Category Archives: barndommen/fortida

Dumskap og dårskap

Det morsomste med dagbokføring er, som alle veit, å lese dem igjen etter et par år. Jeg kom nylig over utfyllende skriverier fra min tid på videregående, en tid hvor jeg snakka mye engelsk til daglig av forskjellige grunner, og dermed er dagboka også engelsk. Jeg måtte le godt et par ganger. Det kunne vært en halvdårlig ungdomsbok om en rar jente som prøver å komme seg gjennom videregående. Jeg hadde store planer om å jobbe med mine problemer, og spurte min venn fra ungdomsskolen til råds:

The next topic of our talk was my asking for advice about «How to Become Social and Make Friends!». From tomorrow on I am going to do it. The first obstacle will be math class, right at the beginning of the day.

Anyway, Kleo and I concluded that my strong point in smalltalk is food. Yeah, I can talk for hours about food (and grammar. But most people know more about food). I’ve formed friendships around food.
So as long as I can just bring that topic up I’m safe for a while unless the other person really isn’t chatty, in which case Kleo advised me NOT just to go on to the next person in the room asking him/her the same food-related questions all over again.

Fantastisk. Jeg lurer på om han mente at dette med å kryssforhøre hele klassen var noe jeg kunne risikere å gjøre. Etter hvert fikk jeg uansett ganske god greie på matpreferansene hos alle rundt meg. Det er forøvrig mye prat om telefonsamtaler, da de er viktig del av en tenårings liv.

After dinner I called Elisabeth and told her about what I’ve been thinking today.

I thought about who I love the most in the whole world (except for myself) and realized it is most definitely Elisabeth.
Luckily she wasn’t all freaked out by my sudden outburst of love. She was happy and said that it was sweet, and that she loves me too.

She then suggested that I seek professional help.

Herlig ærlighet fra alle kanter, med andre ord. Min plan om å utvide det sosiale livet fortsetter, men det er ikke greit.

Something big happened today: I talked to the other girls in my class during the rather inactive P.E. class.
Turns out that they think I am some sort of teenage genius. Maybe they are scared of me or something.

Rørende naiv var jeg også. Jeg fikk stor tro på The Secret, fordi det hørtes så kjekt ut. Klassekameratene er fortsatt merkelige for meg:

Today we got a visit at school from a guy from Oslo municipality.
He spoke for around 40 minutes and afterwards everyone commented on his fat belly.
I felt that it was kind of a strange thing to do.

A girl talked about the book she is reading right now, The Secret. She said it was really good and could basically fix everything about your life.

Snart følger et innlegg hvor jeg har fått mitt eget eksemplar og er i fyr og flamme. Alt jeg har overhørt blir også loggført til pinlig detalj.

In French class I overheard a conversation between two guys in my class, and I was absolutely flabbergasted by what I heard. Here’s how it went:

Guy 1: Hey.
Guy 2: Hey. You were absent yesterday?
Guy 1: Yeah. I had some cancer surgery stuff at the hospital.
Guy 2: I see. Is it serious?
Guy 1: Nahh, I don’t remember. My guts were about to explode or something. [shrugs]
Guy 2: Okay. [goes on to talk about other things]

How can he not care about whether his guts explode or not!?

Det er mulig at jeg i dag hadde oppfatta det bedre om dette kunne være en eller annen slags spøk, men på den tida var jeg gjennomsjokkert over denne samtalen. Snart er det tid for nyttårsaften:

We are going to wear fancy dresses, have a nice dinner and drink wine. I can’t stand wine but I’m going to drink it anyway because I want to seem grown-up and sophisticated. I am going to learn to at least tolerate it. I wonder if the others actually enjoy the wine of if they are doing the same thing.

Og så til slutt: nihilistisk, misantropisk og beint fram fæl er jeg som alltid.

Kleo said he has found his purpose in life – to make other people happy. The guy is crazy.

På tross av fortsatte feil og mangler tror jeg at jeg er hakket bedre nå. Dog var det for meg, som har et innenfraperspektiv på alt dette, både hysterisk morsom og litt trist lesning. «Livets skole» var nok like viktig som den fysiske skolen min her.


Om å passe inn som barn

Av og til må man fortelle litt om barndommen. Jeg føler jeg har den usedvanlig friskt i minnet. Jeg lurer på om det også gjelder alle dem som kan finne på å si at de lengter tilbake på et eller annet vis. Idylliserer de? Barndommen hadde sine festlige historier, men morsomt blir det først i ettertid.

Da jeg var liten blei jeg, som alle andre med min families spesielle religiøse tilknytning, sterkt oppfordra til å holde meg unna alt som tilhørte Verden utafor. Verden var fæl, og den tilhørte Satan. Ondskap regjerte overalt. Den eneste hensikten med å dyrke vennskap med De Verdslige skulle være å få dem med over på vår gode side så de kunne bli redda.

Det var ikke noe problem. Jeg fant de fleste jevnaldrende irriterende, verdslige eller ikke. Det blei gjort forsøk på å få meg til å leke harmonisk med andre barn innenfor vårt religiøse samfunn, men min totale forakt for dem resulterte i oppførsel som jeg til dags dato skammer meg over.

Da jeg begynte på skolen, derimot, måtte jeg omgås andre barn jevnlig, og attpåtil var de verdslige. Jeg kunne kjenne skrekk og gru i hver pore. Jeg forsto ikke hva de sa. De snakka annerledes enn voksne, som var dem jeg var vant til å prate med. Hele tida måtte jeg be dem forklare seg, og ikke forsto de hva jeg sa til dem heller. De var opptatt av så besynderlige ting. Jeg måtte finne en overlevelsesstrategi.

Aller helst skulle man jo passe inn, noe som i utgangspunktet var så å si umulig når jeg hadde en så pussig bakgrunn. Jeg hadde fått kjenne disse barnas natur på kroppen en gang tidligere, da noen småjenter hadde forsøkt å få meg til å si noe bannskap. Jeg visste at dette var noe som var galt, og nekta helt til de fikk meg til å sippe midt på lekeplassen. Da jeg kom hjem og fortalte om hendelsen, sa min mormor at nå hadde jeg vunnet min første seier i troen. Man skulle tro jeg blei glad for å høre noe slikt, men jeg tenkte med meg sjøl at om det var dette som betydde å seire for troen, ville jeg heller dyrke nederlag fra nå av. Jeg skulle, så langt det lot seg gjøre, bli som dem.

Verdslige barn banna, det var jeg overbevist om. De banna sikkert så mye som mulig. I et desperat forsøk på å høres alminnelig ut, fylte jeg min egen dagligtale med banneord. For en som ikke er vant til slikt, blei resultatet komisk: Jeg vil faenmeg ha en jævla is, faen! Banneordene fikk ingen naturlig plassering og folk må vel ha lurt på om jeg led av Tourettes. Gode nyheter så vel som dårlige blei møtt med et entuastisk utrop av typen «Faen!», «Helvete!» eller lignende. Jeg følte at jeg virkelig mestra dette med å gli inn, mens de andre fortsatt lurte på hva som var gærent med meg.

En annen ting som var viktig, var at verdslige, slik jeg hadde lært, ikke hadde noen som helst formening om rett og galt. Dermed måtte jeg late som at ikke jeg heller hadde det. En gutt i klassen min spurte meg hva jeg syntes om å stjele. Perfekt! Jeg bedyra at jeg syntes det var helt greit å stjele så mye man ville, bare man ikke blei ferska. Gutten var forbausa. «Åh. Jeg synes ikke det er riktig å stjele,» sa han bare. Jeg var lamslått. Dette brøt fullstendig med mine forventninger.

Hva i all verden skulle jeg gjøre nå? Sakte gikk det opp for meg at planen min var komplett feilslått.

Ja vel, så dette med banning og dårlig moral var visst ikke noe som ga meg automatisk innpass i det gode selskap. Det føltes dessuten som om det sto mer mellom meg og de andre enn bare religion. Kanskje jeg heller bare skulle begynne å interessere meg seriøst for Barbie-dukker, snakke med dårlig grammatikk og gjøre feil på prøvene mine på skolen. Jeg følte meg kjempestolt av min gode viljestyrke da jeg leverte en prøve med flere åpenbare skrivefeil. Jeg ville også være en av dem som en gang i blant fikk høre «Godt forsøk, men bedre lykke neste gang.» For en som i en alder av sju korrigerte min lærers staving, føltes dette som et enormt skritt. Åh, så vanlig jeg skulle være. Normal, alminnelig, akkurat som en hvilken som helst annen. Mitt siste fyrtårn, det var det dette var.

Læreren forsto vel ikke det skapte grann av hva jeg dreiv med. Hun forsøkte å ymte frampå om at det kanskje opplevdes som vanskelig for meg å være så forskjellig fra resten av flokken, men jeg blei dypt fornærma og nekta bastant for noe slikt. Ikke faen om jeg skulle være noe offer for et eller annet, en svak person som trengte hjelp.

I stedet var min endelige løsning å trekke meg fullstendig unna. Jeg gjorde meg umake for å finne steder jeg kunne snike meg bort og sitte aleine og lese. Et avlukke på toalettet, en krok aller lengst borte i skogen, hva som helst, så lenge ingen andre kunne finne meg. Det var små stunder med komplett lykke og flyt i en umulig hverdag. Jeg hadde lange filosofiske samtaler med trærne. Den dag i dag er jeg mer opptatt av å verne trær enn dyr, fordi jeg har en urokkelig tro på deres evner som vennemateriale. Jeg vil aldri glemme de av min barndoms trevenner som siden har blitt hogget ned.

Jeg foretrekker å tenke tilbake på barneskolealderen med et humoristisk blikk. Jeg dreit meg sannelig grundig ut hele tida. Mine klassekamerater var det egentlig ikke noe særskilt feil med. Jeg hadde noen morsomme venner, det var bare det at jeg ikke likte så godt å være med dem bestandig fordi jeg hadde en konstant følelse av ikke å høre til.

Gode Gud, så godt det er å være eldre. Man forstår i stadig større grad at det ikke er noe mål i seg sjøl å ofre alt på innpassingas alter. Det er lov å være lykkelig med bare å traske rundt aleine i regnet når man har lunchpause.