Category Archives: Søndagssøket

Søndagssøket: «hva gjør du når livet går deg imot»

Det er søndag og tid for spalten min for folk som søker etter fraser på Google og havner på bloggen min. Denne gangen gir jeg svar til en som har søkt hva gjør du når livet går deg imot. Dette burde da jeg vite noe om, jeg som fortsatt er ung og litt dramatisk?

Spørsmålet er veldig vagt. Livet kan gå deg imot på så mange måter at det ikke finnes noen løsning som fungerer for alt. Men det første jeg tenkte da jeg så dette var: Livet går meg ikke imot. Andre ting går meg imot.

Det som går meg imot, er hjernen min, følelsene mine, personligheten min, rett og slett meg. Vi (i hvert fall jeg!) er dessverre ikke produsert på en måte som gjør at livet fungerer optimalt hele tiden. For eksempel kan jeg gjøre dumme ting som å forelske meg (tenk!) og da synes jeg alltid at livet går meg imot. Men det som går meg imot er egentlig at jeg i min manglende evne til å opprettholde fornuften lot meg henfalle til slike tanker mens jeg kanskje hørte på litt feil type musikk, pluss at jeg ikke er i stand til å håndtere slike følelser på en brukbar eller fruktbar eller noe-som-helst-bar måte. Men det var jo ikke noe skjedde i livet, det var noe som skjedde i meg. Og det der er bare ett eksempel. Mye av min motgang kommer fra at jeg har glømt fornuften og begynt å tenke feil. Jeg slåss mot det igjen og igjen og igjen. (Altså – Tips #1: Lytt til fornuften.)

Jeg kan også tenke at livet går meg imot når energien plutselig tar slutt og det fortsatt er mye å gjøre, og jeg ikke føler at livet gir meg den nødvendige gleden. Men da kan det nesten alltid spores tilbake til det at jeg har truffet noen uheldige valg. Det kan være at jeg har tilbrakt for mye tid med folk som ikke gir meg noe, eller tatt på meg forpliktelser jeg ikke egentlig hadde lyst til å ha. Da er løsningen for meg i så stor grad som mulig å eliminere dritten. Det er hardt, men så, så verdt det. Som at man må kvitte seg med søppel, må man kvitte seg med dumme jobber, dumme trossystemer, dumme kjærester, dumme venner og dumme vaner.

Min personlige mening er at heller enn å lete etter ting som kan gjøre en lykkelig, må man lete etter hva man allerede har som gjør en ulykkelig så man kan få det bort. Man kan ikke fjerne ulykke ved å pøse på med lykke oppå.

Kanskje den som søkte på dette eller noen andre som føler seg fortvilte sier at det de sliter med er ting de ikke kan fjerne. Jeg tror man kan fjerne nesten alt unntatt kanskje helseproblemer eller avdøde nære og kjære, men det kan være skrike-hyle-drite-seg-ut-gråte-seg-i-søvn-og-gråte-på-bussen-så-alle-ser-det-vanskelig og skummelt. For i nesten alle tilfeller må man gå mot seg selv, sine forslitte idealer og sin skammelige feighet. Man er sin egen største fiende. Jeg har selv gjort noen valg som gjorde at jeg nesten trodde jeg skulle dø av skrekk og snørr og tårer. Og fortsatt er det vel noen slike jeg har igjen å gjøre. (Med andre ord – Tips #2: Kvitt deg med dritt.)

Dog, hva når man bare skulle ønske man kunne ta en paracet mot psykens lidelser og få det litt bedre, kanskje hente den ekstra styrken og besluttsomheten man trenger? Man må finne noe som gjør at man husker at livet er vakkert. Jeg synes egentlig ikke at livet, altså selve opplegget, er spesielt vakkert. Men det er ikke det jeg snakker om heller. Jeg snakker om sånne toskete, men fantastiske ting som når man ser en regnbue på himmelen, eller er ute og går tur og ser alle stjernene og månen, eller møter en søt katt, eller hører et stykke musikk som er så nydelig at man føler at man ikke trenger å gjøre noe som helst mer i livet enn å lytte til akkurat dette. Hører man på musikken og er på tur og ser stjernene eller noe annet vakkert samtidig, er det enda bedre. Musikken kan godt være melankolsk, så lenge den er så vakker for deg at du blir mer glad av at det er fint enn du blir lei deg av at det er trist.

Jeg har spesielt én sang som uansett hva gjør at jeg føler livet er verdt å leve fordi jeg kan høre på den sangen, og det er «Mannen i den vita hatten (16 år senare)» av Kent. Det er slett ikke sikkert at det er noen andre her i verden som er akkurat så glad i den sangen, men man finner sine egne sanger til å fylle rollen. Eller andre slags opplevelser. Tips #3 er altså Drit i om det er «teit»; bare finn noe som er så vakkert at du nesten begynner å sippe og så skjønner du hvorfor du lever likevel.


Søndagssøket: «heterofil jente søker feit lesbe»

Det er atter søndag, og tid for å hjelpe et menneske som har funnet denne bloggen gjennom Google. Denne gangen er det noen som har søkt på heterofil jente søker feit lesbe.

Dette er et interessant søk. Søkeren er svært opptatt av å definere seg som heterofil, og enda er hun på jakt etter en feit lesbe. Kanskje hun skal bruke lesba til andre formål enn de mest åpenbare, og at det derfor er viktig å spesifisere egen legning. Eller kanskje hun bare synes feite lesber er vilt attraktive. Jeg skal ikke dømme, jeg skal bare gi svar…

Så mye svar som jeg har, må sies. Jeg er ikke så veldig kjent med denne problemstillingen at jeg kan betraktes som noen autoritet.

Et åpenbart sted å lete etter feite lesber er lesbe-utestedet So. Jeg mener å huske at man kan finne noen der. Ellers har jeg fortrengt de fleste minner jeg har fra dette stedet, rett og slett fordi det er så surrealistisk fullt av pappkarikaturer av mennesker at jeg blir litt redd. Man begynner å lure på om man har havna i en blanding av en hårfrisyrebok fra frisøren (håret er det viktigste for alle lesber. Kle deg som et fugleskremsel, men for Guds skyld, bruk timevis på håret!) og en oversikt over diverse lesbe-stereotypier. Selvfølgelig hører den feite lesba med her, og hun står sikkert klar til å skremme den som har lyst.

Et annet sted å finne feite lesber er Gaysir. Her kan du trygt jakte bak skjermen. Dessverre må du også holde ut annonser for boxershorts med innlegg som kan gi deg opptil fem centimeter mer fyll der nede. Helt til du tar den av, så klart. Som heterofil jente vil du også oppdage at det er mange flere menn å få kontakt med der enn faktiske lesber. Noen av dem er til og med generøse nok til å tilby en trekant. Oh lykke!

Er du virkelig, virkelig hardcore kan du også begynne på tverrfaglige kjønnsstudier.


Søndagssøket: «hvorfor må menn oppføre seg så respektløst»

Denne søndagen vil jeg ta for meg en søker som, i likhet med å så mange andre, rett og slett trenger litt hjelp med et frustrerende problem. Det finnes faktisk overraskende mange som skriver inn denne typen spørsmål i Google for å få hjelp i livet, ser jeg av statistikken. Hjelpen er på vei! Jeg skal svare kvinnen (antar jeg) som lurer på hvorfor må menn oppføre seg så respektløst.

Det finnes mange jenter som nærer en idé om mannen som en repektløs fjompenisse. Jeg tror dette har to hovedårsaker:
1. Feil valg av menn
2. Hysterisk romantiske forventninger til forhold og livet generelt

Det første punktet tror jeg gjelder både kvinner og menn (erstatt med «feil valg av kvinne»), mens det andre nok er et område hvor kvinner gjør seg spesielt skyldige. I alle fall enkelte som jeg kjenner.

Jeg har tidligere skrevet om at jeg ikke forstår alle de irrasjonelle mekanismene bak folks forelskelser. Mye av det hele har nok med å gjøre at folk først faller for utseendet, for så å håpe at personligheten er deretter. Håpet er så sterkt at alt sannhetssyn forsvinner. Er typen kjedelig? Noe slikt kan man ikke innrømme for seg sjøl engang. Jeg mener, jeg hadde ikke likt å gå rundt og tenke at jeg hadde en kjedelig kjæreste, så det er fullt forståelig at folk lukker øynene og forsegler dem med superlim.

Kjedelige kjærester er én ting. Kjærester som rett og slett oppfører seg ufint, er litt verre. Igjen tror jeg årsaken er blindhet i de innledende fasene av forholdet. Jeg har sett mange folk som har blitt sammen med teite typer. Jeg har visst at de var teite lenge før de begynte å oppføre seg teit. Det er ikke så vanskelig å forutse. De er av den sorten som har kort lunte, manglende evne til refleksjon, ikke har livet helt på styr, roter og fjåser, mangler ambisjoner, lider av usikkerhet og lignende. Jeg lurer på om en del kvinner har så lav sjøltillit at de rett og slett føler at de trenger denslags menn?

Men dessverre er dette punktet håpløst å ordne opp i. Både menn og kvinner som har bestemt seg for at de er forelska i en furunål av et menneske, må bare innse sjøl hvor feil de tar. Noen øver etter hvert opp evnen til å kvalitetsvurdere mennesker. Andre fortsetter i det samme destruktive sporet til de er 50 år og har vært skilt fem ganger fra menn som slo dem. Fortsatt sitter de der og lurer på hvorfor menn er så fæle.

Punkt nummer to er det punktet som virkelig irriterer meg når jenter syter over typene sine. De har rett og slett komplett urealistiske forventninger til hva deres ridder på sin hvite hest skal utrette i livet deres. Ved det minste signal om at forventningene kanskje ikke blir innfridd, er det tårer og snørr og en telefon til en forståelsesfull venninne (merkelig nok ringer de som regel ikke meg i akkurat denne situasjonen, gadd vite hvorfor…?). For det kan faktisk hende at grunnen til at han ikke ønsker å planlegge bryllupet i den første måneden av forholdet er at dette generelt sett er ganske uklokt, at grunnen til at han ikke henger med deg hver jævla kveld er at han ikke vil la vennene sine i stikken, og GUD FORBY kanskje han ikke mente noe slemt den gangen han glømte å legge inn «<3» nummer tjue i den siste sms-en han sendte!

Det er nok unødvendig å påpeke at jeg som tilskuer til dette ikke gjør annet enn å bli sur og forsvare mannen, fordi jeg ikke forstår jentenes tankesett. De hadde vært like frustert over meg om jeg var deres kjæreste. Likevel mener jeg at det er et poeng i å senke kravene litt og slutte å være så mistenksom og ta seg nær av at mulig. Hvorfor vil man på død og liv tro det verste om sin kjæreste? Jeg hadde aldri ønsket å være sammen med noen jeg bare trodde det verste om.

Det var et spark til jentene. Men det er ikke sikkert av Søker var av denne typen, eller tenkte på dette da hun ville lufte sin frustrasjon over respektløse menn.

Når det kommer til andre menn som er respektløse, finnes det helt klart mange jeg ikke vil forsvare. Menn som tafser uten tillatelse eller innbydelse hører med i denne kategorien. Jeg kan ikke se annen forklaring på denne typen oppførsel enn at samme logikk ligger bak som hos mennesker som konsekvent sniker på kollektivtrafikken fordi det er billigere å bli tatt og betale bot en gang i blant enn å betale fullt månedskort hver måned. Tafser du på nok jenter, må det sikkert dukke opp noen her og der som synes at det er OK oppførsel eller er for fulle til å ta stilling til saken. Altså trenger du ikke å gjøre deg sjøl interessant eller oppegående. Score!

Det siste punktet av respektløs oppførsel jeg skal ta for meg, er det som irriterer meg mest. Tafsere driter seg bare ut, og jeg driter egentlig i dem. Det jeg derimot ikke driter i, er når menn nedvurderer meg som kvinne basert på stereotype oppfatninger om kvinners interesser og kompetanseområder. «Kvinner kan ingenting om data», «Denne boka er en mannebok», «Dette synes jenter er kjedelig» og så videre. Ofte tar de bitende feil. Samtidig er det her vanskelig å si hva man skal gjøre. Utsagnene passer jo godt på flere av mine venninner. Stereotyper kommer et sted fra. I mange tilfeller er de nok selvoppfyllende profetier. Når jenter får høre at de er dårlige med data og matematikk hele livet, blir de ikke akkurat inspirert til å utmerke seg på disse fagområdene og vil sikkert heller fokusere energien på noe de tror de kan lykkes i. Men jeg synes fortsatt at de mest respektløse mennene er de som ser ned på meg og tenker at jeg er dummere enn jeg er, eller fra starten av har bestemt seg for at vi ikke kan ha felles interesser fordi han liker gutteting og jeg sikkert bare liker jenteting.

Mine tips kan altså oppsummeres til følgende:

  • Chill out, bitch! Ikke vær hu som er så hysterisk.
  • Bryt stereotypene og vis de genuint ekle mennene hva du er gjort av. Det vil si: vær en person og ikke et kjønn. Men husk: du trenger ikke å ta på deg sæggebukse for å være en tøff dame. Sjøl sparker jeg best fra i høye hæler.

Siste kommentar får bli at respektløshet ikke egentlig har noe som helt med kjønn å gjøre, det heller.


Søndagssøket: «skal studere kjønnsstudier som mann»

Alle som har en blogg morer seg over å se hvilke Google-søk som har resultert i at folk har havna på bloggen deres. En dag jeg satt og betrakta statistikken, slo det meg at jeg kanskje skulle gi leserne det de vil ha. Dette er bakgrunnen for Søndagssøket, hvor jeg hver søndag forsøker å skrive et innlegg basert på en artig søketerm. Slik kan alle de søkende endelig finne det de leter etter.

Dagens søker jeg har tenkt å hjelpe med relevant innhold er han som søkte på skal studere kjønnsstudier som mann.

Jeg må si jeg lurer litt på hvordan det er å studere kjønnsstudier som mann. Man møter jo en hel del ganske ekstreme feminister, noen av hvem som påstår at de hater menn. Enhver idiot kan jo forstå at noe slikt er latterlig, og sjøl liker jeg også å si det høyt. Som kvinne er det ingenting jeg finner mer tilfredsstillende enn aktivt å bekjempe idiotfeminisme. Som mann tror jeg ikke det er helt så greit.

Mannen som begynner på tverrfaglige kjønnsstudier er kanskje av den typen som er veldig for likestilling. Det synes jeg er kjekt. Alle menn og kvinner bør være for likestilling, ellers hadde Norge vært fattigere. Problemet er at mye av den feminismen man møter på kjønnsstudier og blant kjønnsstudentene ikke har noen ting som helst med likestilling å gjøre. Dette tror jeg at jeg har utdypa grundig nok tidligere. Så hva skal den likestillingsglade unge mannen da si? Her kommer feminismen til å bite ham i ræva, for å si det på godt Oslo-mål. En liten jente som meg kan for eksempel lett si at hun synes mannehat er det teiteste siden ferdig vaffelrøre på boks. Men en mann av den sorten som ender opp på tverrfaglige kjønnsstudier vil sikkert prøve å «forstå» de stakkars undertrykte kvinnene som har slike synspunkter. Og om han nå skulle finne at det egentlig er nokså uforståelig, og at feministene kanskje tar litt hardt i, vil han ved å ytre dette kun framskaffe «bevis» på at mannesvinene er fæle og motstiller seg kvinnefrigjøring.

Med andre ord virker det som om det må være enda vanskeligere å være en mann med omløp i hodet på dette studiet enn det er å være en kvinne med omløp i hodet. Jeg føler nesten at jeg må benytte meg av min posisjon som kvinne og tale mennenes og den sanne likestillingas sak. For nei, sann likestilling handler ikke om konsekvent å framstille kvinner som undertrykte ofre, og heller ikke om å framstille dem som menn, og i hvert fall ikke om å tråkke mennene ned i søla. Menn som sier dette er patriarkalske undertrykkere, mener nok hardfeministene. Kvinner som sier det er hjernevaskede stakkarer. Sjøl er jeg bare veldig, veldig sinna for at jeg hele tida skal bli kalt undertrykt.

Så hva var konklusjonen her? At denne mannen som ønsker å gå på kjønnsstudier kan få det hardt på flere måter. For det første er hele fagfeltet fordummende. For det andre tiltrekker det seg usympatiske, usikre jenter som finner en enkel måte å hevde seg på. Og om vår mann er en mann av fornuft, vil han bli grundig frustert. Jeg kan bitche i ditt sted, kompis. Finn deg en annen plass å leke.

Jeg håper det var svar nok. Søkeren som får svar neste uke lurer også på noe om menn. Det er tydelig at menn (i tillegg til blant annet depresjon) er en populær interesse blant dem som kommer inn her. Utrolig!