minste motstands veg. Aller mest tenkte eg at ei skarve underskrift ikkje ville gjere nokon forskjell og at ingen lovar vil endre seg av noko slikt, så kva ville det vel ha å seie at eg ikkje orka å krangle?

Med andre ord er det visst slik at uansett kva for ein feminist eg er, så er eg ein dårleg ein. Eg talar jo ikkje eingong mi eiga sak når det kjem til stykket, og deira sak vil eg heller ikkje tale. Eg er berre imot kvinneundertrykking, men det er vel fullstendig passé.

Så snakka dei masse om at det er fælt med låtar som har slike tekstar med ord som «ho» og «bitch», og at om dei høyrde slik musikk verte spelt på festar og liknande, skulle dei nok byrje å seie i frå om at det ikkje er greit.

Eg tok meg i å tenkje «kva om songen er fengande?». Lady Gaga kallar seg for «free bitch», og det trur eg nok at ho er.

Eg vil også vere ei fri tispe.


En kjønnsstudents grufulle erkjennelse om kjønnsforskningsfeltet

I går skulle Romkamerat C forberede et muntlig framlegg i et kjønnsfag hun tar dette semesteret. Jeg skal også ha det faget seinere, siden vi begge tar disse besyndelige kjønnsstudiene, men jeg er uendelig letta over å få en pause. Da jeg leste teksten hun skulle snakke om, var det som om alle følelsene som har bygd seg opp gjennom forrige (meget kjønnsorienterte) semester kulminerte i en enorm ball av frustrasjon og fullstendig manglende forståelse.

Det er ikke faginnholdet jeg ikke forstår. Dét forstår jeg helt utmerket. Problemet er vel snarere at jeg forstår det, synes det er komplett idiotisk og ikke forstår hvorfor noen bruker tid på i det hele tatt å vie disse «forskerne» og teoretikerne oppmerksomhet.

Jeg har tilbragt mang en seminartime med å sitte måpende og målløs over hvilke latterlige idéer som faktisk blir presentert som seriøs forskning som vi skal ta på alvor, og å bli tiltagende lamslått av at tilsynelatende ingen mennesker omkring meg stiller spørsmålstegn ved at dette er noe vi skal få stipend og studiepoeng for å sitte og bry hodene våre med. Det er nikk, det er smil, det er alvorlige miner, og man blir sittende og lure på om det en sjøl det er noe galt med. Er det noe jeg ikke har skjønt her, eller er problemet at det er jeg som skjønner noe?

Judith Butler hevder at biologisk kjønn er konstruert. Cathrine Holst synes at det å reise mistanker om at feministers agenda kan gjøre at de overvurderer alvorlighetsgraden av patriarkatets makt er «ikke bare forstyrrende for ekte sannhetssøken, men også moralsk forstyrrende«.  Monique Wittig mener at vi må «knuse heteroseksualiteten», og atter andre bruker tid på å plukke fra hverandre hverandres teorier uten egentlig å komme fram til noe nytt.  Sandra Harding synes at kvinner bør ta over vitenskapen og menn bør ekskluderes, fordi menns påstander og opplevelser ALLTID er mindre genuine. Kvinner er de mest objektive observatører, sier hun, fordi kvinner er undertrykte. Undertrykte feminister har igjen et enda klarere bilde av tingenes tilstand. Og jo mer undertrykte de er, desto mer objektive og sanne blir deres påstander! Det hele virkelig topper seg når det dras fram at kvinners følelser er en kilde til sannheten om samfunnet, ja, kvinner har formelig en sjette sans som vi alle ukritisk bør lytte til (hvor er min? Jeg fikk ingen). Når en kvinne føler noe, er det objektivt sant.

Nei, jeg tuller ikke når jeg skriver dette. Jeg skulle ønske jeg gjorde det. Selvfølgelig, det vil alltid finnes tullinger som kommer med urimelige påstander om det ene og det andre. Det jeg reagerer på er at det tilsynelatende ikke finnes noe som helst kvalitetsfilter for hva vi skal bruke tid og krefter på å late som er genuin vitenskap. En scientolog kan kanskje hevde mye om hvordan universet henger sammen, og alle får si det de vil,  men vi avfeier det i beste fall som et «friskt» innspill, humrer litt i skjegget og retter så fokuset på det som faktisk har et solid vitenskapelig fundament. Jeg trodde vitterlig alle var enige om at det er slik forskning bør fungere, og at det er det som faktisk har kjøtt på seg som burde læres videre bort til studenter. I kjønnsforskninga er det dog ikke helt slik. Der får «scientologen» talerett på lik linje med en skikkelig vitenskapsmann (unnskyld – kvinne!). Det er kanskje slik fordi det overordnede mål ikke er faktabasert kunnskap, men likestilling?

Jeg kan ikke annet enn å dra den konklusjon at eller annet sted gikk noe fryktelig, vederstyggelig galt. Kjønnsforskning kunne sikkert vært et seriøst fagfelt, men slik det framstår nå minner det mer om en underlig sekt der medlemmene konkurrerer om å være den som best klarer å skjule de mest fjollete hypotesene bak det tyngste og mest pretensiøse akademiske språket.

Nå skal jeg gå til veiledningstime som student på Tverrfaglige kjønnsstudier. Mon hva de har å si til min ærlige oppfatning av denne studieerfaringa?