Category Archives: Politikk

Nyhater

Jeg klarer ikke å skrive blogg sånn på ordentlig. Jeg klarer ikke å engasjere meg i noen ting over lengre tid, virker det som. Men én ting må man visst alltid engasjere seg i, og det er nyhetene. Det er ens plikt som menneske å holde seg oppdatert på «det som skjer». Det er også utrolig viktig reint sosialt. Etter min lange juleferie hvor jeg ikke snakket med hverken venner eller aviser, var det brakkleint å komme tilbake til hverdagen og innrømme at jeg ikke ante hva alle de andre diskuterte. Nei, vent, jeg innrømte det ikke. Men pinlig var det. Ja, ja, tid for å lese (nett)avis hele tida igjen.

For du må virkelig lese hele tida. Én daglig økt var ikke nok for at jeg kunne vite hva som ble snakket om. Jeg kan stå opp, tro jeg leste nyhetene nok i går, for så å oppdage at det må ha vært én eller annen artikkel jeg ikke pugget godt nok, og det er akkurat den alle snakker om. Faen. Eller jeg møter en person som automatisk går ut fra at jeg kan alt om hva diverse viktige personligheter i Norge har foretatt seg, og i neste øyeblikk en som later til å være overbevist om at jeg har sterke meninger om politikken som blir ført i Langtvekkistan («kjekt med revolusjon,» kan du svare til det meste). Nikking og sukking (husk at dette er nyheter, så du smiler ikke!) er blitt et fast innslag i samtaler.

Egentlig er jeg et engasjert menneske som liker å ha kunnskap og meninger om et bredt spekter av saker, en sånn som gjerne vil diskutere og være Kong Gulrot i nyhetssamtalene. Men jeg merker at jeg blir mer og mer oppgitt jo mer nyheter jeg leser. 2012 har så langt vært et forferdelig nyhetsår. Aftenposten gir meg stort sett lyst til å rive alt håret ut av hodet mitt og plante det i maten til alle de dumme menneskene i verden. Det igjen får meg til å sitte og lure på hva slags menneske jeg egentlig er, for tenk om jeg egentlig er dum som synes at alle det skrives om er dumme. Her er hvor dumme jeg synes nyhetene er:

•Da jeg kom sliten hjem fra festligheter og oppdaget at en eller annen tilfeldig «rasistisk» scenekommentar var det som fylte hele nyhetsbildet, ble jeg så fylt av the fuck I didn’t give at det var det jeg snakket om neste morgen, hvor lite fuck jeg ga. Jeg hadde liksom ikke ord nok for å få det ut. Landet vårt er et sirkus som hisser seg i SÅ stor grad opp over denslags. Folk sier stygge eller uheldige ting om alt mulig hele dagen uten at noen reagerer.

•Megaupload-mannen fikk som fortjent. Han er stor og feit og rik, så egentlig burde jo alle radikale sjeler hate ham. Men neida. Siden han ikke selv produserer noen varer han tjener penger på (jeg gidder ikke kalle the eyesore av en nettside som var MU for en vare), er han den typen feit og rik som vi alle liker. Tenk at de onde menneskene i USA skal straffe ham for å tjene seg feit og rik på indirekte å ta betalt for andres åndsverk! «Men det var jo masse lovlige filer der!» hyler alle. Jada. Det var sikkert en og annen fanfic eller whatever som var lovlig for hver 10 000. ulovlige fil. Det var nok ikke de filene som gjorde at nettsiden gikk så godt.Det er nok ikke de filene som gjør at du kommer til å savne den.

•Men dette var jo bare tippen av isfjellet, når vi nå er inne på de onde menneskene i USA. OK, jeg er ikke for SOPA/PIPA. Grunnen er at hele forslaget var latterlig lite gjennomførbart og i det hele tatt virket så gjennomtrengende fjollete at man kan lure på hvor verden er på vei hen. Men det var ikke akkurat den dumheten som gjorde at jeg fikk fullstendig nok. USA er tross alt landet der homobryllup kan bli lovlig for så å bli forbudt igjen. Det som irriterer mest er derimot at man får en slik følelse av at alle mener det er deres gudegitte rett å eie tusenvis av sanger og konsumere timevis med video i uka som de ikke har betalt for. Du kan gnåle så mye du vil om at plateselskapet tar mesteparten av pengene, men det gjør det likevel ikke riktig at du skal få alt gratis hele gudskapte tida. Dette sier jeg på tross av egne synder. Fordi jeg veit jeg ikke har spesielt med klagerett hvis jeg mister mulighetene jeg har på nettet per i dag.

•Islamister som driver og ber og bærer seg på anti-Afghanistan-demonstrasjoner er noe jeg finner forstyrrende, og jeg blir igjen mektig irritert over hvor dumme de er og egentlig burde vi bare ignorere dem. Men jeg gjør det jo’kke jeg heller.

•Og så leser jeg at en av dem jeg la mest merke til på Facebook-sida til disse demonstrantene, hun som skriver at ingen trenger vel demokrati når vi har Sharia!™ , dedikerer sin fritid til å reise rundt på skoler og foredra om hvor kjekt det er å gå med niqab. Og så føler jeg meg som en fettete, ekkel grilldressgubbe fordi at hennes niqab-foredrag høres ut som noe jeg som lærer ikke hadde ønsket å ha som pauseunderholdning for klassen mens jeg tok meg en røyk, jeg synes faktisk hun virker riktig dum, og da er jo jeg skikkelig fremmedfiendtlig, er jeg ikke?

•Nei, jeg gjør ingen forskjell på svart og hvit. Når jeg hører at en norsk nordmann fra Norge i fullt alvor hevder at Gud kan ha tatt bolig i Anders Behring Breivik for å skyte sine kjære barn så han kunne få advart resten av den kjære saueflokken om hva som skjer når du «spotter» onkel Gud, da kommer den samme mektige irritasjonen fram i meg som med islamistene. I 2012 tror vi vel ikke at Gud holder på med sånt da, dere. Jada, det var bare én mann. Men han er dum og rape gal og burde ikke få holde taler for andre enn psykiateren sin.

Ja, jeg er gresselig usivilisert (og skriver under pari). Men det som gjorde meg sånn var at jeg prøvde å være en sivilisert, nyhetslesende person…


Politikktakk-taktikk

I 2011 er det valg.

Det betyr at man igjen må begynne å følge hardt med i politikken. Det er ikke egentlig noe problem, for jeg interesserer meg mye for politikk. Problemet er at jeg alltid har vært svært sikker i min sak hva angår mitt politiske ståsted, men i den sista tida har min overbevisning begynt å vakle.

Mitt første politiske standpunkt i livet var mot EU. Jeg var ganske ung da euroen blei annonsert, og før det hadde jeg egentlig aldri tenkt over dette med EU, sjøl om jeg var klar over deres eksistens. I min barndom blei hver sommer tilbragt i Italia, og der hadde de myntenheten lire, som jeg hadde et godt forhold til. Lire var enkelt å regne om til norske kroner. På tross av at én lira var forsvinnende lite verdt, fungerte det helt greit etter min oppfatning. Så kom den ferien som skulle bli den siste hvor jeg gikk omkring og tenkte «fjern to nuller og del på to» for å regne om. Jeg var skrekkslagen. Skulle ikke EU-landene få lov å ha hver sin spesielle valuta? Og hvordan skulle man kunne synkronisere såpass ulike økonomier?

Dette var den første politiske vekkelsen i mitt dengang 9-årige hode (Gud, jeg er ung). EU var nå fanden sjøl. Verre blei det da jeg oppdaga at EU har helt andre tanker enn meg om hva som utgjør en god huske.

Slik blei alle partier delt inn i «OK partier» og «Dumme partier», alt etter om de var for eller mot EU. Da vi skulle ha prosjekt om politiske partier i åttendeklasse på ungdomsskolen, valgte jeg Miljøpartiet de Grønne, fordi det var det partiet jeg var viss på at ingen andre på min alder kjente til, og som 13-åring var det viktig å være spesiell. Jeg likte dem godt. For miljø, og mot EU. Her blei de politiske tankene stående stille en stund. Det dummeste partiet var Høyre, fordi de var så overvettes positive til EU.

Da jeg blei litt eldre, fant jeg ut at det som er moro er å være venstreradikal. Rød, rask, og rabiat! Man hadde en ny fiende å hate, nemlig kapitalismen. Hvor kjekt er det ikke å kunne skylde på kapitalismen som roten til alt ondt? Det er virkelig noe i sangteksten «Er det ikke deilig å ha noen å hate…». Det man opplever som rettferdig harme føles svært godt. Målet var et gjennomgående sosialistisk samfunn, og partiet var Rødt. Slike tanker hadde jeg i hodet da jeg gikk og stemte for første gang.

Jeg tror det som gjorde meg til en skikkelig rødtopp først og fremst var at det er gøy å være litt ekstrem. Det er gøy å ha sterke meninger, vifte med knytteneven, være en minoritet mot majoriteten. Det er fantastisk å sitte på en stearinlysfest og syte over hvor grusom den kapitalistiske verden er. Fortreffelig å holde brennende appeller til et nikkende publikum. Herlig å kjenne seg mer moralsk enn alle sine meningsmotstandere. Å være en idealist som alltid kjemper for det gode for alle sjeler.

Problemet med dette, slik jeg ser det, er at det er ikke alle som ønsker det gode for alle sjeler. Jeg sier ikke at man dermed skal gi opp, men man må akseptere det rammeverk man er gitt å jobbe innafor. Mennesker er egoistiske, maktsyke og opptatte av profitt. Ikke alle mennesker er like i utgangspunktet heller, og da blir det feil å søke at alle skal ha det helt likt også. Alle bør kunne ha det så godt som mulig, og alle bør kunne få realisere sine evner, og ideelt sett kunne få leve et liv hvor de føler at de har det slik som de ønsker. Men absolutt likhet er ikke mulig, fordi absolutt likhet ikke finnes. Det er forskjellig hva folk synes er bra, og det bør det da også få være. For høye idealer om likhet blir fort dyrking av det middelmådige, og dessuten såpass urealistisk at det blir vanskelig å forbedre verden, fordi idealene ikke passer til vårt samfunn og vår art.

Men hvor skal man gå da? Å ha et klinkende klart politisk standpunkt er like deilig og avslappende som å ha en religion man bekjenner seg sterkt til. Man veit alltid med den største sikkerhet hva som er Rett og Galt. Å tvile er ikke alltid like behagelig, men jeg velger å tro at det er mer utviklende og interessant. Et av målene for 2011 får da bli å komme nærmere hva jeg mener er den riktige politikken. Noe som jeg klarer å tro på.

Men fortsatt skal det nå godt gjøres å overbevise meg om at EU er noe spesielt nyttig, slik det fungerer til dags dato, vel å merke.