Category Archives: musikk

Error: Unable to turn off repeat

Da jeg var tretten år, oppdaga jeg japansk popmusikk. For meg var det et paradigmeskifte i livet. Jeg har varme minner med og kan teksten utenat til sanger som få andre i Norges land noensinne har hørt. Nå til dags er det mange litt småpatetiske emounger som hører på japanske artister, men dengang var det virkelig ingen. Å få fatt i mp3-filer med denne typen musikk var ikke alltid så enkelt heller. Man kan faktisk merke at internasjonaliseringa fra internett har tatt noen store steg framover siden begynnelsen av 2000-tallet.

Ja, disse to har vært svært viktige personer i livet mitt.

Det begynner å bli en stund sida, og enhver tosk skulle vel forvente at det var en fase som ville ta slutt. Da jeg blei eldre fant jeg da også flere andre musikkgenrer. Jeg hørte på et stadig bredere spekter av artister. Alt har gått den rette modningas vei (i hvert fall så langt det lar seg gjøre med min litt barnslige oppfatning av hva som er god musikk). Men likevel…

Jeg hører fortsatt på den samme idiotiske popmusikken fra Østen i det største alvor.

Å slutte er som å slutte med å røyke, spise godteri, lese unyttig informasjon på Wikipedia og utsette viktige gjøremål – PÅ ÉN GANG.

Jeg tror jeg har hørt på disse sangene minst åttehundre ganger hver. Så mye har jeg hørt på dette at jeg forstår japansk slik det er brukt i sangtekster tilnærma flytende, uten å ha gjort nevneverdig innsats. Alle viktige og mindre viktige hendelser i mitt tenåringsliv har vært akkompagnert av hysteriske toner fra Solas Hjemland.

Nye artister og sanger fra Japan interesserer meg i mindre grad, med noen hederlige unntak. Men det som er utgitt mellom 2002 og 2006 roterer like fast på iPoden. Jeg kan prøve febrilsk å fri meg fra deres grep, men kampen er nytteløs. Jeg kommer alltid tilbake.  Når livet går deg imot og det er mye å ta innover seg, hva gjør man så? Man setter på en gammel slager og trykker repeat. Puster letta ut. Senker skuldrene. Akkurat slik man har gjort i alle år.

Men om jeg skulle komme til å spille det høyt rundt noen av mine venner, frykter jeg nok at det ville resultere i deres framskyndede død heller enn lykke.


Musikk gjennom gulv og vegger

Jahn Teigens «Optimist» dundrer gjennom gulvet og opp i leiligheten.

Jeg lar meg fenge like hardt av sangen i dette øyeblikket som da jeg var liten, noe som jeg ikke hadde trodd.

Litt seinere er det en ny sang som spilles på nabofesten. Den høres kjent ut, men jeg greier ikke å identifisere den. Disse sangene er de verste. Jeg blir helt tullerusk av å sitte og høre beaten i en sang som jeg ikke veit hva heter. Jeg vil dra ned dit og høre sangen på ordentlig. Den høres jo fin ut.

Det er rart med det. Alle sanger høres så mye finere ut gjennom treverk og glavaisolasjon. Jeg blir alltid hardt grepet av musikk jeg hører på denne måten. De har det sikkert kjempegøy på festen. Plutselig er man ensom og lengselsfull. Sånn er det når man hører andre folk more seg, og da hjelper det ikke at man har det minst like moro sjøl, og bevisst har latt være å velge å menge seg med folk.

Men! Alle fester er bedre gjennom veggen. Det er dagens visdomsord.


Om å forstå seg på musikk

Jeg har etter litt tankevirksomhet i dusjen (hvor man som kjent ellers bør synge) kommet fram til en ubehagelig sannhet om meg selv (annet enn at jeg som stort sett alle andre mennesker i den vestlige verden er et stort miljøsvin):

Jeg er ikke på noen som helst slags måte i stand til å kunne vite om musikk kan betegnes som god eller dårlig.

Nå tenker man jo kanskje straks at dette er et subjektivt spørsmål og at smaken er som baken, men det stemmer kun til en viss grad. Det finnes i aller høyeste grad en konsensus for hva slags musikk som er bedre enn annen musikk. Såpass har jeg forstått ved å overhøre andres samtaler og meningsytringer om musikk. Og det som slo meg nå var noe annet enn det jeg har gått rundt og trodd før, nemlig at jeg bare tilfeldigvis liker mye musikk som andre folk misliker. Jeg har lenge vært hellig overbevist om at disse menneskene enten er reine kultursnobber eller bare ikke vet å verdsette mesteparten av den musikken som befinner seg på min iPod. Musikken min er stort sett fengende og så absolutt likbar, i følge meg selv. Men er det mulig at jeg tar feil og de andre har rett?

Jeg har aldri vært i stand til å forstå musikksmaken til «alle andre» rundt meg, men gudene skal vite at jeg har gjort forsøk. Jeg vet hvilke artister som er allment akseptert som god musikk, men ikke hvorfor folk synes det. Dette temaet forvirrer meg en god del, og jeg har derfor ved nøye observasjon prøvd å analysere hvilke elementer det er som gjør musikk såkalt «bra» i følge den populære opinion. Men punktene jeg kom fram til viser at jeg tydeligvis ikke kan ha oppfatta noe som helst. Etter hva jeg kan se er det bl.a. disse karakteristikkene som gjør at folk synes musikk er bra:

  • Den er kjedelig og dvask
  • Den er etter min mening ikke helt ferdig produsert
  • Den er lite fengende
  • Den er rett og slett enerverende

Enhver idiot kan jo se at jeg ikke er så mye som et halvt skritt nærmere å vite noe om hva som utgjør god musikk.

Jeg har dermed prøvd å forenkle det til en aksept for at hvis jeg oppfatter musikken som stygg, synes sikkert andre at den er fin, og hvis musikken på noen måte er fengende er den antageligvis dårlig, og jo mer fengende den er, desto dårligere er den. Men selv ikke dét stemmer i ethvert tilfelle. Jeg lytter nemlig til helt absurde mengder fransk musikk, og denne musikken blir ofte bredere godtatt blant det kritiske publikum rundt meg enn stort sett alt det andre jeg liker. Jeg aner ikke hva det er som gjør at de synes akkurat den musikken er OK, men jeg vil jo ikke plage folk med musikk de synes er grusom, så derfor er det som regel kun det jeg setter på når det er andre mennesker rundt meg (hvilket betyr stort sett hele tiden, siden jeg bor i et sosialt kollektiv). Jeg har en mistanke om at dette fører til at folk tror jeg ikke hører på noe som helst annet enn fransk musikk, men la gå.

Det som førte til min plutselige åpenbaring var da jeg kom på idéen med å sammenligne musikk med litteratur. Hva angår litteratur forstår jeg nemlig i de aller fleste tilfeller hva som er god litteratur og hva som er dårlig, og ikke minst hvorfor. Jeg har ingen kvaler med å uttale meg om kvalitet på skrivekunst. Jeg kan vurdere både om jeg personlig liker et skrevet verk, og om det er et godt verk sånn reint objektivt. Jeg kan mislike en roman, men samtidig verdsette dens litterære kvalitet. Med musikk, derimot, kan jeg kun si om jeg liker den eller ikke. Og er det noe rart, når jeg tenker etter? Jeg er ikke musikalsk, og vet ikke noe teknisk om musikk. Jeg kan kanskje lære noe teoretisk om dette temaet, men jeg vil aldri kunne ha den samme forståelsen for det som mange andre, rett og slett fordi jeg ikke bare er naturlig umusikalsk, men fullstendig tonedøv. Jeg kan ikke skille en isolert tone fra en annen, jeg har ingen forståelse for hva rytme er for noe, jeg kan ikke gjengi en melodi når jeg forsøker å synge, og jeg kan på ingen måte oppfatte det når noen spiller eller synger falskt. På den annen side har jeg alltid vært en sekserelev i skolefag hvor jeg har skullet skrive eller analysere tekst, så her har jeg nok bedre evner fra naturens side.

Jeg elsker likevel musikk like høyt som de fleste, og høyere enn mange. Musikk beriker uten tvil livet mitt. Hørselen ville vært en av de siste sansene jeg hadde ønsket å miste. På samme måte er det slik at mange av de menneskene i landet som leser mest, er de som nesten utelukkende leser serieromaner, chick-lit, banal krim og annen litteratur som er allment regna for å holde lav litterær kvalitet, men har mye spenning og handlingsdrevne plott, eller rett og slett høy «feelgood-faktor». Disse menneskene synes at denne typen bøker er helt utmerkede (noe de jo også kan være når målet er å underholde), og jeg kan tippe at mange av dem tenker at mye av den litteraturen som generelt blir sett på som virkelig god er enten kjedelig, vanskelig å forstå eller uinteressant. Slik kan man jo sammenligne spenning og action i bøker med feng i musikk. En skikkelig cliffhanger-bok er som en fengende ørekaramell av en popsang. Man kan lære seg de tekniske og teoretiske forutsetningene for god litteratur, men det er ikke dermed gitt at man endrer sin boksmak i overensstemmelse med dette hvis man nå skulle være «litterært tonedøv».

Å si at jeg liker musikk, men ikke ser meg i stand til å forstå det, kan kanskje sies å være et nederlag. Man vil jo gjerne være så god til alt, eller i hvert fall håpe at man kan lære seg det. Men det er egentlig bare en stor befrielse, alle kan jo ikke ha de samme evnene! Jeg aksepterte for lenge siden at jeg ikke er noe atletisk og at jeg har usedvanlig elendig kroppslig koordinasjon. Nå kan jeg forhåpentligvis endelig nyte min teite musikksmak i fred, og uten all den forferdelige skammen dette ellers har medført.

[/navlebeskuelse]


What Lady Gaga Does and Does Not Want, As Expressed in the Song «Bad Romance»

Trykk på bildet for leselig størrelse.

"To be friends"? DOES NOT WANT.

Sangen «Bad Romance» er et av de mest fantastiske, smertelig realistiske og beskrivende uttrykkene for følelser i musikkens historie.


Detektivbyrån

Når jeg hører på musikk som er fin, men ikke teit, kan det kanskje være passende å dele det med dem som måtte lese dette og har sansen for fin, men ikke teit musikk. Musikk som både er fin og ikke teit kan jo tidvis være litt vanskelig å finne.

Jeg ville egentlig sette inn et bilde med regnbuer, smilende skyer og dansende noter. Men det er kanskje teit.

Detektivbyrån* er et helt fortreffelig svensk band som lager nydelige små melodier som høres ut som om de kunne vært soundtrack til en magisk liten film (Kärlekens alla färjor, f.eks.), eller kan få livet ditt til å føles som en magisk liten film, alt etter som. Med passelig dramatiske scener innimellom (slik som Life/Universe). Det blir litt som Amélie med en vri.

Jeg aner ikke hvilken genre man kan klassifisere dette som, ettersom jeg ikke kan en flyvende fjert om genrer, men verdt en lytt synes jeg det er!

*Linker til Spotify. Om man ikke har dét, er det også fullt mulig å finne alt sammen på youtube.