Category Archives: pisspreik

Nyhater

Jeg klarer ikke å skrive blogg sånn på ordentlig. Jeg klarer ikke å engasjere meg i noen ting over lengre tid, virker det som. Men én ting må man visst alltid engasjere seg i, og det er nyhetene. Det er ens plikt som menneske å holde seg oppdatert på «det som skjer». Det er også utrolig viktig reint sosialt. Etter min lange juleferie hvor jeg ikke snakket med hverken venner eller aviser, var det brakkleint å komme tilbake til hverdagen og innrømme at jeg ikke ante hva alle de andre diskuterte. Nei, vent, jeg innrømte det ikke. Men pinlig var det. Ja, ja, tid for å lese (nett)avis hele tida igjen.

For du må virkelig lese hele tida. Én daglig økt var ikke nok for at jeg kunne vite hva som ble snakket om. Jeg kan stå opp, tro jeg leste nyhetene nok i går, for så å oppdage at det må ha vært én eller annen artikkel jeg ikke pugget godt nok, og det er akkurat den alle snakker om. Faen. Eller jeg møter en person som automatisk går ut fra at jeg kan alt om hva diverse viktige personligheter i Norge har foretatt seg, og i neste øyeblikk en som later til å være overbevist om at jeg har sterke meninger om politikken som blir ført i Langtvekkistan («kjekt med revolusjon,» kan du svare til det meste). Nikking og sukking (husk at dette er nyheter, så du smiler ikke!) er blitt et fast innslag i samtaler.

Egentlig er jeg et engasjert menneske som liker å ha kunnskap og meninger om et bredt spekter av saker, en sånn som gjerne vil diskutere og være Kong Gulrot i nyhetssamtalene. Men jeg merker at jeg blir mer og mer oppgitt jo mer nyheter jeg leser. 2012 har så langt vært et forferdelig nyhetsår. Aftenposten gir meg stort sett lyst til å rive alt håret ut av hodet mitt og plante det i maten til alle de dumme menneskene i verden. Det igjen får meg til å sitte og lure på hva slags menneske jeg egentlig er, for tenk om jeg egentlig er dum som synes at alle det skrives om er dumme. Her er hvor dumme jeg synes nyhetene er:

•Da jeg kom sliten hjem fra festligheter og oppdaget at en eller annen tilfeldig «rasistisk» scenekommentar var det som fylte hele nyhetsbildet, ble jeg så fylt av the fuck I didn’t give at det var det jeg snakket om neste morgen, hvor lite fuck jeg ga. Jeg hadde liksom ikke ord nok for å få det ut. Landet vårt er et sirkus som hisser seg i SÅ stor grad opp over denslags. Folk sier stygge eller uheldige ting om alt mulig hele dagen uten at noen reagerer.

•Megaupload-mannen fikk som fortjent. Han er stor og feit og rik, så egentlig burde jo alle radikale sjeler hate ham. Men neida. Siden han ikke selv produserer noen varer han tjener penger på (jeg gidder ikke kalle the eyesore av en nettside som var MU for en vare), er han den typen feit og rik som vi alle liker. Tenk at de onde menneskene i USA skal straffe ham for å tjene seg feit og rik på indirekte å ta betalt for andres åndsverk! «Men det var jo masse lovlige filer der!» hyler alle. Jada. Det var sikkert en og annen fanfic eller whatever som var lovlig for hver 10 000. ulovlige fil. Det var nok ikke de filene som gjorde at nettsiden gikk så godt.Det er nok ikke de filene som gjør at du kommer til å savne den.

•Men dette var jo bare tippen av isfjellet, når vi nå er inne på de onde menneskene i USA. OK, jeg er ikke for SOPA/PIPA. Grunnen er at hele forslaget var latterlig lite gjennomførbart og i det hele tatt virket så gjennomtrengende fjollete at man kan lure på hvor verden er på vei hen. Men det var ikke akkurat den dumheten som gjorde at jeg fikk fullstendig nok. USA er tross alt landet der homobryllup kan bli lovlig for så å bli forbudt igjen. Det som irriterer mest er derimot at man får en slik følelse av at alle mener det er deres gudegitte rett å eie tusenvis av sanger og konsumere timevis med video i uka som de ikke har betalt for. Du kan gnåle så mye du vil om at plateselskapet tar mesteparten av pengene, men det gjør det likevel ikke riktig at du skal få alt gratis hele gudskapte tida. Dette sier jeg på tross av egne synder. Fordi jeg veit jeg ikke har spesielt med klagerett hvis jeg mister mulighetene jeg har på nettet per i dag.

•Islamister som driver og ber og bærer seg på anti-Afghanistan-demonstrasjoner er noe jeg finner forstyrrende, og jeg blir igjen mektig irritert over hvor dumme de er og egentlig burde vi bare ignorere dem. Men jeg gjør det jo’kke jeg heller.

•Og så leser jeg at en av dem jeg la mest merke til på Facebook-sida til disse demonstrantene, hun som skriver at ingen trenger vel demokrati når vi har Sharia!™ , dedikerer sin fritid til å reise rundt på skoler og foredra om hvor kjekt det er å gå med niqab. Og så føler jeg meg som en fettete, ekkel grilldressgubbe fordi at hennes niqab-foredrag høres ut som noe jeg som lærer ikke hadde ønsket å ha som pauseunderholdning for klassen mens jeg tok meg en røyk, jeg synes faktisk hun virker riktig dum, og da er jo jeg skikkelig fremmedfiendtlig, er jeg ikke?

•Nei, jeg gjør ingen forskjell på svart og hvit. Når jeg hører at en norsk nordmann fra Norge i fullt alvor hevder at Gud kan ha tatt bolig i Anders Behring Breivik for å skyte sine kjære barn så han kunne få advart resten av den kjære saueflokken om hva som skjer når du «spotter» onkel Gud, da kommer den samme mektige irritasjonen fram i meg som med islamistene. I 2012 tror vi vel ikke at Gud holder på med sånt da, dere. Jada, det var bare én mann. Men han er dum og rape gal og burde ikke få holde taler for andre enn psykiateren sin.

Ja, jeg er gresselig usivilisert (og skriver under pari). Men det som gjorde meg sånn var at jeg prøvde å være en sivilisert, nyhetslesende person…


Rask

Dette rakk jeg å gjøre før jeg merka at influensaen eller hva faen det nå er kom tilbake med full styrke:

Jeg dro med bussen ut til Grorud. Det var ikke bare for å se om loppemarkedet deres hadde flere bøker jeg lengta etter å lese (man blir litt hekta på sånn jakting) men også for å nyte turen. Da jeg så Grorudsenteret tenkte jeg på min lærergjerning og elever som sier at fiskebutikken lukter vondt og elever som forsvinner på tur så jeg må løpe rundt og lete og så har de kommet tilbake til flokken i mellomtida og plutselig var det jeg som var den som var borte. Jeg liker disse minnene. Ellers er Grorud dessverre et litt trasig sted. Storkiosken deres er i hvert fall litt trasig, selv om de hadde gode pølser til ti kroner. Ingen steder der folk sitter komplett apatiske i et hjørne foran spilleautomater er særlig kjekke (en god grunn til at jeg aldri har følt meg særlig hjemme på Stena Line).

Grorud er endestoppet for buss 31, og da jeg skulle tilbake kom jeg på at nå var det egentlig på tide å finne ut én gang for alle om Snarøya, endestoppet i motsatt retning, faktisk er en øy eller hva det er for noe. Så jeg kjørte buss. Jeg liker å kjøre buss.

Det var dette jeg forklarte til min litt forundrede sjåfør som syntes det var merkelig at jeg ikke gjorde tegn til å gå av da vi kom fram til Snarøya. Jeg sa at jeg satt nå bare på bussen fordi jeg synes det er hyggelig å kjøre buss (som med alle bussjåfører og trikkeførere og lignende som observerer mine rare reisemønstre, virket det ikke som om han var så godt kjent med denne interessen), og spurte om han ikke skulle kjøre tilbake igjen. Det skulle han, men ikke før etter en tyve minutters pause. Han foreslo at jeg gikk en tur i området, hvilket jeg så gjorde.

Snarøya viste seg å være et vakkert sted. Man kunne gå på en sti langs vannkanten og det var fullstendig stille, kun sånne små bølgeskvulp som fikk meg til å tenke på Italia (jeg tenker ofte på Italia, så det var ikke det at Snarøya minnet så mye om det, egentlig). Her bor det rike folk. Jeg lurte på om det ville være god bruk av pengene hvis jeg skulle bli rik å bo på Snarøya – hvis jeg skulle bo i Norge. Det ser ut som et sted der man kan gå tur på natten med gode resultater, slik jeg liker.

Etter den korte befaringen gikk jeg og satte meg på bussen igjen og kjørte tilbake til Oslo.

Da jeg kom hjem følte jeg meg elendig sjuk igjen. Hei og hå!


Å gi opp

…er ikke et uttrykk som har spesielt god klang. Sjøl er jeg gjerne den som aldri gir opp, hun irriterende som henger ved lenge etter at de andre er gått lei (tenk Monica i Friends), som ikke kan ha det på sin CV i livet å ha gitt opp. Bortsett fra i Kjærligheten. Den er gitt opp for riktig lenge sida. Nåja.

Jeg vurderer knallsterkt å droppe et av fagene mine, fordi det rett og slett er det faget som alltid henger igjen og hindrer at jeg får gjort resten av det jeg skal gjøre i livet. Det skulle ikke være noen skam, for sjøl uten dette ekstra faget tar jeg fortsatt mange nok til at folk kan gi fra seg et lite gisp. Hurra. Men det er vel nettopp det som skulle tilsi at jeg har et usedvanlig (usunt) høyt ambisjonsnivå og ikke tar spesielt lett på slike ting.

Jeg bare vil kunne si meg ferdig med å dra all-nightere i hverdagen, y’know?

Vi får se hvordan jeg klarer det i morgen. For øvrig har jeg sittet og moret meg med å skrive innlegg til en ny søndagsspalte hvor jeg skal skrive et innlegg til hver av de rareste tingene folk søker på for så å havne her. LOL, altså.

Oppdatering tirsdag: En beslutning er fatta og jeg konkluderer med at framfor alt må man beholde gleden i det en gjør. For ikke å snakke om helsa.


Richard Dawkins og gratis alkohol

Jeg lever i gode tider. Evolusjonens moderne profet og de gudløses gud, Richard Dawkins, dukket opp på universitetet mitt fredag. 200 år gammelt er det blitt, og pomp og prakt skal det være.

Richard Dawkins er en søt mann. Det var ordet som slo meg – søt. Hans rørende begeistring for vitenskapen er en glede å være vitne til. Han og medbiolog Elizabeth Hadly talte om vitenskapsformidling til massene, og Hadly holdt et foredrag om klimaendringenes påvirkning på pattedyr. Jeg syntes det var trivelig. Forelesningen, altså, ikke klimaendringene. Dessverre er folk altfor glade i Dawkins. Jeg blir alltid litt pinlig berørt av en folkemengdes ekstreme idolisering av et enkeltmenneske. Klart jeg syntes det var moro å se mannen sjøl, men jeg innser likevel at ikke hvert host han hoster nødvendigvis er et resultat av underliggende geni.

Dog, når det gjaldt dette med formidling av vitenskap, kom et godt poeng fram. Hvorfor er det slik at det regnes som allment skamfullt ikke å kjenne til den og den forfatteren eller kunstneren, samtidig som folk synes det er fullstendig urimelig å forvente at en kjenner til vitenskapshistorie i noen særlig grad, eller besitte noen naturvitenskapelig kunnskap som helst? Jeg hadde ikke tenkt på dette. Jeg dømmer gladelig den som ikke veit om det ene eller det andre, men områdene jeg forventer at allmennkunnskapen skal dekke er i grunnen rimelig snevre.

Så det var det. Gratis alkohol fikk vi også etterpå – det vil si mengder av vin og altfor lite øl. De hadde et par ølbokser å avse til ukultiverte stakkarer som meg. Etter et par samtaler om ny lyrikk og allslags dritt, var min magre fødselsdagsfeiring å anse som avslutta.

Nå har jeg sagt opp kassadamejobben min så jeg kan bli enda mer fattig og få enda mer (dvs nok) tid til å være Jenni Version 3.0. Venninna mi E mente at det ikke var «normalt» at jeg skulle være lys våken og svare på sms klokka halv åtte en lørdagsmorgen. Jeg har avslutta helgen og jeg har ikke gjort noen ting annet enn kassajobb og lekser – de mest nødvendige. Slikt blir det ikke morsomme historier av. Takk og lov?


Prosjekt Student: En midtveisvurdering

Akkurat da jeg hadde begynt mitt nye, feilfrie, umenneskelig arbeidsomme liv og skrevet om litteratur og sykdom, kom sykdommen over meg. Jeg har sjelden tidligere forstått meg på folk som sier at de ikke har tid til å være syke. I mine late, depressive stunder har jeg gladelig tatt i mot en unnskyldning for å nyte dyna i et par dager. Denne gangen var det kun én tanke i hodet mitt: Den hellige Timeplan blir ødelagt. Men ikke tro jeg er en student-sliter, altså.

Prosjekt Student, som jeg påbegynte for ganske nøyaktig ett år sida, dengang uten noen som helst formening om hva stasen gikk ut på, har ganske raskt utvikla seg til å bli Prosjekt Duracellkanin. Mine erfaringer (bortsett fra kjønnsstudieslakten) hittil kan oppsummeres til det følgende:

  • Nivået er langt lavere enn forventa. Da jeg skulle levere inn min første oppgave i fjor, tenkte jeg at dette kunne umulig være et godt nok arbeide. Jeg venta meg regelrett slakt. Dette er et universitet, ikke videregående. Så feil kan man ta. Oppgaven ble prist til det punkt hvor jeg fikk høre at den var verdig en utgivelse. Var du skoleflink på videregående, kan du lett fortsette å flyte på flesket uten nevneverdig innsats, i alle fall på HF. På én måte er det kjekt, for man trenger ikke å slite. På en annen måte er det ganske skuffende, og etter en stund begynner man å føle seg teit. Jeg kan ikke si det bedre. Teit. Malplassert. Spesielt hvis de andre omkring en synes at stoffet er krevende. Og til syvende og sist blir en lat.
  • Politisk korrekthet regjerer. Dette har jeg hørt er tilfellet på mange fagområder, sjøl der en minst skulle vente det. Eksempel: Jeg bomma grovt på en oppgave på en engelskeksamen forrige semester. Man skulle finne ut hva som er språklig problematisk med en setning som inneholdt frasen «stupid retard». Oppgaven satte meg i stå. Grammatikken var korrekt og utsagnet var fullstendig riktig etter gjeldende moderne språkbruk. Feilen? Man skal ikke kalle andre for «retard». Dette… vel, det fikk jeg høre nok av på barneskolen.
  • Blindern er et pussig lite lokalsamfunn. En egen lokalavis, nærbutikker, lege, psykolog, treningssenter, spisesteder og et parlament oppå det hele. Jeg går fortsatt rundt og undrer meg over denne verdenen. Jeg synes dog det er hyggelig fordi jeg har mange kjekke venner i området. Dessuten er det evig underholdende å overhøre samtaler mellom folk som sitter i nærheten. Jeg er en ubehjelpelig sniklytter. Ofte blir jeg oppgitt, men man får i hvert fall noe å humre av…
  • Fattig er fattig er fattig. Jeg veit jeg sa litt tongue-in-cheek at studenttilværelsen skulle gjøre meg rik, men jeg satt bedre i det da jeg kun jobba. Intet sjokk! Dog fungerer det knallbra å detaljforklare sin økonomiske situasjon til selgere, som da straks forstår at de står overfor en person som på ingen måte er betalingsdyktig i noen som helst slags retning. Ta den!
  • Studenter er slitsomme slitere. Misforstå meg rett: når jeg sier at jeg har mange venner i denne verdenen, må det jo bety at en del av folka er fullstendig tålelige. Av den enkle grunn at vi snakker om annet enn studier. Jeg kan ikke med ord uttrykke hvor lei jeg er av å høre på folk som leser og pugger fra morgen til kveld og fortsatt presterer å uttale at de er bekymra for å stryke på eksamen. Seriøst, sjøl hvis du kun møter opp på undervisning og aldri leser, skal det godt gjøres å stryke.
  • Mye vil ha mer. 30 studiepoeng føles som ferie og må definitivt økes. 50 studiepoeng går også veldig bra, ja, det var da fortsatt mye fritid her? Hva NÅ? Hmm – her ser vi en farlig spiral hvor hvert semester fort blir verre å få til å gå opp tidsmessig… Duracellkaninen er i aksjon.
  • Chateau Neuf er det verste stedet i verden for en fest. Jeg visste nok dette fra før av, men det kan ikke gjentas ofte nok. Dundrende høy musikk som dunker gjennom marg og bein gjør samtale umulig. Mengdene av folk kan gjøre hvem som helst redd. Som regel må man betale penger for å komme inn til helvetet. Og hva gjør man? Den morsomste aktiviteten er vel å hoppe opp og ned, noe jeg utmerket godt gjør på stuegulvet når jeg står opp.
  • Fadderuka var et sirkus som jeg aldri ønsker å gjenta. Her var det i alle fall én korrekt forhåndsobservasjon!

Takk og lov for litteraturen, sier jeg bare. Jeg elsker altså å være student. Så lenge jeg kan være gæren nok uten at noen lynsjer meg.


Versjon 3.0

Jeg har et semesterprosjekt hinsides alt jeg tidligere har prøvd meg på.

Jeg har mange ganger sagt at «nå skal jeg bli et nytt og bedre menneske» og så videre, men hvem gjør vel ikke det? Det er gjerne glømt straks man har sagt det. Og når man først skal forsøke, er motivasjonen umulig å holde på. Personlig er jeg en slik en som ingen tror på når hun sier at det er endring på vei. Og med god grunn. Jeg tror jo ikke engang på meg sjøl når jeg kommer med slike utsagn og «planer». Ofte sier jeg slike ting bare for å høres ut som om jeg prøver, mens jeg i all hemmelighet tenker å fortsette med mitt slaskete liv. Det gir et bedre inntrykk å si at man skal begynne å trene (snart), lære seg å lage mat (snart), få mer struktur i livet (snart), stå opp tidligere (snart) og være tidligere ute med å skrive skoleoppgaver (neste gang!) enn åpent å innrømme at man har gitt opp alle disse tingene, innsett at man ikke fungerer slik, og ikke minst akseptert at alle de fantastiske egenskapene man besitter mer enn gjør opp for alt det som kan betraktes som mangelvare av den jevne tilskuer.

Så jeg kommer for seint til absolutt alt? Men de veit jo ikke at jeg sannsynligvis er den flinkeste blant dem! Da går det vel greit at jeg samtidig er så fjern for denne verden at jeg ikke mestrer banale ting som å ta på meg klærne raskt nok til å kunne møte punktlig? Feil. Jeg kan være så såre fornøyd jeg bare vil med alt jeg er så flink til og heldig med her i livet, men det nytter ikke hvis alt det andre går konstant på skakke. Det er neimen ikke rart man blir melankolsk i en slik situasjon.

Problemet er vel egentlig bare at det er så uhorvelig mye å ta tak i. Jeg blir stadig oppmerksom på nye ting. Til dømes er jeg for misantropisk for mitt eget beste og jeg snakker som en bryggesjauer med sløyfe i håret. Da er det bare å ta seg litt sammen og innse av foreløpig er det bedre å være en sløyfete bryggesjauer i ryddige omgivelser, så får jeg heller lage ny plan neste semester. Men her dukker det opp enda en tanke. Hva er særegenheter ved ens personlighet som er verd å ta vare på og hva er bare uvaner som må vekk? Når slutter man å være sæ sjæl (som jeg sier på min brede Oslo-snakk)?

For øyeblikket feier jeg denne problemstillinga under teppet. Man kan jo ikke gjøre alt på én gang, og i tillegg til å begynne å blogge litt aktivt igjen, har jeg allerede så mange planer at folk får bakoversveis og oppstoppernese. Realistiske mål er for pingler.


Utmatta kvinne

Eg har overlevd nok ein kvinnedag, og denne gongen merkar eg at eg er utruleg lei av både kvinner, kjønn og feminisme. Eg står ved at eg er min eigen type feminist, men no orkar eg ikkje snakke om det meir. Kvinnesaksprat gjer meg nesten lysten på å verte mann i staden.

8. mars i år skulle altså eg og Romkamerat C med mor og niese på vitjing dra på noko kvinnedagsstas i Folketeateret. Eg vart med for å vere sosial med dei, og fordi dei serverte gratis mat. At det var gratis mat, hadde òg kva eg vil anta var mesteparten av Oslos innvandrarkvinner fått med seg. Å ja. Eg veit eg har snakka om dei stereotype prismedvitne innvandrarane før, og enda meir lite politisk korrekt er det å kalle dei for gjerriggrådige, slik eg har det med å gjere i tale, men kva kan ein eigentleg seie når ein nesten vert meidd ned av hordar av fruer som raskar til seg eit heilt matfat i éi handvending? Att sto eg, med ein ussel appelsinbit i handa.

Nå ja. Dei hadde meir som var gratis. På eit bord såg eg esker med fargerike prikkar på og vart straks begeistra. Godteri? Nei, dama bak standen opplyste at det var pakker med kondom. Eg kunne ikkje ha vore meir vonbroten. Ho gav meg eit drops, då. Eg tykkjer for øvrig alltid at det er litt interessant med folk som står på stands som på ein eller annan måte er sex-relaterte. Ofte er dei beint fram feilaktige i kva dei går ut ifrå om seksuallivet til dei som dei møter. Til dømes trur eg at eg veit betre enn dei om eg burde teste meg for klamydia eller ikkje. Eg forsøkte å forklare dette ein gong eg havna i klørne på ei stand-helsesyster som ynskja at eg skulle gjere nettopp det. «Det er så enkelt, og det tek berre eit minutt!» sa ho. «Men eg har ikkje nokon grunn til å gjere det,» svarte eg nøkternt, og fekk straks beskjed om det har ALLE. Eg merka at eg vart lettare irritert av skråvissa hennar, og dydde meg berre med naud og neppe for å spørje om ho kanskje trudde at det var grunnlag for å frykte klamydia frå noko slikt som eit offentleg symjebasseng. Ikkje? Nei, då kan me nok seie at eg kunne leve utan å teste meg.

Etter matkrig og dropskondom, var det tid for å sjå på underhaldninga dei hadde. Det vart mykje prat om slike tema som gjer meg både matt og litt døande på innsida. Kjensla eg satt att med var ei av å vere på partimøte i nokre venstrevridde greier. Korleis dei kunne presentere dette som noko allment er over mi fatteevne. Eigentleg kan man seie at det er litt som velmenande damer på stand. Dei går ut ifrå ein heil del om deg som person, berre så dei kan presentere bodskapen sin på glattast mogleg vis. Her var det underforstått kor innmari sosialistiske me alle er. Me bur jo tross alt i Noreg. Eg hadde ikkje vore forbausa om  eit bilete av Jens dukka opp på projektoren med glorie og strålar om hovudet. Godt var det at dei hadde nokre karar som dansa til felemusikk, så øyra fekk kvile og restituere seg litt.

Nei, når eg vert berømt og har samla ork, skal eg ta kvinnesaka i eigne hender. Det er slikt som Romkamerat C og eg seier støtt og stadig når me har fått for mykje av driten. Og det gjer me lett og ofte, så mykje tull som ein lyt halde ut no til dags.

Når det er mannedag skal me nok sjå til å feire.