Category Archives: språk

Nynorsk-vår

Eg har lenge gått og sagt at eg burde bytte målform når eg skriv, for det hadde jo vore så moro og tjo og hei. Ein seier jo slikt. I går sa eg til veninna mi E at no skulle eg berre gjere det. Frå og med i morgon skriv eg nynorsk, sa eg til ho. Klart det kjem til å vere ein omstillingsperiode med skrivefeil og forgløymingar, men det kan eg ikkje la hindre meg. Eg er ikkje tilhengar av dette med å seie at man skal gjere alt mogleg og så vert det aldri noko av. Derfor skal eg forplikte meg til å skrive nynorsk i alle fall ut våren.

Men de må nok rekne med at eg ikkje er perfekt frå byrjinga. Eg er diverre litt redd for at eg ikkje skal skrive like godt på nynorsk.

Elles har eg funne ut at det er svært mange som ikkje likar å verte intervjua på radio. Dei fleste spring og gøymer seg straks dei høyrer kva det er ein vil når ein kjem med ein opptakar og nokre korte spørsmål. Som ei teatralsk sjel er dette litt merkeleg for meg, som jo har teke meg denne jobben nett fordi det gjer meg mogleiken til å komme på radio. Eg trudde alle syntest at det var stas. Det er nesten så eg synst det vert urettferdig å velje ut nokre som skal få seie si meining framfor nokre andre. Gamle folk er ikkje betre enn unge folk. Dei berre seier at dei er altfor gamle til at nokon skulle ynskje å høyre kva dei har å seie.

Eg håper ikkje eg byrjar å tru noko slikt når eg vert eldre.


Moderne mishandling av språket

Er det noe som irriterer vettet ut av skallen på meg, så er det de moderne, «profesjonelle» jyplingenes utstrakte mishandling av språket, i et desperat forsøk på å høres lærde og ja, profesjonelle ut. Jeg ser det overalt. Fenomenet florerer i tekst skrevet av folk som driver med markedsføring, kontorkaffidrikking og lignende yrker. Resultatet er at de slenger om seg med masser av ord som etter hvert har mista all sin opprinnelige betydning, eller i beste fall er unødvendig klønete synonymer til enklere og mer fornuftige ord. Jeg veit jeg er en slitsom elitist, men tekster skrevet på dette viset gir meg inntrykk av at personen som står bak er et nek, som har kommet seg opp og fram ved hjelp av pisspreikfaktor, uansett hva for slags suksessfull karriere eller høyt akta stilling vedkommende måtte ha.

Det verste dømet av alle er dialog.

«Dialog» dukker opp overalt, i alle sammenhenger hvor det er snakk om to mennesker som har en eller annen form for kommunikasjon med hverandre. Ordet erstatter andre, ofte mer fornuftige ord, som samtale, snakk, prat og lignende, og jeg har inntrykk av at den eneste årsaken til at skribenten så ofte velger «dialog» i stedet for disse andre ordene må være en eller annen (feilaktig) oppfatning om at dette er et ord som høres mer intelligent ut.

Da jeg var på Eplehuset med min fallskadede Macbook her om dagen, sneik jeg meg til å se på feilmeldingslappen, eller hva man skal kalle det, som hadde blitt skrevet om en av de andre kundenes ødelagte Mac. Jeg aner ikke hvorfor jeg var så nysgjerrig på dette, og det var kanskje uhøflig av meg, hva veit jeg. Uansett kom jeg ikke lenger enn til den første setninga jeg leste: «Kunden har vært i dialog med [navn på reparatør].» Jeg forsto jo at det var snakk om noe så enkelt som at kunden hadde diskutert sin ødelagte datamaskin med denne karen, men at de «var i dialog» får det til å høres ut som om de to satte seg ned for å løse konflikten i Midtøsten. Det går selvfølgelig an å si at de var i dialog, uansett hva de nå snakka om, men det er fortsatt et elendig ordvalg. Enklere og penere er «Kunden har snakket med…».

Det kan forøvrig nevnes at alt som ikke er» dialog», er «debatt».

Et annet ord som dukker opp altfor ofte er miljø.

«Miljø» er så overbrukt i dagens skriverier at det ikke lenger betyr noen ting som helst. Jeg kunne sagt at det er blitt det hippe synonymet til «sted», men det betyr også «omgangskrets», «omstendigheter», «atmosfære» og gudene veit. Selvfølgelig går det fint an å snakke om slike ting som «rusmiljøet», «biljardmiljøet» eller «nuddelmiljøet», men det er en tendens mot at alle mennesker man omgås automatisk blir omtalt som et «miljø». Steder man har vært omtales også som «miljøer», og om alt man har deltatt på kan det sies «miljøet» var sånn eller slik.

Ikke rart at folk blir lei av å høre om miljøspørsmål. Ha. Ha. Ha.

Så har vi et slikt ord som unik. Alt er «unikt» nå til dags: man har unike opplevelser, unike muligheter, alt man ser og hører er så jævlig unikt at man skulle tro det ikke lenger fantes to ting som ligner på hverandre her i verden.

Og hva gjør du når du leser noe, følger noe, hører noe,  i det hele tatt støter på hva som helst her i verden? Du forholder deg til det. Det er mye å forholde seg til, alle miljøene og dialogene som hverdagen er fylt med er gode dømer. Når vi nå er inne på forhold ( den kjedelige sorten som ikke involverer pulings, for å dra enda et billig ordspill), finnes det ikke det bindeord som ikke blir systematisk erstatta med i forhold til. Folk har blitt så vant til å si at alt er «i forhold til» noe annet, at slike mer korrekte uttrykk som «når det gjelder» og «hva angår» nesten er blitt komplett utrydda. Ofte blir resultatet at setninga i bunn og grunn blir fullstendig meningsløs.

For å ta et døme: Vi har mange utfordringer i dag i forhold til dårlig språkbruk blant massene.

Dette er en setning jeg lett kan se for meg at en eller annen tosk kunne skrevet. Jeg har til og med sneket inn det mye misbrukte ordet «utfordring», som allerede er blitt grundig behandla på bloggen Ikke slik, men slik. Uansett, setninga over er komplett idiotisk fordi den bokstavelig talt betyr at sammeligna med Dårlig Språkbruk Blant Massene (hva nå enn det måtte være for en person/organisasjon), har vi mange problemer. Hva slags problemer det gjelder, står det ingenting om i denne setninga. Ikke om den skal tolkes med utgangspunkt i den egentlige betydninga av «i forhold til».

Nesten like utbredt som alle de kjipe forholdene, er ordet rundt. Det erstatter i all hovedsak ordet om, sjøl om jeg også har sett det misbrukt i betydninga med, og figurerer gjerne i slike fjollete tekster som også omhandler dialoger og unike utfordringer.

Typiske dømer er:
De har mange tanker rundt…
Jeg har tenkt å komme med litt informasjon rundt…
Det finnes mange ulike meninger rundt…
Er det noen som har noen spørsmål rundt…
Vi vil gjerne ha en dialog rundt…

Det neste vi ser blir vel at noen skriver «Jeg leste en bok rundt andre verdenskrig» eller noe lignende tøv. Den dagen noen spør meg «Hva synes du rundt det?» skal jeg slå vedkommende i fjeset.

På den annen side er sikkert dette innlegget oppskriften til skriftlig suksess hvis du har med hippe idioter i næringslivet å gjøre.


Српскохрватски/Hrvatski/Српски/Bosanski/Crnogorski

Kjært barn har mange navn. Alle ordene i tittelen på dette innlegget er navn på det som i bunn og grunn er ett og samme språk, og som enkelt kan omtales som serbokroatisk, sjøl om det er blitt en politisk ukorrekt tittel.

For språk er politikk, og nasjonalisme. En stolt nasjon skal ha et eget, særprega språk. Da Norge blei fritt fra danskenes grep, var det uhyre viktige at vi etablerte det norske språk som noe adskilt fra det danske. Ut med det danske skriftspråket, og inn med noe skikkelig norsk! Slik oppsto diskusjonen om hva som var det «sanne» norsk – riksmål eller landsmål. Og enige har de vel egentlig ikke blitt ennå. Problemet er nok at de fleste nordmenn snakker noe som verken er helt nært det ene eller det andre. Da har vi like gjerne begge to, så lenge det ikke er dansk (Gud forby!).

Men så kan man jo påstå at norsk, dansk og svensk egentlig bare er dialekter av ett og samme språk. Er ikke noen av de heftigste norske dialektene like forskjellige fra Oslo-mål som det svensk er, kanskje? Å påstå at det egentlig kun finnes ett panskandinavisk språk er likevel som å banne i kirka, fordi de skandinaviske landa politisk sett er tre separate enheter. I Kina, derimot, er situasjonen en annen. I Kina snakker de kinesisk, tenker de fleste, men så enkelt er det ikke. I Kina snakkes det en rekke forskjellige dialekter som er langt mer ulike enn norsk, svensk og dansk. De såkalte «dialektene» er så forskjellige at kinesere fra forskjellige deler av landet ikke har sjans til å forstå hverandre med mindre de begge snakker mandarin, som er basert på Beijing-språket og fungerer som et lingua franca for kineserne. Likevel hevdes det av politiske årsaker at kinesisk er ett språk, fordi det for dem er viktig å holde på idéen om kinesere som én, samla nasjon. Lingvistisk sett er det derimot ikke hensiktsmessig å snakke om annet enn at de er ulike språk innenfor den sino-tibetanske språkfamilien.

Så tilbake til det som innlegget egentlig skulle dreie seg om, nemlig serbokroatisk. Eller serbisk, eller kroatisk, eller bosnisk, eller montenegrisk. Lærer man seg dette språket kan man teknisk sett påstå at man har lært seg fem ulike språk, eller i alle fall fire, siden serbokroatisk offisielt sett ikke «finnes» lenger. Kreften ta min venstre fot, man har til og med lært seg et utdødd språk!

Dette språket er nemlig det de snakka i store deler av det tidligere Jugoslavia, og fortsatt snakker i fire av de seks statene som utgjorde Jugoslavia. I det gamle Jugoslavia kalte man språket for serbokroatisk. Så blei det slutt på føderasjonen, og blant de frigjorte statene oppsto det naturlig nok et ønske om å etablere en sterk nasjonal identitet (jeg sier naturlig nok, fordi det later til å være naturlig, sjøl om jeg personlig aldri har forstått hvorfor nasjonalisme er så viktig for folk verden over). En vanskelig forhistorie mellom de ulike nasjonene gjorde sikkert også sitt for at de ønska å ha separate språk. Problemet er bare at de snakker faktisk ett og samme språk. Så hva gjør man da? Endrer navn? I Serbia heter det serbisk, i Kroatia heter det kroatisk og så videre. Det seineste er at den nylig uavhengige staten Montenegro ønsker å kalle språket (som fortsatt er det samme) for montenegrisk i sitt land. De dialektale forskjellene fra land til land er minimale. Noen av dem kan sammenlignes med variasjoner innen bokmål av typen ben/bein, ren/rein etc.

Serbokroatisk er et strålende eksempel på hvor pussig dette med språkpolitikk kan være. Men det er forøvrig også et fortreffelig språk. Jeg kan ikke for mitt bare liv huske nøyaktig hvordan jeg snubla borti dette språket en gang i fjor da jeg var sjuk, men jeg falt pladask. Serbokroatisk og jeg, vi har kjemi. Jeg bestemte meg for å prøve en eksperimentell tilnærming til språklæring med serbokroatisk som prøvekanin. Kan min hjemmelagde metode faktisk fungere for å lære seg et språk? Kan jeg bli den neste språkprofeten etter Khatzumoto? Den gangen spiste Den Krevende Hverdag opp prosjektet mitt. Jeg satt igjen med en mengde vokabular relatert til universet og solsystemet (ikke spør!). Men de serbokroatiske ordene er så vakre og passende at jeg fortsatt er forelska. Så jeg lurer på om jeg skal gjøre et forsøk til, sjøl om jeg egentlig aldri ga opp i ordets rette forstand. Mitt hjerte lengter etter mer vokabular og grammatikk i livet, og om jeg rapporterer framgang her, er det jo en ekstra motivasjon. Og så skal jeg bli den nye språkprofeten, så klart.


Svensk

Når folk flest snakker om at de vil lære seg et nytt språk, tenker de ofte på fransk, spansk eller italiensk, og kanskje tysk. Få tenker på kinesisk, det er for vanskelig, og det er i hvert fall ingen som vurderer svensk! Svensk er kanskje regna for å være kjedelig, det er ikke så veldig eksotisk for nordmenn, og dessuten forstår man det jo ganske godt fra før av. Hva er det å tjene på å lære seg svensk så godt at man til dømes kan skrive det korrekt, annet enn hvis man skal flytte til Sverige? Dessuten er det vel ingen som gisper av beundring når man bedyrer at man kan svensk. Ingen kommer til å si «Å! Kan du lære meg å si goddag på svensk?» Men jeg tror svensk er undervurdert som språklæringsprosjekt.

Svensk er et språk vi ser og hører hele tida, men som vi vet forsvinnende lite om. Ja, ja, vi kan en del passivt vokabular, men folk flest aner ikke hvordan et verb eller substantiv skal bøyes på svensk. Svensk er hakket mer fremmed enn nynorsk og dansk. Mange kan nok tenke seg at å lære svensk må være rimelig enkelt, men jeg lurer på om det ikke blir vanskelig nettopp av at det har så mange likhetstrekk med norsk, og at det dermed er lett å blande de to. Nynorsk er forholdsvis greit å lære, mye av det handler om å lære riktige konjugasjoner. Svensk er mer omfattende ulikt, man har flere andre idiomer og ordlegger seg generelt sett annerledes. Det må da være litt av en utfordring. Er det mulig å lære seg å uttrykke seg like godt på svensk som på norsk for en person som meg? Jeg kan se for meg at det fort blir svorsk i stedet for pent svensk. Eller så ville min evne til å uttrykke meg på norsk lide og jeg kunne komme til å blande inn mengder av rare svenske ord og uttrykk.

Noen svenske uttrykk er så fine at jeg bruker dem bevisst. Jeg er til dømes ganske begeistra for inget att hänga i julgranen, et uttrykk som etter hva Google forteller meg kan brukes på norsk, men jeg har aldri hørt nordmenn si det. Ordene läskig og tråkig har også bra fres over seg. Og så er det jo noe moro med å slenge ut at noe eller noen er sexig.

En gang om ikke så lenge skal jeg forsøke å lære meg svensk. Skikkelig, heftig svensk. For språknerden i meg er det helt vansinnigt spennende.


Mysteriet språklæring

Språklæring later til å være et av livets store uløste mysterier. Hvordan lærer folk språk, og hvilke metoder er effektive? Hvorfor klarer alle barn å lære morsmålet sitt så godt, men sliter med å lære seg nye språk når de blir eldre? Hvorfor har folk fortsatt elendige språkkunnskaper etter å ha lært et fremmedspråk i mange år på skolen? Du kan lese side opp og side ned med svar og hypoteser til disse spørsmålene, men inntrykket man sitter igjen med er at det er enormt sprikende synspunkter som gjør seg gjeldende blant alle de forskjellige forståsegpåere som prøver å komme fram til Sannheten om språklæring.

Sjøl har jeg ikke mange gode svar på disse spørsmålene, alt jeg kan komme med er synsing og personlige erfaringer som elev, språkentusiast, og lærervikar.

Som lærervikar har jeg til ofte blitt satt til å undervise i engelsk, siden det er «mitt fag», altså det jeg sjøl mestrer best av alle typiske skolefag. Men å skulle undervise i dette faget synes jeg ofte er litt ukomfortabelt. Jeg veit hva jeg snakker om når jeg snakker om engelsk. Jeg veit derimot ikke hva jeg snakker om når jeg snakker om å lære engelsk. Når elevene har problemer med å forstå grammatikk, kan jeg sjelden forklare dette for dem på noen god måte. Med språk blir det ofte mye av «Men… sånn er det bare!». Jeg føler at jeg er mye bedre til å formidle matteregler (det jeg mestrer minst av alle skolefag), så sant jeg sjøl kan dem – fordi matematikk stort sett handler om rein logikk. Og om jeg så kan forklare grammatikk for elevene, hjelper det i praksis lite på deres språkferdighet. Anvendt grammatikk kan sjelden innprentes gjennom omstendelig forklaring, og grammatikk er av og til såpass lite logisk at det er fåfengt å søke å forklare det. Jeg sier ofte at grammatikk er noe som må føles, og ikke forklares, men denne typen tankegang passer seg jo aldeles ikke i en skolesituasjon.

Det forekommer meg i det hele tatt svært tvilsomt at språklæring i det hele tatt hører hjemme i et klasserom. I alle fall virker det som om de metoder man er gitt å arbeide med når man skal gi klasseromsundervisning i språk, stort sett er bortkasta tid sett i forhold til hva elevene får ut av dem av språkkunnskaper. Den mest effektive metoden her tror jeg er konversasjon mellom elev og lærer på målspråket, men det fungerer heller ikke når man har rundt 20 elever og hver kun får sagt én eller to setninger i løpet av en undervisningstime. Derfor veksles det mellom mengder av andre, lite effektive metoder, som uinteressante skriftlige oppgaver og lignende. Resultatet ser ut til å være en grei generell forståelse, og en forholdsvis OK evne til å uttrykke seg om hverdagslige temaer, men med mange underlige setningsoppbygginger og mye opplagt oversettelse fra norsk til engelsk i elevens hode.  Jeg sier ikke at elever ikke lærer mye engelsk på skolen, for det gjør de nok etter tretten års undervisning, men de lærer ikke god engelsk, og de lærer ikke å overvinne «frykten» for språket.

Jeg lurer på om språk virkelig kan være så vanskelig i utgangspunktet at de fleste vil slite, uansett. Språk er jo slik en naturlig del av det å være menneske, så hvordan kan det samtidig synes å være noe av det vanskeligste å lære av fag? Muligens er det fordi man tar mye av det naturlige ut av språket straks det er snakk om å lære det. Grammatikkregler er interessante for en nerd, men å lære et språk gjennom å pugge grammatikk er litt som å lære å sykle ved å lese en bok om temaet. Å lese typiske læreboktekster på målspråket er heller ikke spesielt naturlig. Dialogene i slike bøker er som regel svært kunstige, og andre tekster er gjerne utvanna og «dumma ned» for å tilpasses elevens antatte nivå. Dermed blir tekstene kjedelige, og de har lite med virkeligheten å gjøre. En person med språket som morsmål ville aldri ha interesse av å lese denne typen tekst. Hvordan kan man da forvente at det skal appellere til dem som lærer språket? En samtale om hva man skal bestille på restaurant blir ikke mer interessant for den jevne person sjøl om den går for seg på et fremmedspråk. Resultatet er at eleven kjeder seg, og språket blir forbundet med slit og kjedsommelig arbeid.

Likevel fortsetter folk flest å ha klokketro på at standard språkundervisning i et klasserom skal gi dem de nødvendige ferdigheter for å bli flytende i et språk.

Jeg tror heller den etter hvert så berømte bloggeren Khatzumoto er inne på noe når det gjelder språklæring. Metoden hans for språklæring er i sin reineste form nokså ekstrem, og har både møtt mye motstand (fra dem som mener at den er for «lettvint») og fått mange tilhengere (blant dem som liker at metoden er «lettvint»). Svært få fra begge sider later til å innse at han ikke feier under teppet at språklæring er hardt arbeid, men derimot prøver å få fram i lyset at det ikke er strengt nødvendig å velge de aller mest kjedelige metodene. Hvis du på et vis kan utføre lysbetonte aktiviteter på målspråket, og samtidig unngår tekster som er skrevet spesielt med tanke på elever, mener Khatzumoto at du har funnet dine viktigste redskaper til å bli god i et språk.

Til dømes kan jeg nevne en elev som generelt sett har eksepsjonelt store læringsvansker, men som har imponerende engelskkunnskaper når det gjelder alskens data- og TV-spill-relaterte fraser og vokabular. Egentlig er ikke dette noen overraskelse. Det burde være opplagt at han mestrer å lære engelsk når det han lærer kommer fra noe han synes er gøy og interessant. Og engelsken i spillene er ikke lagd for at folk skal lære engelsk av den, det er engelsk av innfødte, for innfødte, med andre ord egentlig den mest fornuftige språklige input. Likevel sier mange lærere ting som «Huff, som de snakker engelsk, de spiller altfor mange dataspill nå til dags…».

Sjøl lærte jeg meg å bli flytende i engelsk da jeg begynte å lese engelske bøker. Da den fjerde Harry Potter-boka kom ut var jeg 10 år gammel, og helt oppslukt av disse bøkene. Jeg orka ikke å vente på noen norsk oversettelse av boka, og jobba meg igjennom mursteinen på engelsk, sjøl om jeg da kun forsto rundt 70% av teksten. Resultatet var at jeg, ved å bruke språket til å gjøre noe jeg hadde lyst til og glede av, lærte svært mye, og fortsatte å lese engelske bøker til det til slutt gikk like lett som å lese de norske. Bøkene var kanskje i begynnelsen litt mer slitsomme å lese, men de var samtidig så spennende og interessante at det føltes verdt slitet. På ca. ett år med aktiv lesning av engelske bøker gikk jeg fra å ha en relativt tåkete forståelse av engelske tekster på innfødt nivå til å ha en så å si fullgod forståelse. Enda var det noen voksne som mente at det var teit av meg å lese den der første engelskspråklige Harry Potter-boka; at jeg tok meg vann over hodet. Vås, sier jeg. En av mine venner hevder at hans engelskkunnskaper kommer fra å ha vært avhengig av å se på I gode og onde dager som liten. Ja, det er en teit TV-serie, men han interesserte seg for den på den tiden, og fikk god utbetaling i form av språkkunnskaper. Jeg tror mye av grunnen til at nordmenn er bedre i engelsk enn folk i mange andre europeiske land rett og slett er at vi ser mange filmer og TV-serier på dette språket som ikke er dubba, og at vi har bred tilgang på engelsk litteratur. Vi har gode muligheter for å la oss underholde samtidig som vi passivt plukker opp masse god engelsk.

Og lærer man ikke da på samme måten som barn lærer morsmålet, nemlig ved å prøve å forstå fordi man er genuint interessert i å forstå, og ved å få innprenta tusenvis av eksempler på korrekt språkbruk fra andre som har dette språket som morsmål?

Det virker som om en av de mange grunnene til at folk sliter slik med å lære seg språk er at de er hellig overbevist om at jo kjedeligere en metode for språklæring er, jo mer effektiv må den være (som lønn for strevet, kanskje?). Du skal gjøre mye strevsomt arbeid, og så skal læreren være en slags magisk døråpner til språket ved å banke grammatikken godt inn i skrotten din. Men det sier jo seg sjøl at disse tingene ikke virker. Hvor mange ganger har man ikke hørt utsagn av typen «Jeg har hatt tysk på skolen i fem år, og kan en del grammatikk og noen fraser, men ikke mer enn det…»? Da synes jeg ikke man har så mye å tape på å i det minste eksperimentere med nye metoder. Hvordan disse skal overføres til klasseromsundervisning er et vanskeligere spørsmål. Jeg er usikker på hvordan man skal forene noe som læres best utenfor klasserommet med den klasseromsundervisning som faktisk er nødvendig. Folk trenger jo å lære språk, og i dagens samfunn særlig engelsk. Uansett synes jeg dette bør vies mer oppmerksomhet, og at tradisjonell språkundervisning bør tas opp til revurdering, sjøl om dette for mange høres ut som å banne i kjerka.


Livet i et harem av språk

For alle språkelskere, eller språkfanatikere, om du vil, finnes det én konstant kilde til panikk: for å holde språket levende i skallen må det jevnlig pleies. Det er som et forhold som, all den tid du ikke bruker på det, aktivt er i ferd med å dø ut. Sjøl ens evne til å uttrykke seg på morsmålet kan lide betraktelig hvis all oppmerksomhet over en periode skulle være vendt mot et annet språk. Og når man virkelig elsker alle sine språk, og det er flere av dem, et lite harem, kan man rett og slett miste nattesøvnen av tanken på det ene eller det andre språket man neglisjerer om dagen. Hvert språk er som en kone som blir gretten og distansert om du ikke vier henne nok oppmerksomhet.

Hva skal man så gjøre? Man må jo i hverdagen stort sett holde seg til språket man snakker til daglig på jobb, i sosiale situasjoner og lignende. Det er uten tvil minst én av dine koner du aldri kan skille deg fra. Det er henne folk forventer å se ved din side. Du kan som regel ikke ta med deg en ny, fremmed en, og utbryte «HOLA! Hoy prefiero hablar español!» i et selskap. Dermed øker panikken hos språkfanatikeren, det er nemlig svært begrensa på hvilke arenaer hun kan pleie forholdet til sine andre språk. Det man da lever i evig bevissthet om er at man hele tiden må variere hvilket språk man bruker til slike formål som å lese bøker, notere, se film, surfe på nettet, utføre tankevirksomhet og lignende personlige aktiviteter. Når man ikke bruker tid på et språk, bruker man i motsetning tid på å glømme det. Aleine tanken får kaffien til å smake beskt, himmelen til å bli mørk og sjela til å vrenge seg.

Jeg misunner alle de mennesker som bestemmer seg for å lære «et fremmedspråk», og det er det, og dermed kun har én ekstrakone å passe på i tillegg til Fru Norsk og Mrs. English. Sjøl er jeg notorisk utro; koner, elskerinner og sommerflørter florerer i et stadig større kaos. Mange er de språkforholdene som lider under et liv med jobb og sosialisering. Dessuten føler man seg somme tider en smule rar når alminnelige, språklikegyldige folk oppdager at man har nettleseren på esperanto, operativsystemet på spansk, iPoden på japansk (veldig nyttig når elever stjeler den til personlig bruk!), mobilen på svensk, en fransk roman under puta og i tillegg leser den serbokroatiske ingredienslista på juicekartongen med glødende interesse. At det for språkfanatikeren er en reell problemstilling hvilket språk som skal velges til å slå opp noe på Wikipedia, eller hvilket språk man skal velge å lese en roman på, framstår som uforståelig for store deler av de mennesker hun omgir seg med. Noen ganger føler man seg litt flau, sjøl om man ikke bør skamme seg over sin kjærlighet, men man blir da oppfatta som riv ruskende gal, gjør man ikke?

Noen sier at de foretrekker å lese bøker på norsk framfor til dømes engelsk, fordi de på tross av gode engelskkunnskaper av og til kommer over et ord de er usikker på og lignende. Språkfanatikeren lar seg ikke affisere av slikt tøv, om det går saktere å lese en bok på det afrikanske stammespråket hun plutselig fatta interesse for i fjor sommer, er det ingen grunn til å la kunnskapene råtne! Sjøl en norskforfatta slager kan nytes på et fremmedspråk om det er det som skal til. Fører Narvesen bare sladreblader om fremmede kongefamilier på et av språkene man vil omgås? La gå, da får man heller bare la det stå til og forsøke å fatte en interesse for denslags. Alt for forholdet! Bladet gjømmes i veska og tas fram etter mørkets frambrudd, man orker nemlig ikke alltid å forklare hvorfor man bruker sin dyrebare tid på å tilegne seg slik meningsløs informasjon som denslags blader tilbyr. Lesningen er kanskje en samtale om uinteressante kjendiser, men for språkfanatikeren er det like fullt en samtale med et språk hun er forelska i, og ordene til en du elsker og begjærer er alltid verdt din tid.

Men hjertet er evig delt. For med tiden man bruker til å pleie sitt forhold til den ene, kommer bismaken av tanken på alle de andre… inkludert dem man gjerne skulle innlede et forhold til. Enda ville man aldri hatt det annerledes. Den som har sine språk, har alltid nok av både lidenskap å dyrke og ting å ta seg til.


Skal man begå sjælmord? Sjølmord? Selvmord?

En av de tinga som er så flott med Det Norske Sprog, er at man har endeløse muligheter til å uttrykke sin personlige identitet gjennom språkføring. Dette kommer særlig til uttrykk i talemålet. Vi har jo nesten like mange dialekter som vi har steder. Men også i skrivemålet kan man virkelig utfolde seg, ikke bare har vi bokmål og nynorsk, men vi kan velge mellom så mange ulike former av ord i hvert skriftspråk at jeg bare ved tanken får stor medlidenhet for utlendinger som skal prøve å finne fram i virrvarret.

Hei! Ordlista (ordlisten?) mi (min??) gir meg tvetydige svar på hva jeg skal skrive på dette rare språket. Skal jeg skrive alene eller skal jeg skrive aleine?
Begge deler er like riktig.
Åja! Så da er det likegyldig hvilken form man velger?
Nei, aldeles ikke. Hvilken form av ordet du foretrekker å skrive sier på en måte noe om hvem du er.
Jaså? Så når jeg skriver norsk må jeg også ta stilling til en mengde identitetsspørsmål?
Vel…
Hellige knull! Hvorfor er det ikke en guide til dette i ordlista/-en!?

Jeg priser meg sannelig lykkelig for at jeg ikke skal lære meg norsk. Men også for oss som har vært så heldige å vokse opp med dette språket på alle kanter, kan det oppstå dilemmaer, i hvert fall hvis man er en litt språkbevisst person. For eksempel har jeg valgt å skrive forholdsvis radikalt bokmål fordi jeg synes det er en målform som er altfor lite synlig i dagens Norge og fordi den representerer mitt eget talemål nokså godt. Tekster som er skrevet av meg bør jo så langt det er mulig formidle min stemme. Således er jeg heldig med å ha et talespråk som kan innpasses ganske fullstendig i de tillatte formene på bokmål.

Men ett problem har jeg, og det er med ordet selv. Jeg bruker denne formen særs sjeldent når jeg snakker. Radikalt bokmål-standard oppfordrer meg til å bruke sjøl i stedet, men det sier jeg omtrent like sjeldent. Det føles komplett feil å skrive selv, for det jeg sier og vil skrive er sjæl, og det skriver jeg også alltid i uformell samtale på f.eks. tekstmeldinger og Facebook. Dessverre er det ingen treff å få om man søker på sjæl i bokmålsordboka. Skal jeg da bare slå et slag for en lite brukt, men fin form og legge om til sjøl når jeg skriver litt mer formelt? Eller skal jeg skrive sjæl, slik jeg konsekvent skriver visse andre ulovlige former slik som kaffi kun fordi jeg liker det?

Ordet sjæl lukter litt av fjortis når det er brukt på en blogg, men det er kanskje bare mine fordommer. Dessuten kommer det, om man skal være konsekvent, mye rusk luskende ved å velge denne formen, som f.eks. sjælmord og sjælforsvar. Muligens er den eneste løsninga på problemet at jeg rett og slett bare begynner å si sjøl i stedet.