Category Archives: Prosjekt Student

Byens metafysikk

Kjære lesere, kjære medstudenter, kjære kaffidrikkere.

Jeg vil i dag benytte anledningen til å presentere for dere et dikt som vi antageligvis alle minnes fra norskundervisning i harde skoleår. Byens metafysikk av Rolf Jacobsen er en gammel traver, det handler om alt vi liker så godt – fremmedgjøring, moderne teknologi, natur versus kultur og ikke minst et lite glimt av romantikk. Byens metafysikk ble først publisert i 1933 som en del av diktsamlingen ”Jord og jern”, og det er fortsatt et dikt hvor alle kan finne noe for sin smak. Miljøaktivistene vil hoppe i loppemarkedssofaen av enighet i den dystre framstillingen hvor den moderne by blir lignet med en syk kropp, mens de mer progressive vil nikke og smile pent av skjønnheten i det hele.

Dette diktet, som er skrevet med frie verselinjer i ulike lengder og uten noe bestemt mønster, kan nemlig sies å ta for seg to ulike sider ved bylivet. Den ene forståelsen er at det beskrives kritisk som noe dystert og lite pent. Det er stinkende kloakker. Det er syk hoste. Byen er som en kropp som ikke er riktig frisk. Den er gjort organisk, og hvert organ er besjelet. Her er en menneskelaget kropp, en kropp hvor telefonkablene har nervefibre og gassledningene er som blodårer. Det skjer på den usynlige undersiden av verden: under rennestensristene, under de skimlete murkjellere, under lindealléenes fuktige røtter og parkplenene. Under, under, under, gjentas det. Byen er sannelig mer enn hva vi ser ved første øyekast.

Alt jobber sammen for at byen skal gå rundt, akkurat som i en kropp. Men det er noe absurd og nesten groteskt ved denne framstillingen, som om det unaturlige blir forsterket ved å sammenlignes så åpenbart med noe naturlig. Likevel er det noe som er en del av alle menneskers liv; her det ingen forskjell på rik og fattig. Om du bor i «østen» med de skyhøie menneskealper, eller i «vesten» med villafasadene –  alle er avhengige av «bykroppens» funksjon. Byen er én sammenhengende enhet, strøm og kloakk renner under den og alle drar nytte av dem. Vi er bundet sammen.

Men det er lenker det beskrives som. Og slik kan man si at avhengigheten av disse moderne undere tar fra oss en frihet. Om alt skulle stoppe, ville ingen kunne leve sine liv i noen tilfredsstillende grad. Tenker menneskene over det? Nei, oppe i dagen er verden en annen. Diktets «du» danser med flammende fotsåler over asfalten, og har silke mot navlens
hvite øie og ny kåpe i solskinnet. Ikke bare det – det er et lite ”jo” i denne strofen som vi nok ikke skal overse. Dette enkle lille ordet skaper en enda sterkere kontrast mellom det som skjer over og under overflaten. Livet er altså vakkert, og man lever nesten skjødesløst. Det er her den andre forståelsen av dette diktet kommer inn. Det kan handle om skjønnheten i byens kropp og kanskje også skjønnheten i uvitenheten eller ignoransen av hvordan alt henger sammen. Diktets «du» har ny kåpe, ser seg nok godt fornøyd med det og hva som ellers skjer kommer i bakgrunnen. Som de fleste i en alminnelig by er det det umiddelbart synlige hun vier sin oppmerksomhet. Og er det ikke noe flott med det? Livet rundt oss har så mange lag som vi aldri ser, men de er der like fullt og sørger for at vi har muligheten til å foreta oss alt vi gjør.

Diktets «jeg» tar seg en sigarett og betrakter røyken, cigarettens blå sjel. Denne røyken som fyller jeg-personens lunger kan nesten sees som en allegori til forurensningen som fyller byens lunger, om man nå skal dra det litt ekstra langt. Her er en ekte organisk kropp som beskjeftiger seg med noe som har med selve livets kjerne – pusten – å gjøre. Ikke rart at han (om vi skal tolke det som en mann, og det kan jo lett la seg gjøre når vi tenker våre typiske forestillinger om tida da dette diktet ble utgitt) tenker på det som en blå sjel. Og den flyr opp i evigheten som en kysk engel. Partiklene som utgjør røyken vil ikke forsvinne, men den forsvinner fra hans åsyn, slik livet også gjør en dag. Men på en slik dag er dette fortsatt langt unna for de fleste.

Følelsen av filosofisk å betrakte løvene i trærne og svirvlende røyk i et bylandskap mens man, kanskje som en av få (i alle fall kjennes det slik!), tenker over hvor underlig det er alt sammen kan sies å være det som er sentralt i den siste strofen. Her er det en forestilling om fremmedgjøring, modernismens store yndlingstema. Vi kan nesten kalle det en ”meta-fremmedgjøring”: mennesket er fremmedgjort fra sannheten om den verden det lever i, som er blitt som en stor maskin som danner bakteppet for deres liv. Men det er ikke alt – jeg-personen er kanskje igjen fremmedgjort fra disse menneskenes ubetenksomme verden i sin ensomme betraktning av sigarettrøyken. Kanskje er han ikke så forskjellig fra folk flest likevel. For han tenker nok på alt det som har blitt nevnt tidligere, hvordan alt henger sammen i mennesket vidunderlige nye verden, men – jo – ”du” er der. ”Du” er ganske enkelt glad; fin i den nye kåpen.

Ja, når ”du” kommer i forgrunnen, da er det kanskje ikke så viktig lenger med alt det andre.

(Er ikke så greit, dette med skolearbeid.)


Prosjekt Student: En midtveisvurdering

Akkurat da jeg hadde begynt mitt nye, feilfrie, umenneskelig arbeidsomme liv og skrevet om litteratur og sykdom, kom sykdommen over meg. Jeg har sjelden tidligere forstått meg på folk som sier at de ikke har tid til å være syke. I mine late, depressive stunder har jeg gladelig tatt i mot en unnskyldning for å nyte dyna i et par dager. Denne gangen var det kun én tanke i hodet mitt: Den hellige Timeplan blir ødelagt. Men ikke tro jeg er en student-sliter, altså.

Prosjekt Student, som jeg påbegynte for ganske nøyaktig ett år sida, dengang uten noen som helst formening om hva stasen gikk ut på, har ganske raskt utvikla seg til å bli Prosjekt Duracellkanin. Mine erfaringer (bortsett fra kjønnsstudieslakten) hittil kan oppsummeres til det følgende:

  • Nivået er langt lavere enn forventa. Da jeg skulle levere inn min første oppgave i fjor, tenkte jeg at dette kunne umulig være et godt nok arbeide. Jeg venta meg regelrett slakt. Dette er et universitet, ikke videregående. Så feil kan man ta. Oppgaven ble prist til det punkt hvor jeg fikk høre at den var verdig en utgivelse. Var du skoleflink på videregående, kan du lett fortsette å flyte på flesket uten nevneverdig innsats, i alle fall på HF. På én måte er det kjekt, for man trenger ikke å slite. På en annen måte er det ganske skuffende, og etter en stund begynner man å føle seg teit. Jeg kan ikke si det bedre. Teit. Malplassert. Spesielt hvis de andre omkring en synes at stoffet er krevende. Og til syvende og sist blir en lat.
  • Politisk korrekthet regjerer. Dette har jeg hørt er tilfellet på mange fagområder, sjøl der en minst skulle vente det. Eksempel: Jeg bomma grovt på en oppgave på en engelskeksamen forrige semester. Man skulle finne ut hva som er språklig problematisk med en setning som inneholdt frasen «stupid retard». Oppgaven satte meg i stå. Grammatikken var korrekt og utsagnet var fullstendig riktig etter gjeldende moderne språkbruk. Feilen? Man skal ikke kalle andre for «retard». Dette… vel, det fikk jeg høre nok av på barneskolen.
  • Blindern er et pussig lite lokalsamfunn. En egen lokalavis, nærbutikker, lege, psykolog, treningssenter, spisesteder og et parlament oppå det hele. Jeg går fortsatt rundt og undrer meg over denne verdenen. Jeg synes dog det er hyggelig fordi jeg har mange kjekke venner i området. Dessuten er det evig underholdende å overhøre samtaler mellom folk som sitter i nærheten. Jeg er en ubehjelpelig sniklytter. Ofte blir jeg oppgitt, men man får i hvert fall noe å humre av…
  • Fattig er fattig er fattig. Jeg veit jeg sa litt tongue-in-cheek at studenttilværelsen skulle gjøre meg rik, men jeg satt bedre i det da jeg kun jobba. Intet sjokk! Dog fungerer det knallbra å detaljforklare sin økonomiske situasjon til selgere, som da straks forstår at de står overfor en person som på ingen måte er betalingsdyktig i noen som helst slags retning. Ta den!
  • Studenter er slitsomme slitere. Misforstå meg rett: når jeg sier at jeg har mange venner i denne verdenen, må det jo bety at en del av folka er fullstendig tålelige. Av den enkle grunn at vi snakker om annet enn studier. Jeg kan ikke med ord uttrykke hvor lei jeg er av å høre på folk som leser og pugger fra morgen til kveld og fortsatt presterer å uttale at de er bekymra for å stryke på eksamen. Seriøst, sjøl hvis du kun møter opp på undervisning og aldri leser, skal det godt gjøres å stryke.
  • Mye vil ha mer. 30 studiepoeng føles som ferie og må definitivt økes. 50 studiepoeng går også veldig bra, ja, det var da fortsatt mye fritid her? Hva NÅ? Hmm – her ser vi en farlig spiral hvor hvert semester fort blir verre å få til å gå opp tidsmessig… Duracellkaninen er i aksjon.
  • Chateau Neuf er det verste stedet i verden for en fest. Jeg visste nok dette fra før av, men det kan ikke gjentas ofte nok. Dundrende høy musikk som dunker gjennom marg og bein gjør samtale umulig. Mengdene av folk kan gjøre hvem som helst redd. Som regel må man betale penger for å komme inn til helvetet. Og hva gjør man? Den morsomste aktiviteten er vel å hoppe opp og ned, noe jeg utmerket godt gjør på stuegulvet når jeg står opp.
  • Fadderuka var et sirkus som jeg aldri ønsker å gjenta. Her var det i alle fall én korrekt forhåndsobservasjon!

Takk og lov for litteraturen, sier jeg bare. Jeg elsker altså å være student. Så lenge jeg kan være gæren nok uten at noen lynsjer meg.


Korleis gjere ein god all-nighter?

Det kjipe med å studere er at ein må skrive oppgåver. Men det er ingen grunn til bekymring! Ei oppgåve kan skrivast på ei natt.

• Drikk mykje kaffi. Sjølvsagt. Om du trur at du har lyst på te, melk eller noko anna teit, veit du kva det er: Satans søvn som freistar å overmanne deg. Det finst kun kaffi for deg i natt.
• Sitt ubehageleg. Ikkje så ille at du får vondt, men å sitte på ein plass som til dømes senga er den største synd du kan gjere på ein all-nighter. Eksperimenter gjerne med uortodokse posisjonar som du ikkje ville sovna i.
• Lytt til intens musikk. Mjuk bakgrunnsmusikk kan du berre gløyme. Aller helst skal musikken engasjere (fenge!) deg, og med nokre timars mellomrom (minst!) må du skifte han ut med ein annan tilsvarande energisk artist/sjanger, så han ikkje vert bakgrunnsdur som kan lulle deg i søvn. Bruk øyretelefonar så du kan ha han på HØGT sjølv om det er natt. Dempa musikk er ein fiende, og svulstige balladar er ikkje motiverande nok, uansett kor mykje ditt brustne hjarte prøver å seie deg noko anna.
• Ta deg jamnlege røykepausar utandørs. Eg drit i om du ikkje røykar, eller om du brukar å røyke inne. Du må ut i kulda! Nikotinen kvikkar opp, men kald luft komplementerer han. Ver barsk og unnlat å ta på deg jakke.
• Når me no snakkar om kald luft: Ikkje ha det for varmt i rommet. Når det er varmt på ein ubehageleg måte, vert du sint. Når det er varmt på ein behageleg måte, vert du trøtt. Altså må det vere litt kaldt.
• Om du kjenner at du har lyst til å gje kva som helst for ein liten blund, er det verkeleg fare på ferde. Dette er eit punkt som du kjem til å nå. Ikkje lat som om du kan sove i ein halvtime for så å stå friskt opp til å halde fram med oppgåva. Gå og ta deg en ein kort dusj. Det er ein grunn til at dette plar hjelpe på tidlege morgonar.

• Og mest av alt: Visualiser til det fulle skammen som kjem til å skylje over deg om du ikkje klarer det. Eg likar ikkje skam, men det kan òg vere ein pådrivar, og ein nyttar jo det ein har.


En kjønnsstudents grufulle erkjennelse om kjønnsforskningsfeltet

I går skulle Romkamerat C forberede et muntlig framlegg i et kjønnsfag hun tar dette semesteret. Jeg skal også ha det faget seinere, siden vi begge tar disse besyndelige kjønnsstudiene, men jeg er uendelig letta over å få en pause. Da jeg leste teksten hun skulle snakke om, var det som om alle følelsene som har bygd seg opp gjennom forrige (meget kjønnsorienterte) semester kulminerte i en enorm ball av frustrasjon og fullstendig manglende forståelse.

Det er ikke faginnholdet jeg ikke forstår. Dét forstår jeg helt utmerket. Problemet er vel snarere at jeg forstår det, synes det er komplett idiotisk og ikke forstår hvorfor noen bruker tid på i det hele tatt å vie disse «forskerne» og teoretikerne oppmerksomhet.

Jeg har tilbragt mang en seminartime med å sitte måpende og målløs over hvilke latterlige idéer som faktisk blir presentert som seriøs forskning som vi skal ta på alvor, og å bli tiltagende lamslått av at tilsynelatende ingen mennesker omkring meg stiller spørsmålstegn ved at dette er noe vi skal få stipend og studiepoeng for å sitte og bry hodene våre med. Det er nikk, det er smil, det er alvorlige miner, og man blir sittende og lure på om det en sjøl det er noe galt med. Er det noe jeg ikke har skjønt her, eller er problemet at det er jeg som skjønner noe?

Judith Butler hevder at biologisk kjønn er konstruert. Cathrine Holst synes at det å reise mistanker om at feministers agenda kan gjøre at de overvurderer alvorlighetsgraden av patriarkatets makt er «ikke bare forstyrrende for ekte sannhetssøken, men også moralsk forstyrrende«.  Monique Wittig mener at vi må «knuse heteroseksualiteten», og atter andre bruker tid på å plukke fra hverandre hverandres teorier uten egentlig å komme fram til noe nytt.  Sandra Harding synes at kvinner bør ta over vitenskapen og menn bør ekskluderes, fordi menns påstander og opplevelser ALLTID er mindre genuine. Kvinner er de mest objektive observatører, sier hun, fordi kvinner er undertrykte. Undertrykte feminister har igjen et enda klarere bilde av tingenes tilstand. Og jo mer undertrykte de er, desto mer objektive og sanne blir deres påstander! Det hele virkelig topper seg når det dras fram at kvinners følelser er en kilde til sannheten om samfunnet, ja, kvinner har formelig en sjette sans som vi alle ukritisk bør lytte til (hvor er min? Jeg fikk ingen). Når en kvinne føler noe, er det objektivt sant.

Nei, jeg tuller ikke når jeg skriver dette. Jeg skulle ønske jeg gjorde det. Selvfølgelig, det vil alltid finnes tullinger som kommer med urimelige påstander om det ene og det andre. Det jeg reagerer på er at det tilsynelatende ikke finnes noe som helst kvalitetsfilter for hva vi skal bruke tid og krefter på å late som er genuin vitenskap. En scientolog kan kanskje hevde mye om hvordan universet henger sammen, og alle får si det de vil,  men vi avfeier det i beste fall som et «friskt» innspill, humrer litt i skjegget og retter så fokuset på det som faktisk har et solid vitenskapelig fundament. Jeg trodde vitterlig alle var enige om at det er slik forskning bør fungere, og at det er det som faktisk har kjøtt på seg som burde læres videre bort til studenter. I kjønnsforskninga er det dog ikke helt slik. Der får «scientologen» talerett på lik linje med en skikkelig vitenskapsmann (unnskyld – kvinne!). Det er kanskje slik fordi det overordnede mål ikke er faktabasert kunnskap, men likestilling?

Jeg kan ikke annet enn å dra den konklusjon at eller annet sted gikk noe fryktelig, vederstyggelig galt. Kjønnsforskning kunne sikkert vært et seriøst fagfelt, men slik det framstår nå minner det mer om en underlig sekt der medlemmene konkurrerer om å være den som best klarer å skjule de mest fjollete hypotesene bak det tyngste og mest pretensiøse akademiske språket.

Nå skal jeg gå til veiledningstime som student på Tverrfaglige kjønnsstudier. Mon hva de har å si til min ærlige oppfatning av denne studieerfaringa?


Prosjekt Student: Kapittel 5

Jeg er seint ute. Skulle ikke jeg slutte med denslags? Nåvel. Jeg er vant til det nå.

Jeg veit sånn omtrent hvor jeg skal. Rom 7, ikke sant? Pultene er i alle fall arrangert slik de pleier. Faget som venter på meg er engelsk grammatikk. Jeg åpner døra forsiktig, timen er begynt og en mengde fremmede ansikter stirrer. Første varselklokke. Men jeg kjenner jo aldri igjen ansikter! For alt jeg veit kan dette være en samling av alle mine beste venner, så det kan jeg ikke stole på. Jeg spør en dame nær døra om dette er ENG1100, og det høres ut som om hun svarer ja. Da er det bare å hoppe i det. Læreren er en annen enn til vanlig, men kanskje det er en vikar. Han snakker i alle fall engelsk.

Det er virkelig stappfullt i det lille rommet, og den eneste ledige stolen, som raskt blir fridd fra jakker og denslags til min fordel, befinner seg langt foran og mellom en mengde folk som jeg på kleineste mulige vis må manøvrere meg forbi. Nå har jeg fanga så mye teit oppmerksomhet at jeg må gjøre opp for det med å briljere faglig, ellers virker jeg som en tosk. Jeg fisker nervøst opp notatboka mi, og nesten grammatikkboka også, før det slår meg at ingen av de andre har den boka framme. Nei vel. Jeg rekker ikke å tenke mye over det, for jeg oppdager i samme øyeblikk av cardiganen min er på vranga. Jeg kan ikke annet enn å nikke og tenke at ja, jeg er meg sjøl tvers igjennom.

Læreren kjører på med prat om det ene og det andre. Han nevner ikke leddsetninger, setningsanalyse, leksemer eller noe annet av det jeg forventer å høre. Alle varselklokkene har nå samla seg til et entydig kor. Jeg tar ikke dette faget. Jeg er i feil time.

Og jeg sitter innemost mellom masse folk. Det er ikke på noen måte mulig å komme seg ut herfra igjen med verdigheten i behold. Jeg begynner å fundere intenst på hvilket fag dette egentlig er. Læreren stiller et spørsmål. Jeg kan ikke noe for det, det er en naturlig refleks – hånda mi fyker i været. Slik fortsetter resten av timen, jeg gjør det beste ut av det og deltar med stor iver, mens jeg prøver å dedusere meg fram til hva i all verden det er for slags emne jeg sitter og gir meg ut for å ta.

Hjelp.

I det det hele er over og jeg tusler ut, føler meg godt fornøyd med nyerverva kunnskap og godt gjennomført skuespill, om man kan kalle det for noe slikt. Timen var knakende interessant og jeg beklager meg nok en gang over at det er fysisk umulig å ta et par tusen studiepoeng sjøl for den som er interessert i nesten alt.


Prosjekt Student: Kapittel 4

Jeg har nå gjennomlevd ett semester av mitt Prosjekt Student. Jeg har fått en viss innsikt i hva det er disse studentene driver med til vanlig. Kaffidrikking, øldrikking, notatskriving, tagging på toalettet, samarbeid med medstudenter og – en svært vanlig aktivitet – å tilbringe tid på lesesalen. Det er det jeg skal ta for meg denne gang.

Jeg har fortsatt ikke helt fått med meg hva man faktisk gjør på lesesalen, annet enn å ta seg kaffipauser.

Kaffiguden skal dyrkes minst fem ganger om dagen, uansett hvor hardt du leser!

Jeg hører til stadighet om studenter som sitter hver bidige dag på Blindern og leser fra morgen til kveld. Universitas hadde et eller annet «Folk på gata»-innslag hvor de spurte noen studenter hvor mye tid de brukte daglig med å lese. Alle svarte sånne helt sinnsjuke ting, som at de satt fra fire til åtte timer per dag. Jeg blei gryndig rysta. Å «lese» på studentspråket betyr forøvrig ikke det samme som ellers, har jeg forstått. Når studenter leser, betyr det at de i tillegg til å glo litt tomt ut i lufta og klø seg i hodet, også skriver en hel del. Jeg tror de bare sitter og skriver ned det som allerede står i boka deres. Pussig.

Som jeg allerede mistenkte den første gangen jeg skulle ta en tur på lesesalen for å sjekke ut hva alt hypet var om, er ikke dette min måte å lære på. Jeg fatter bare ikke hva man kan bruke så mye tid på der. Når man har lest ferdig, har man lest, men kanskje de sitter og leser det samme igjen og igjen? De må jo nesten gjøre noe slikt, om de skal få alle de timene de påstår å bruke på lesesalen til å gå. Og så all den notatføringa. Er det noe man ikke husker helt, står det jo i boka til seinere konsultasjon, det er bare å slå opp og finne det. Det er ikke slik at alt blir borte om man ikke skriver det ned på nytt.

Slik fungerer nå min skalle, og jeg er fullt klar over at det ikke virker slik for de fleste, og at det er rein flaks med toppens evner for min del som sikrer meg gode karakterer for lite strev. Men prøve det de andre driver med, det må man jo alltid. Lesesalen skulle erobres av en utenforstående. Det var slik det føltes. Gled jeg inn? Kunne de andre menneskene her merke at jeg ikke ante hva jeg dreiv med?

Man slenger seg ned ved en bås. Skilleveggen foran ens nese er akkurat så høy at man ikke kan se hvem som befinner seg på den andre sida, men hvis man blir altfor avslappa i fotstillinga, risikerer man en ufrivillig beinflørt. Jeg kunne ikke dy meg for å stikke hodet nedunder bordet for å se hva slags sko jeg kunne se, og det er sannelig riktig at Converse er en udødelig mote blant studenter. OK, så fant jeg fram et tjukt kompendium og en notatbok, litt sånn så det så ut som om jeg gjorde et eller annet viktig.

Åpna kompendiet. Åpna notatboka. Fant fram en penn.

Et syn som får meg direkte opphissa på innsida.

Pennen i hånda og notatboka klar. Den ropte på meg og alle mine forskrudde tanker, og såvisst ikke på en eller annen avdød feminists sådanne. De kunne vel ikke be meg sette meg ned med en notatbok og forvente at jeg skal skrive ned noe jeg allerede har opptrykt på ark foran meg? Nei, når pennen er i hånda skriver den vitterlig det den sjøl vil. Jeg så meg godt fornøyd med å utforme et plott til en eller annen feit roman om en sinnsforvirra gærnings utfordrende liv. Blekket spruta. Kompendiet var glømt. Jeg visste jo stort sett hva som stod der uansett.

Menneskene rundt meg virka dypt oppslukt i studierelaterte aktiviteter. Det var en sånn stillhet der som for mitt vedkommende alltid medfører en umiddelbar forkjølelse som gir seg utslag i høylytt snufsing og et par host. Jo mer tvingende stillhet, desto hyppigere og tydeligere snufs fra nesa mi. Det er som om den protesterer på å måtte beherske seg slik. Jeg var viss på at snufsinga ville opphøre straks jeg gikk ut derfra igjen. Tankene mine begynte også å gjøre opprør. Enda verre enn bare det å fabulere om en framtidig forfatterkarriere. Jeg kasta et par blikk omkring i rommet, og det slo meg med imperativ styrke:

Lesesalen er som skapt for å bedrive bøll.

Seriøst. De BER om det.

Vi snakker lapper. Budskap til verden! Vi snakker kanskje dukketeater over den akkurat passe høye for denslags-skilleveggen. Vi snakker alt mulig som folk ikke venter seg at skal skje på en lesesal. Det er så mye mer spennende man kan finne på enn kun å ta seg en kopp kaffi, om bare man bruker fantasien.

Hva om man kunne legge igjen lapper på leseplassene som noen andre fant og svarte på? En litt for idyllisk idé. Folk flest gidder ikke slikt, å bli kjent med en spennende Fremmed via mystiske lapper. Det er ikke slikt som skjer i Virkeligheten. Jeg beslutta å utforme en enkel spørreundersøkelse i stedet. Da ville de i hvert fall vite hva de hadde å svare på.

Jeg lagde et kort skjema i et par eksemplarer. Hva liker du best av sjokolade og lakris? Lakris gir plusspoeng. Hva tror du skjer i 2012? Greit å kartlegge hvor mange her som røyker litt for mye på sokkene sine. Hvordan vil du, etter førsteinntrykk, vurdere sidemannen/-kvinnen? Alternativene satte jeg opp, klare med bokser til å krysse av i. «Heit som ei geit», «Drepende alminnelig», «Trist fisk», eller kanskje «Trivelig type»? Jeg kunne nesten etablert Statistisk Studentbyrå her.

Skjemaene blei behørig plassert i hver sin bås. Oops, der sparka jeg en eller annen på leggen. Tid for kaffi? Tid for å gå. Jeg fikk visst aldri gjort det der man liksom skal gjøre. Nei, nei. Jeg klarer meg så fint, så.

Fant aldri igjen resultatene av undersøkelsen, da. Neste gang jeg forsøker meg på å oppholde meg på noen lesesal, skal jeg ta med meg et par hånddukker. Vi skal vel lese noe kjekt på litteraturstudiet som kan levendegjøres i en spontanforestilling, tenker jeg.


Prosjekt Student: Kapittel 3

Etter å ha gått igjennom mye skrekk og gru både på innsida og utsida av sjela i forkant av den offisielle begynnelsen på det nye studentlivet, opprant endelig dagen for den faktiske hendelsen. Jeg hadde fått sånn cirka to timers søvn og hadde på meg en våt genser. Det var det jeg kunne finne å iføre meg, og jeg beslutta dermed at likte de meg ikke med trøtte øyne og en våt genser, så var de nok ikke verdt å samle på. Det er slike forsvarsmekanismer man har i sin tankeverden når man er klar over at man egentlig ikke strekker til, må vite.

Man skulle møte opp på plassen foran det overdådige bygget som alle tror er selveste Universitetet når de er små, men som viser seg å bare være en eller annen slags form for fasade, da så godt som alt som er relevant for de fleste studenter så vidt meg bekjent befinner seg i et slags alternativt univers kalt Blindern (hva slags navn er det?). Området rundt plassen var overfylt, og en gjallende stemme fra et høyttaleranlegg befalte alle de frammøtte strengt om å foreløbig holde seg bak avsperringene. Jeg, som både var trøtt, usikker og våt på genseren, gjorde et desperat forsøk på å heve den indre stemninga med å lytte til musikk, og fikk dermed ikke med meg denne strenge kommandoen. Fornøyd over å komme meg litt unna mengden valsa jeg nonchalant forbi sperringene og plasserte baken på en benk midt i salaten. Først da var høyttalerne nærme nok til at jeg gjennom musikken oppfatta at noe blei sagt, og da forsto jeg at dagens første Skam allerede var kommet. Prosjekt Student leda 1-0 mot Jenni.

Mye venting, og så kunne man få lov til å lete etter faddergruppa si. Her følger en lang seanse av den klassiske typen «stå og ikke helt vite hvordan man bør bete seg, mens man forsøker å framstå som om man er fryktelig selvsikker og veit alt om hvordan man bør bete seg, samtidig som man blir målt opp og ned av andre frammøtte og gjør det samme tilbake». Alt jeg er blitt fortalt om min heldige utadvendthet og gode evne til å mingle føltes straks meget ugyldig, men heldigvis var det noen som tok ordet etter hvert. Jeg opplyste noen framtidige klassevenninner om at det var bra at det regna, fordi slikt vær på første skoledag betyr lykke. Det var det jeg kom på å si, og først etterpå slo det meg at regnvær umulig kan bety lykke for hele den uhorvelige mengden mennesker som var her, bare for at det tilfeldigvis gjør det for meg. Jeg hadde ikke bare kommet i skade for å feilinformere folk, jeg hadde visst allerede indirekte begått sosial feil nummer én – å snakke for mye om seg sjøl, hadde jeg ikke?

Heldigvis slapp man å prate en god stund, for denslags aktiviteter skulle Rektor og diverse andre viktige mennesker besørge. Flosklene falt tett. Det blei vektlagt hvor viktig det akademiske liv er (m.a.o. hvor mye kulere vi liksom er enn dem som velger andre veier), store ord og vendinger om internasjonalt samarbeid, og andre ting som jeg ikke ærlig kan beskrive uten å bli oppfatta som politisk ukorrekt eller støtende. Litt sang var det også, Carmina Burana og greier. Jeg tror jeg kunne se noen oppgitte blikk omkring meg, men sjøl tenkte jeg «Dæschken, jeg liker faktisk sånn musikk. Jeg er så jævlig rar.» Fedrelandssangen, som viste seg å være Nasjonalsangen, var også med, og så skulle vi bli losa over til Blindern-universet, hvor lett servering venta.

På dét tidspunktet var jeg rukket å bli entusiastisk, for lett servering er jeg svært begeistra for. Nesten ethvert evenement er verdt å få med seg hvis det blir lett servering! I tillegg var det en kommende klassevenninne som gladelig sludra i vei til meg på fransk, og det blei delt ut gratis Pepsi Raw. Etter en trang t-banetur (høyttalerstemmen ga gjenlyd i skallen: «Ingen grunn til panikk, det er plass til alle!») kunne man snart sette tennene i noe pasta med kjøttbiter. Min var fortært i et par jafs (jeg var godt fornøyd, så lenge man liker maten er den god nok, og ting smaker alltid ekstra godt når de er gratis), mens de andre satt og tygde drøv og syntes sikkert ikke det var spesielt smakfullt. Å spise med andre får meg ofte til å føle meg teit, for det later til at jeg alltid synes maten er minst fjorten ganger bedre enn hva de gjør. Det skulle vise seg at jeg ville komme i denne typen situasjon mange ganger framover.

En omvisning som i hovedsak dreide seg om hvor man kan få tak i dugandes kaffi (forøvrig ikke et helt gærent fokusområde, mener nå jeg) var det som gjenstod, og så skulle vi ha avstemning om hvorvidt vi ønska å pine oss med det mye fryktede Gymtimeflashbacket eller ikke. Lykkeligvis var det ingen som var særlig interessert i å delta på det. Jeg kunne knapt tro hvilken flaks dette var, og i stedet skulle vi visst bare drikke, og det er jo ikke så vanskelig så lenge man har penger til noe å drikke på. Da jeg forlot Blindern hadde jeg et par timer på meg til å få huska av meg dagen litt, og ta igjen tapt søvn på en gressplen. Det var ikke så lett, for folk som ligger og sover på gressplener er visstnok et så spesielt syn at forbipasserende tror de er døende. De føler da den moralske plikten kalle i hjertet, ja, dette er en stund hvor man får muligheten til å virkelig kunne opptre som en moderne barmhjertig samaritan. «Hallo, går det bra!?» Jo takk, det gjorde det helt til du kom og ødela søvnen min, mitt desperate forsøk på å få samla energi til aftenens eskapader!

Siden jeg ikke hadde penger til å spise så mye på eget initiativ utover den lette serveringa, fikk kveldens alkohol god effekt. Jeg følte vennskapet blomstre med nye mennesker, og ettersom det også var noen her og der som jeg kjente fra før, blei jeg meget oppsatt på at alle som jeg er venner med også burde være venner med hverandre. I edru tilstand slår det meg at det dessverre mest er flaks om man får til slike kunststykker. Uansett hadde jeg en trivelig kveld. Mangelen på bosted gjorde av jeg avslutta den med å løpe desperat og hylende omkring i Nydalen for å finne ut hvor den nye boligen til en kompis av meg befant seg, men det løste seg heldigvis og jeg kunne slippe å være uteligger på det styggeste stedet i Oslo.

Dette var min inngangsportal til Prosjekt Student. Hvordan skulle det fortsette? Ville jeg måtte late som om jeg mislikte kvaliteten på det meste av det jeg spiste for å kunne passe inn sosialt? Ville jeg dø av alkoholforgiftning? Vi er bare på kapittel 3, og allerede spennende! Milde himmel!