Category Archives: huske

Politikktakk-taktikk

I 2011 er det valg.

Det betyr at man igjen må begynne å følge hardt med i politikken. Det er ikke egentlig noe problem, for jeg interesserer meg mye for politikk. Problemet er at jeg alltid har vært svært sikker i min sak hva angår mitt politiske ståsted, men i den sista tida har min overbevisning begynt å vakle.

Mitt første politiske standpunkt i livet var mot EU. Jeg var ganske ung da euroen blei annonsert, og før det hadde jeg egentlig aldri tenkt over dette med EU, sjøl om jeg var klar over deres eksistens. I min barndom blei hver sommer tilbragt i Italia, og der hadde de myntenheten lire, som jeg hadde et godt forhold til. Lire var enkelt å regne om til norske kroner. På tross av at én lira var forsvinnende lite verdt, fungerte det helt greit etter min oppfatning. Så kom den ferien som skulle bli den siste hvor jeg gikk omkring og tenkte «fjern to nuller og del på to» for å regne om. Jeg var skrekkslagen. Skulle ikke EU-landene få lov å ha hver sin spesielle valuta? Og hvordan skulle man kunne synkronisere såpass ulike økonomier?

Dette var den første politiske vekkelsen i mitt dengang 9-årige hode (Gud, jeg er ung). EU var nå fanden sjøl. Verre blei det da jeg oppdaga at EU har helt andre tanker enn meg om hva som utgjør en god huske.

Slik blei alle partier delt inn i «OK partier» og «Dumme partier», alt etter om de var for eller mot EU. Da vi skulle ha prosjekt om politiske partier i åttendeklasse på ungdomsskolen, valgte jeg Miljøpartiet de Grønne, fordi det var det partiet jeg var viss på at ingen andre på min alder kjente til, og som 13-åring var det viktig å være spesiell. Jeg likte dem godt. For miljø, og mot EU. Her blei de politiske tankene stående stille en stund. Det dummeste partiet var Høyre, fordi de var så overvettes positive til EU.

Da jeg blei litt eldre, fant jeg ut at det som er moro er å være venstreradikal. Rød, rask, og rabiat! Man hadde en ny fiende å hate, nemlig kapitalismen. Hvor kjekt er det ikke å kunne skylde på kapitalismen som roten til alt ondt? Det er virkelig noe i sangteksten «Er det ikke deilig å ha noen å hate…». Det man opplever som rettferdig harme føles svært godt. Målet var et gjennomgående sosialistisk samfunn, og partiet var Rødt. Slike tanker hadde jeg i hodet da jeg gikk og stemte for første gang.

Jeg tror det som gjorde meg til en skikkelig rødtopp først og fremst var at det er gøy å være litt ekstrem. Det er gøy å ha sterke meninger, vifte med knytteneven, være en minoritet mot majoriteten. Det er fantastisk å sitte på en stearinlysfest og syte over hvor grusom den kapitalistiske verden er. Fortreffelig å holde brennende appeller til et nikkende publikum. Herlig å kjenne seg mer moralsk enn alle sine meningsmotstandere. Å være en idealist som alltid kjemper for det gode for alle sjeler.

Problemet med dette, slik jeg ser det, er at det er ikke alle som ønsker det gode for alle sjeler. Jeg sier ikke at man dermed skal gi opp, men man må akseptere det rammeverk man er gitt å jobbe innafor. Mennesker er egoistiske, maktsyke og opptatte av profitt. Ikke alle mennesker er like i utgangspunktet heller, og da blir det feil å søke at alle skal ha det helt likt også. Alle bør kunne ha det så godt som mulig, og alle bør kunne få realisere sine evner, og ideelt sett kunne få leve et liv hvor de føler at de har det slik som de ønsker. Men absolutt likhet er ikke mulig, fordi absolutt likhet ikke finnes. Det er forskjellig hva folk synes er bra, og det bør det da også få være. For høye idealer om likhet blir fort dyrking av det middelmådige, og dessuten såpass urealistisk at det blir vanskelig å forbedre verden, fordi idealene ikke passer til vårt samfunn og vår art.

Men hvor skal man gå da? Å ha et klinkende klart politisk standpunkt er like deilig og avslappende som å ha en religion man bekjenner seg sterkt til. Man veit alltid med den største sikkerhet hva som er Rett og Galt. Å tvile er ikke alltid like behagelig, men jeg velger å tro at det er mer utviklende og interessant. Et av målene for 2011 får da bli å komme nærmere hva jeg mener er den riktige politikken. Noe som jeg klarer å tro på.

Men fortsatt skal det nå godt gjøres å overbevise meg om at EU er noe spesielt nyttig, slik det fungerer til dags dato, vel å merke.


Eksperimentell inngang til 2011

Jeg står der og betrakter føttene mine, som er festet i et par planker av plast. Alle jeg ser har på seg slike, og de finner det helt normalt. Jeg peser meg framover og spekulerer på hvordan slike ytterst besynderlige ting kan bli en alminnelig del av hverdagen til så mange mennesker.

Om jeg hadde noe som helst av grasiøsitet i skrotten før, er det i alle fall fordufta nå. Det kommer en bitteliten bakke rett forut. Jeg hyler. Det føles som min siste time er kommet, og det allerede før vi rakk å gå inn i det nye året. En gjeng skiunger fniser. Faen ta dem. Så er det bare å pese seg videre. Mengder av nordmenn suser forbi. De ser like ut alle sammen. Friske, sunne fjes, og sånne typiske skiklær som egentlig ser litt kalde ut. Fargene er oftest rødt, hvitt, og blått; nasjonalistiske rakkere. Vel, sjøl har jeg på meg et lite skjørt. De eplekjekke nordmennene håner meg, jeg føler det nok.

Og dette gjør folk, når de egentlig bare kan gå tur i skogen på beina de har fått. Klart det er litt moro når man er på flatmark og kan gli avgårde, men det slår ikke å kunne gå på føttene, synes nå jeg. Men så har man prøvd dét også.

Målet for turen er en hytte. Hytter er koselige, sjøl om også dette er underlig konsept reint objektivt sett. Hvorfor drar man frivillig ut et sted med utedass og uten innlagt vann? Kanskje det hjelper folk å forstå at det ikke er materielle ting som gjør dem lykkelige. I alle fall, her skal jeg tilbringe nyttårsaften. Og sjøl om jeg ikke orker å gå inn for å drikke noe alkohol, funker det veldig bra.

De hadde nemlig en huske der.


Årsaker til melankoli hos en huskende ung dame

Som alle veit, elsker jeg å huske. Heldigvis er det masse forskjellige husker rundt omkring å hygge seg på, men det er ikke bare-bare å kunne finne roen på en huske for det. Av en eller annen grunn vekker en voksen huskeentusiast sterke reaksjoner hos folk. Jakten på en fredelig huskesesjon, hvem skulle tro at det kunne være noen utfordring?

"Fandens Fjertulf, ligger der og glaner som en annen åndssvak ape!"

De beste huskene i Oslo er nok definitivt dem som noen har hengt opp i en grein på et tre ved Akerselva. Ikke er de så langt fra der hvor jeg bor heller. Jeg har hatt noen nydelige stunder der, med regn og sol og regnbuer og ender og all sånn der romantisk dritt. Ofte når jeg er på vei hjem til fots, tenker jeg å ta turen bortom for å ta meg en svingom. Dessverre er det en gjeng som ser ut som typiske tjallselgere som har lagt sin elsk på huskene. De sitter der som regel hver gang jeg kommer nå om dagen. Da kan jeg ikke annet enn å sende dem noen olme blikk og tusle videre.

Det gjorde jeg i dag også. Jeg skulle gå litt videre langs elva for å se om det er flere huskemuligheter i området. Å kartlegge nærmiljøets huskemuligheter er selvfølgelig et viktig prosjekt for meg. Å få huske i fred er dessverre en sjelden opplevelse her i byen, i alle fall i min bydel. Altfor ofte kommer det folk bort til meg som søker enten å forføre meg eller jage meg vekk. Vel, rett skal være rett – klart man kan møte flotte mennesker på husker. Det var slik jeg først møtte Herr Togstasjon. Men ellers later det til at synet av en glad, huskende ung dame vekker irriterende mye følelser og engasjement fra omgivelsene. Disse menneskene kan deles inn i følgende kategorier:

•De som bare glor som om øynene skulle trille ut av skallen på dem
•De som gliser og kommer med en eller annen «vittig» kommentar, eventuelt bare peker og ler
•De som mener at en huskende ung dame er det perfekte flørteobjekt
•De som mener at jeg av forskjellige grunner ikke bør huske, og hissig forklarer meg hvorfor
•De som bare er hyggelige og synes det er fint at jeg kan ha glede av denne aktiviteten

Selvfølgelig er det bare trivelig med sistnevnte kategori. Jeg liker egentlig ikke å bli forstyrra mens jeg reparerer min sjel på en huske, men hvis det er noen som stopper opp for å si noe pent går det bra. Det er fint at det finnes mennesker som kan finne på å si noe hyggelig til en vilt fremmed uten å ha skjulte motiver. Første kategori, glanerne, kan også overleves. Det tar jo som regel ikke så lang tid før de er gått forbi uansett.

Hun sjokkerer, provoserer, og fascinerer!

Da er det verre med de andre. Spesielt pågående flørtere/sjekkere og sinnatagger kan ødelegge en god huskeopplevelse. Noen folk blir faktisk sinte på meg for at jeg husker, og når jeg er så lykkelig på min huske i utgangspunktet for så plutselig å måtte ta til meg en lang skjennepreken, eventuelt krangle, blir jeg rett og slett fryktelig trist og mismodig. Heldigvis har jeg ikke møtt så mange slike på en stund.

Nåja. Kveldens elvevandring førte for meg fram til noen riktig fine husker. De var av bildekktypen, men likevel ikke for lave. Etter å ha blitt skuffa igjen av å måtte gå forbi byens beste husker på grunn av dealergjengen, var dette et gledelig funn. Jeg hadde det helt fortreffelig, men sjøl om det var få mennesker i området, var det ikke skikkelig fred å få i dag heller. Etter et par uskyldige glanere var det en fyr som stoppa opp og begynte å prate til meg. Han viste seg dessverre å være i kategori 3 – flørtepusene. Han mente det var den reineste åpenbaring å få se ei jente som meg, så glad og fornøyd på sin huske. Skjebnen hadde ført ham hit til meg, sa han. Jeg var visstnok så uforskamma vakker, eksotisk, mystisk og gudene veit, at han ikke kunne sette ord på sine følelser. Huff. Jeg prøvde å forklare at Skjebnen fører mange rare folk til meg, faen ta den for det, og at jeg ikke synes det er så spennende å høre slike platte komplimenter. Og at jeg ikke er interessert i menn uansett. Det kunne han ikke tro. I så fall skulle han sørge for å «reparere» meg, vise meg hvorfor han ikke var som Alle Andre Menn (akkurat sånn som Alle Andre Menn sier!), og gi meg alt jeg kunne ønske meg. Hva med å få lov til å huske for meg sjøl da?

Det er vanskelig å få igjennom hva man føler om denslags utsagn uten å bli riktig krass og hive en termos kaffi på vedkommende. Til slutt gikk han med på å ta farvel, men da måtte jeg se en annen vei, for ellers kunne han ikke forlate mitt fengslende blikk. Milde makaroni! Gid det var så vel at blikket mitt kunne fengsle noen andre i stedet, gjerne på kommando. Men slik fungerer ikke Livet.

Jeg må kanskje sørge for også å få kartlagt når på døgnet det er færrest mennesker ute her omkring, og unnagjøre huskinga på et ukurant tidspunkt, som til dømes klokka seks om morgenen. Livet er en kamp, som Dino sier.

Ja. Kanskje jeg skal skrive «Min kamp» av Jenni Canard, seks tjukke bøker om å huske.

Min kamp.


Tur

Dette er en av de beste huskene innen kort avstand fra der hvor jeg bor, når ikke barnehagen den tilhører er åpen, vel og merke. Den er faktisk usedvanlig behagelig å huske på, men utsikten er ikke optimal. Jeg vet ikke hva det er som gjør utsikten mindre gledelig enn på enkelte andre husker som har lignende utsikt (trær, gate, forbipasserende folk, hus, gress), muligens vil alt føles bedre om jeg kommer dit om natten en gang.

Her kan man huske så godt som uforstyrra!

På min tur for å kjøpe hårskum havna jeg selvfølgelig nok en gang i en pinlig situasjon som skyldtes mitt elendige syn. Da jeg kun kan se klart ca. tre meter framfor meg, var det meget selvfølgelig for meg å stoppe opp og hilse på noen jenter som vinka i horisonten. Gudene kunne vite om jeg ikke skulle gjenforenes med gamle, kjære venner? Dessverre viste det seg å ikke være noen jeg kjente, og jeg så ut som en komplett idiot som hadde bråstoppa på sparkesykkelen med dundrende teit musikk i ørene, mens de gikk forbi med forundrede blikk. MLIA.

*

Da jeg kom hjem var det til min delvise befippelse to jenter og en mann i drag som hadde inntatt kjøkkenet mitt for å ha jentefest. Det er ingen av dem som faktisk bor hos meg, men når man nå har rykte på seg for å ha en åpen dør og et åpent hjerte, kan man ikke annet enn å glede seg over uventa selskap. De var alle usedvanlig trivelige og sjarmerende, og dessuten ferdige med de kjedelige jentetingene sine (hårfjerning, hårfiksing, sminke etc.) og klare for de morsomme (øl, prat, dekorering av mobil med spretne klistremerker). Jeg ble i tillegg forært et særdeles anvendelig rør man kan bruke til å skyte linser på f.eks. folk på trikken eller Herr Togstasjon med!

MLIA. [2]

(Forøvrig skal Define hårpudder visstnok være et helt revolusjonerende fantastisk produkt for dere som sliter med volumet.)


Blogg!?

Jeg har fått forslag fra visse bekjente om å dele slike ting fra livet mitt som kakene jeg baker og huskene jeg husker på i en blogg. Jeg er litt skeptisk til å gjøre meg til en bloggkarakter, men det kan jo være lett underholdende for meg sjæl, om ikke annet.

Her er noen kaker av porselen som jeg dekorerer stua mi med. Jeg har verken ekte kaker eller et skikkelig kamera for hånda akkurat nå.

Nå skal jeg ta sparkesykkelen ut for å kjøpe hårskum, siden jeg glemte min hos E. Kanskje jeg også finner en huske jeg våger å sette meg på. Jeg har ikke huska siden onsdag, det begynner å bli for ille!