Category Archives: bøker

Sniklesing og Boktyven

Når man har mye pensum å lese, blir all annen lesing sniklesing. Men nå har jeg bestemt meg for å lese alle mine uleste romaner i motsatt alfabetisk rekkefølge, og av dem er det blitt en del, da jeg har vært utsatt for posesalg på loppemarked. Loppemarkeder er et mye bedre sted å få tak i NESTEN GRATIS bøker enn kjipe bokklubber med kun litterært søppel på menyen. Jeg synes blant annet at de fungerer kjekt for å skaffe seg eksemplarer av alle disse bøkene man har hørt så mye om og «burde ha lest». Om man i tillegg finner personlige perler som bøker av sine egne favorittforfattere er det kun en bonus. I alle tilfeller synes jeg bokjakt på loppemarked er en fantastisk attraksjon.

Kjent cover for alle som har vært i en bokhandel.

Første bok i min motsatt-alfabetisk-rekkefølge-lesning blei Boktyven av Markus Zusak. En krembestselger, som jeg av en eller annen grunn håpet og trodde ikke skulle bli en kandidat for «Jenni slakter bestselgere»-kategorien. Og joda, den slapp unna. Ikke for at det ikke var visse ting her som var litt ostete (taglinen på den norske originalutgaven, «Når Døden forteller en historie, bør du lytte», gjør litt vondt i innvollene mine…), men jevnt over synes jeg boka slett ikke var så verst. Her er det altså en personifisert Død som er gjort til forteller. Det fungerer sånn passe. For det første synes jeg personlig at det er litt fjollete å gjøre Døden (for meg en årsak til irriterende angstanfall, no shit) nærmest til en godstreng bestefarsskikkelse. For det andre synes jeg Døden er en rar ting å personifisere. Døden er jo en hendelse. I boka er det da også heller vagt hva slags «trossystem» som blir lagt fram. Hvor Døden tar sjelene hen, fortelles ikke. Heldigvis er hovedfokuset på en historie hvor ingen snakker med denne Døden-karen, annet enn at han tar sjeler i rikt monn etter hvert, men det er vel å forvente.

Fortellingen er fra Nazi-Tyskland, et oppbrukt tema som Vesten elsker å rulle seg rundt i. En dystopi fra virkeligheten, dere. Dessuten handler den om en foreldreløs jente, og det er jo også noe vi har hørt før… Likevel synes jeg selve plottet fungerer godt. Boka er ofte direkte koselig, sjøl om vi alle veit at det skal bli verre. Jeg hygget meg stort sett med den. Den var uhyre lettlest og sjøl om den er på nærmere 550 sider fyker de forbi i et rasende tempo, så det er en bok man kan lese på sånn ca. én dag, hvis man som meg er sjuk og ikke orker å gjøre så mye annet enn å lese og sove. Jeg satt og sippa de behørige tårer da slutten nærma seg, det hører med når det er masse lidelse og elendighet.

Hadde forfatteren bare gitt fjækkern i å ha Døden som en karakter, hadde alt vært godt. Ellers er det ganske kjekk lesning, om man kan ignorere hva som måtte finnes av klisjéer, og den overdrevne bruken av tyske fraser. Greit at det foregår i Tyskland, men å flette inn så mye av det lokale språket virker alltid som et krampaktig forsøk på autensitet.

Ikke minst må vi huske at dette opprinnelig er ment som en ungdomsbok, og 14-årige Jenni hadde sikkert jubla (det var gode tider det, lenge før jeg blei en blasert jævel…). Alt i alt en bok du kan lese med grei samvittighet og du kommer sikkert til å synes den er helt topp, for det gjør de fleste.

Neste bok på lista blir Virgina Woolfs Orlando. Jeg aner ikke hvorfor den står i bokhylla mi; antageligvis for å gi henne nok en sjanse etter nærmest å ha besvimt av kjedsomhet mens jeg leste Til fyret. Dengang var jeg rundt 17 år, kanskje jeg har blitt mer klar for denne damas harde lefser nå?


Litteratur, sjukdom og død

Studiestart! Altfor mye fri har gjort meg helt utsulta etter å ha en timeplan fylt med gjøremål igjen. Timeplan er et favorittord og ferie gjør meg deprimert. Jeg er komplett unormal og jeg liker det når sant skal sies. Så lenge jeg ikke er ferietrist.

Et av de mange emnene på menyen for meg dette semesteret er «Litteratur og sykdom». Det høres kanskje pussig ut, og jeg må si at jeg gikk til første time uten å ha noen som helst formening om hvordan dette skulle bli. Jeg hadde som den glade nerden jeg er sjekka ut litt av pensum på forhånd, og vi skal blant annet lese Pesten av Albert Camus. Da jeg var på biblioteket for å låne denne boka plukka jeg også med meg en annen bok av samme forfatter, Den fremmede, som skulle vise seg å bli sommerens og kanskje årets sterkeste leseopplevelse.

Historien er enkel. I boka møter vi en hovedperson som er ganske følelsmessig distansert fra sine omgivelser. Morens død i bokas åpning påvirker ham ikke nevneverdig. Da han senere ender opp med å drepe en mann som er fiende av en av hans kamerater, får vi heller ikke høre noen spesiell personlig begrunnelse for at han begår denne ugjerningen. Men dømt til døden blir han. Og det er nettopp dette som er interessant i boka – å lese tankene hos en mann som sitter og venter på å bli henretta.

Bokas temaer kan være mange, som fremmedgjøring, rett versus galt eller følelsesløshet hos et menneske. For meg er dette en fortelling om døden, og den traff meg midt i fleisen. Noe av det som gjør det så sterkt er nok at historien er så usentimental. Det finnes mange bøker som handler om folk som skal dø, men de handler gjerne om gode mennesker som er ramma av urettferdig sykdom og hvor trist det er at nettopp de skal dø, samt en masse fjas om hvor vakkert livet er. Her framstilles ikke livet som utprega vakkert og døden som grusomt urettferdig på det sedvanlige viset. I stedet kommer dødens uungåelighet og beinharde realitet fram uten kliss, og som vår hovedperson sjøl sier:

Men alle vet at livet ikke er verd å leve. Dypt i min bevissthet var jeg ikke uvitende om at det har liten betydning om en dør tredve eller sytti år gammel, for i begge tilfeller vil selvfølgelig andre menn og kvinner fortsette å leve, gjennom tusener av år. Egentlig var intet klarere enn det. Det ble alltid jeg som døde, enten det hendte nå eller om tyve år.

Ja, da den boka var tilbakelagt satt jeg igjen med en brusten sjel; man kan nesten påstå at jeg fikk et nytt syn på eksistensen. Camus er derfor etter min mening en fremragende forfatter, som får fram et dramatisk budskap uten å måtte ty til billige triks. Kanskje er denne boka en slik som særlig appellerer til den som er ung og fortsatt tenker mye over livets absurditeter og hva det skal gjøres til. Jeg vil nå fortsatt si at noe må det være, når jeg, som de sier er så streng med bøkene, likevel blir så grepet. Derfor vil jeg på det sterkeste anbefale leserne å gi denne boka et forsøk. Den er kort og god.

Så hva blei det da til med «Litteratur og sykdom»? Jeg tror at dette blir et av de beste fagene i semesteret ved siden av språkpsykologi. Lærerne virka engasjerte og flinke. Sykdom (og død, som uungåelig hører med her) og menneskets psyke er noe av det mest interessante som finnes. Og så må det sies at jeg merker at nå som jeg har kommet til fordypningsfagene blir det enda mer spennende med litteraturstudier. Som jeg sier til folk som spør om studiene mine: Det er ikke verdt noenting som helst og jeg får ingen jobb av det, men for meg er det en stuierein måte å få lov til bare å kose meg før jeg finner nye veier.


Middel mot ein fæl vår

Eg ventar på at denne forferdelege våren skal vere over. Eg veit at eg bannar i kyrkja når eg seier det, men er det ikkje eigentleg sommaren alle ventar på når dei er så glade for at våren er komen?

Om våren kan ein ikkje gjere nokon ting kjekt. Våren klarer det kunststykket å vere grå sjølv når det er sol. Det er vått, trærne er ikkje grønne, men dei har heller ikkje noko pen snø på seg til å skjule dette faktumet, og det som elles finst av snø er ekle gamle klattar som ligg rundt og er irriterande. Å kle seg rett er ei utfordring. Det er ikkje kaldt, men gudane skal vite at det ikkje er varmt heller. Nei, det einaste som gir ei god kjensle om våren er forventninga om sommaren som skal kome.

No skal eg skrive litt om to gode bøker som eg har lese, men ikkje skrive om. Om du tykkjer at våren er tung, kan jo gode bøker hjelpe ei smule.

På sporet av den tapte tid av Marcel Proust

Ei venninne sa nyleg at når ho ser eller høyrer at folk har Proust som ein bokfavoritt, tenkjer ho straks «Blæææh.» Eg lurer på kva som er årsaken til ein slik reaksjon. Eg meiner, eg kan forstå kor den kjem frå reint intellektuelt, altså, ho trur vel at dei som proklamerer å elske Proust er hyklarar som eigentleig ikkje likar han og kun seier det for å virke smarte og betre enn andre. Det som ligg implisitt her er at ein klassikar som dette må vere så keisam og langdryg at det ikkje er mogleg genuint å like han.

No. Det er mogleg. Eg har riktignok berre lese det fyrste (som er ei riktig feit bok) av dette verket på tolv bind førebels, men eg gler meg til å fortsette når eg vert rik nok til å kjøpe dei neste bøkene. Proust kan skrive, og god skrivekunst kjennest ikkje keisam. Språket er rikt og gjer meg djupe, varme kjensler i skrotten (alle veit at kvaliteten på språk er noko av det som engasjerer meg mest her i verda). Boka er heller ikkje altfor alvorleg. Mang ein stad lo eg høgt av humoren og dei rare karakterane som dukkar opp. Proust er veldig glad i å ta lange omvegar om den faktiske handlinga når han har ein tanke han vil utdjupe, men fordi dei er så treffande skildra, er det ikkje noko problem. Sjølv sett eg stor pris på disse krumspringa.

Romkamerat C bemerka til og med at ho syntest det var triveleg å sjå kor mykje glede eg hadde av å lese boka der eg låg på sofaen i skinet frå eit stearinlys. Ei bok for dagar med mykje tid til å forsvinne i ei bok, vil eg si. Hurra!

Når ein først skal skyte nokon av Arnfinn Kolerud

Denne boka er fantastisk (gud, for eit meiningslaust utsegn). Det handlar om ei lita bygd, den siste i Noreg (eller Norike, som dei kallar det i boka) kor dei framleis held på nynorsken. Og ja, folka som bur der er fette gale. Her er det språkstrid teke til dei ytterste ekstremitetar, og det kan ein vel sjå som ei harselering med språktullinger som meg sjølv. Det er alltid noko fullstendig sprøtt som skjer. Det er alltid ein karakter galare enn den neste. Det er rett og slett praktfullt. Er du tilhengar av i-mål i nynorsken? Då kan du ikkje køyre Toyota. Toyoti vert det då. Skal du heie på Lillestrøm? Nei, Veslestraumen skal det vere. Og kva når isbjørnen Ivar vert ein populær figur blant Noregs folk? Han tek merksemda frå Ivar Aasen, så han må skytast.

Den som likar nynorsk, språk, eller tullete historier bør lese denne forteljinga. Sjølv er eg glad at det er den fyrste i ein planlagt triologi.

Det er godt å ha lysten til å lese i disse kjipe vårdagar. Oppgåver skriv eg også. Eg har til og med eit lite prosjekt med å slutte å røyke i minst ei veke (dette høyrest pinglete ut, eg veit, men det er viktig å setje seg overkommelege mål!) som byrjar no. Det skyldest berre dårleg økonomi, men hei, det er då betre enn inkje.


Jenni slakter bestselgere: Øya av Victoria Hislop

Øya av Victoria Hislop har solgt i bøtter og spann. Jenni har vaska i bøtter og spann. Jeg har også lest andre ting samtidig med å lytte til Øya, takk og lov. Det er tid for slakt av nok en bestselger!

Øya er et lovende prosjekt. Boka tar for seg historien om en leprakoloni på en øy utafor Kreta. Lepra er også kjent som spedalskhet, og er ved bokas begynnelse en sjukdom som det fortsatt ikke finnes noen kur for. Dermed tvangsflyttes de som blir diagnostisert med denne sjukdommen til en egen landsby på øya Spinalonga, der de må starte et nytt liv i et lite samfunn av spedalske, uten håp om noensinne å få vende tilbake til sivilisasjonen. Dette er jo en bit av historien som få kjenner til, og det er helt klart interessant å høre om disse oversette menneskenes skjebne. Likevel tror jeg at det ville vært bedre servert i en fagbok.

Hislop mesker seg i alt det som får enhver middelaldrende kvinne med sansen for følsomme historier fra Bokklubben til å gå av skaftet og hvine til sine venninner om hvilken «fin» bok de nettopp har lest. Vi har alt på plass: romanen er «historisk» og dermed også «lærerik», den omhandler sørgelige skjebner, det er en solid dose familieintriger og handlingen foregår i romantiske omgivelser for oss som ikke har noe mer atmosfærisk i nærmiljøet enn vår lokale Kiwi. Det er neimen ikke rart det fenger. Forfatteren veit hva som selger i tida.

Handlingen er smertelig melodramatisk, og det er nesten litt trist å være vitne til når konseptet tross alt har godt potensiale. Historien kunne nok med fordel ha vært begrensa til å omfatte litt færre karakterer og hendelser som vi fikk komme tettere innpå, men da hadde vel ikke ingredienslista til en bestselger blitt tilstrekkelig fylt. Her må det på død og liv være jakt på egne røtter, sjukdom, tunge avskjeder, krig, heltemot, god/ond søster-dikotomi, klasseforskjeller, sjalusi, familierelasjoner, falsk og ekte kjærlighet, utroskap, ja, til og med mord. Etter å ha blitt utsatt for hele sjekklista i et rasende tempo er det ikke til å unngå å sitte rimelig blasert igjen som leser.

Like slående er skrivearbeidet, som mest vekker assosiasjoner til en skolepike med forfatterdrømmer. Fortellerstemmen er allvitende, og her snakker vi virkelig om innsikt i hver karakters minste følelse, som blir like langtekkelig utbrodert som en infomercial fra TV-shop. Intet ord eller handling lar Hislop få tale for seg, nei, her skal alt overforklares grundig. Dermed blir man frarøvet enhver mulighet til å føle seg som en del av historien, og karakterene mister all potensiell dybde.

Språket er også i høy grad prega av klisjéfylte og beint fram pinlige skildringer hele veien igjennom. Det blir særs vanskelig ikke å trekke paralleller til kiosklitteratur. Vi får høre om intense brune øyne som skal brukes for alt de er verdt til å få noen til å svare ærlig på et spørsmål. Når noen karakterer skal dra til en by, går damene i landsbyen ut fra at det er for å kjøpe brudekjole, for hvilket sted er vel bedre egnet til det? spør de hverandre. Pussig format på samtalene der i gården. Og selvfølgelig: veldig mye vakkert sollys stråler gjennom gardinene.

Hislop skal dog ikke bli den som bebreides for middelmådig oversettelsesarbeid, sjøl om den beste oversetter nok ikke kunne redda denne teksten. Det virker som om vedkommende oversetter ikke er riktig stø i norsk, for her går virkelig grammatikken på krykker til tider. Vi har både anglisismer og litt typisk dårlig norsk av den sorten som også er så sørgelig utbredt ellers. Som en språkfanatiker på alle plan kan jeg ikke unngå å nevne dette som et tillegg.

Det er liten tvil om at denne boka kommer til å fortsette å gå rett hjem hos mange, av de ovenfor beskrevne grunner. Hislop har virkelig kreert en kommersiell innertier. Er du derimot ute etter noe mer enn platt triviallitteratur, anbefaler jeg å hoppe over denne.


Jenni slakter bestselgere: Sagaen om Isfolket bok 1 – Trollbundet

Husarbeid er for det meste drepende kjedelig. Dessuten er jeg ikke særlig flink med det, så jeg bruker mange timer på å få et eneste rom til å se presentabelt ut. Det kan gjøres litt lettere ved å lytte til fengende og teit musikk, men med døgnrytmen jeg har hatt i det siste, er det uaktuelt om ikke jeg skal pådra meg naboenes harme.

Da er løsninga å lytte til lydbøker på moderat volum mens man vasker og sliter. Fattig som jeg er, må jeg laste dem ned (fysj og fy), og da er det bestselgerne man får tak i. Dette er ikke noe problem. Det er kjekt å få med seg bøkene alle snakker om, men som man kanskje ikke vil slite ut øynene på å lese på fritida. Jeg har funnet at det godt går å få med seg lydbøker av denne lett tilgjengelige bestselgersorten mens man tar seg pause fra husarbeidet og leser noe annet også (nyheter, fjesbok, næringsinnholdet i frokostblandinger). Siden har man, uten å ha gjort nevneverdig arbeid eller kasta bort unødig tid, muligheten til å komme med et par velbegrunna synspunkter om populærlitteraturen.

Og så kan jeg bringe leserne en glimrende anledning til å få bekrefta alle sine tunge mistanker om disse bøkene.

Første bok ut for slakt er den første i serien Sagaen om Isfolket. Dette er en gammel bestselger fra åttitallet. Bøkene har solgt mange trilliarder eksemplarer verden over. Mange er nok enige om at den litterære kvaliteten er lav, men folk har latt seg forhekse av beskrivelsene av trolldom og kjærlighet i gamle dager, slik folk jo er tilbøyelige til. Sjøl har jeg vaska kjøkkenet til Margit Sandemos klassiker.

At historien har potensiale og underholdningsverdi er det vel lite tvil om. Alle ingrediensene er på plass, men utførelsen er noen ganger så pinlig at man som leser (eller lytter) ikke veit helt om man skal le, gråte eller finne fram Vanish Oxy Action. Noen ganger lo jeg høyt. Det var ikke fordi fortellinga var ment å være morsom. Andre ganger rista jeg bare på hodet.

Vår hovedperson, Silje, er selvfølgelig ung og uerfaren med kjærligheten og har fått en streng og pietistisk oppdragelse som seg hør og bør i Gamle Dager. Mye av det følelsesmessige dramaet består av at hun er så kåt at hun ikke veit hvor hun skal gjøre av seg. Uten å være klar over det sjøl, maler hun til dømes et erotisk maleri av seg sjøl og en heit villmann, som hun møtte i begynnelsen av boka, på en kirkevegg (!). Da kirkedekoratøren som hun har blitt med på jobb for å hjelpe påpeker det noe kontroversielle motivet, er reaksjonen noe sånt som «OJ SKITT JEG ANTE IKKE HVA JEG MALTE DÆVEN SÅ FLAUT A GITT.» Etter i tillegg å ha hatt et par dampende drømmer om typen skjønner hun endelig at hun begjærer ham. Hurra!

Den heite villmannen, som heter Tengel og er av en berykta slekt med en forbannelse over seg (Isfolket), er faktisk en helt som jeg til en viss grad kan forstå tiltrekninga ved, sånn i starten. Han er mystisk. Dessverre blir karakteren hans totalt utflata av at han ikke greier å lire av seg annet enn klisjéfylte vendinger, og er fylt av dystre følelser av typen «Jeg er en farlig og mystisk fyr som du bør holde deg unna. MEN JEG VIL HA DEG. Men, øh, hold deg unna. Yeah, right.» Silje påpeker til og med at han har god språkbruk, men det at hun kan trekke en slik feilaktig konklusjon vitner vel om mangelen på bøker som rådde på den tida de lever i.

Tengel er en blanding av omsorgsfull og avvisende store deler av boka, og sjøl om han er vill av begjær på innsida, må han nærmest overtales av Silje før det blir noe action mellom dem. Samtidig som han er av den kjølige typen, dukker han bekvemt opp for å redde livskiten hennes hver gang det er fare på ferde. Dette får meg til å lure på om Twilight-forfatteren Stephenie Meyer har lest Sagaen om Isfolket, for den platte kjærligheten som skildres er så godt som identisk i disse to seriene. Skal vi dømme etter begge historiers popularitet, er nok dette hva store deler av befolkninga oppfatter som det aller ypperste av romantikk.

Forskjellen på Meyers Twilight og Sandemos Sagaen om Isfolket ligger i de erotiske skildringene. Mens Meyer er mormoner og sørger for at det ikke blir noe utenomekteskapelig pulings for sine karakterer, er Sandemo litt mer… frigjort. Egentlig er ikke erotikken så ille, sjøl om den unektelig ikke er direkte velskrevet heller. Verre er all praten karakterene har om denslags temaer, samtaler som får meg til å vri vaskekluten en ekstra gang i fortvilelse.

Tengel og Silje gifter seg etter hvert, allerede i første bok, og her er virkelig handlinga mye raskere framdrevet enn det som er tilfellet i mange fortellinger av tilsvarende kaliber. Det er kanskje like greit, for da legges grunnlaget for – forhåpentligvis – mer interessante plottpunkter. Jeg kan lett gjette på hva det er som vil by på drama videre. Trådene som legges ut for framtidig konflikt er ikke til å overse. Boka slutter med at Silje føder parets første barn, som kommer i tillegg til de to hun adopterte i begynnelsen da hun vandra aleine omkring i det pestbefengte Trondheim.

At hun i første kapittel plukker opp to barn fra forskjellige ukjente familier som er blitt foreldreløse av pesten, er en opplagt kilde til mer plott. Den eldste av de to viser seg nemlig å være niesen til Tengel (milde himmel, maks flaks!) og hun har blitt ramma av slektas forbannelse (NO SHIT.) som gir visse enkeltindivider overnaturlige krefter. Vi skal nok se at det skjer nok av trøbbel med den yngste også.

Om jeg nå finner det for godt å skure meg gjennom de neste bøkene, vel å merke.

For nei, jeg var ikke helt «trollbundet». En fjortenåring med infantile idéer om kjærlighet synes sikkert at dette her er toppen av fascinerende, og det er vel lov. Jeg veit at mange har hatt magiske opplevelser med denne serien i sin ungdom, men det er kanskje en grunn til at det var nettopp i ungdommen den traff dem. At noen kan lese dette i voksen alder og likevel synes det er flott litteratur, er meg et mysterium. Nå høres jeg virkelig ut som om jeg har nesa i sky, men jeg synes det er litt fælt å vite at det faktisk er voksne som er den tiltenkte målgruppa for bøkene.

Vel, med en slik titulert innleggsserie er det jo ikke annen reaksjon å forvente fra meg. Jeg har fortsatt mer husarbeid ventende, så se gjerne fram til neste bok hvis gode navn og rykte jeg akter å tilintetgjøre!


Vrangforestillinga Gud

Jeg har nå endelig fått lest den kjente boka til Richard Dawkins (han har flere kjente bøker, og denne er vel strengt tatt ikke den mest kjente boka sjøl om den er kjent), The God Delusion. Det krever jo sin omtale. Jeg har lenge ment at Gud ikke kan finnes, og i alle fall ikke den Gud som mine besteforeldre bekjenner seg til, en bisarr Gud som nærer en pervers interesse for mitt personlige sexliv. Jeg fikk likevel mye ut av å lese denne boka.

I The God Delusion skal altså Dawkins forkare oss hvorfor det er svært lite sannsynlig at Gud eksisterer, hvorfor religiøs tro er ødeleggende og hvorfor de fleste troende dessuten er feilinformert om egen tro. Ganske mye spennende å ta tak i, med andre ord. Samtidig er dette et ømt punkt for mange. Å få sin tro angrepet er hardt for den troende. Fordi den troende føler at hennes liv på en eller annen måte avhenger av at hun forblir trofast mot troen, blir det umulig å ha en diskusjon om troens gyldighet. Sannheten er irrelevant fordi troens sannhet er den eneste aksepterte sannhet, uavhengig av bevis.

Da jeg sjøl var sterkt troende, hadde jeg selvfølgelig alltid mange argumenter for min tro klar hvis noen var uenige med meg. Til slutt, da argumentene tok slutt, kunne jeg bare si «Beklager, men uansett hva du sier vil jeg mene hva jeg mener. Det spiller ingen rolle hvor fornuftig det du sier er. Slik fungerer tro, og jeg slutter ikke å tro, samme hva folk sier.» Jeg tror kanskje det var noe usedvanlig at jeg faktisk innså at det var troens natur i seg sjøl som gjorde at jeg ikke kunne endre mening, og ikke nødvendigvis troens sannhetsgehalt. Jeg følte at troen var en styrke i min sjel som jeg sto maktesløs mot og ikke kunne gjøre noe med.

De som argumenterer mot de ofte fjollete idéene troende klamrer seg fast i, blir gjerne oppfatta som respektløse, mostandere eller på andre måter fiendtlige. Dette er noe Dawkins påpeker i boka, og det er noe interessant som jeg faktisk ikke har tenkt på før. Hvorfor er det ikke lov å ha en diskusjon om religiøsitet, når man stadig vekk diskuterer så å si alt annet folk bekjenner seg til, som til dømes politiske syn? Straks man angriper den manglende logikken i en tro, er det et uttrykk for respektløshet. Dawkins har selvfølgelig helt rett i det han sier, men jeg har en forklaring utfra egen erfaring. Saken er at ingen tror at de skal få lov til å dø eller brenne i helvete for å ha uttrykt tvil ved sitt politiske syn, eller til og med endra det. Mange endrer politisk standpunkt gjennom livet (gjerne etter hvert som man blir eldre og mer desillusjonert). Om man er aktiv i et parti kan det hende at man føler et visst sosialt press, men det er under ingen omstendigheter slik at man tror at ens endrede syn skal forårsake ens egen undergang.

Dawkins forklarer videre hvordan mange kreasjonister har en fullstendig feil oppfatning av evolusjonen. De tror at den er noe tilfeldig, og kan dermed ikke akseptere det som en forklaring på hvorfor det biologiske mangfoldet er slik det er. Jeg har også hele livet blitt fortalt at mange folk tror at vi er et resultat av tilfeldigheter. Det var da jeg leste biologikapittelet i naturfagboka mi i første på videregående at jeg for første gang forsto prinsippet bak evolusjon. Det er på ingen måte tilfeldig, slik kreasjonistene hevder. Jeg forsto at naturfagboka måtte ha rett. Evolusjonen var ikke bare logisk på alle måter, den var kompleks og veldig interessant (Takk, Nexus Naturfagbok, et veldig godt læreverk som jeg hadde stor glede av. Naturfag er nesten mer spennende enn grammatikk!).

Så, evolusjon er logisk, ikke tilfeldig og det finnes mengder av bevis. Men det kan vel finnes en Gud likevel? Det er en del folk som mener at Gud brukte evolusjon bevisst for å skape artene på jorda. Det var dette jeg sjøl mente måtte være forklaringa, da jeg plutselig forsto at evolusjonen er sann. Det måtte være slik at mange hadde misforstått Guds framgangsmåte, men eksistere, det gjorde han! Her har Dawkins også mye logisk å komme med, ting jeg i min seineste tid som ateist sjøl har tenkt meg til, men det er kjekt å få det oppsummert i en bok. Klart folk har rett i at vi ikke kan bevise at Gud ikke finnes. Men det er overveiende usannsynlig. Vi kan heller ikke motbevise at det finnes noe flyvende spaghettimonster, men heller ikke det er sannsynlig, derfor går vi ikke rundt og tar muligheten med i betraktninga i vårt daglige liv.

Men hvor får vi moralen vår fra, om ikke fra religion? Dette er noe som kristne elsker å trekke fram på en eller annen måte. Sjøl lærte jeg som liten at den eneste grunnen til at min familie og våre medtroende var ærlige og snille mennesker var at vi hadde den troen vi hadde, og hadde lært denne gode moralen fra Bibelen. Historier om folk som delte vår tro som hadde levert tilbake lommebøker de fant med mange tusen kroner i og lignende, for siden å presisere for den glade eier at sjølve grunnen til at de gjorde denne gode gjerning var at de tilhørte nettopp vårt trossamfunn, var overvettes populære. Det var sannelig godt at verden hadde noen troende, ellers hadde den vært gjennomgående ond! Andre kristne sier at det er deres tro som motiverer dem til å gjøre veldedig arbeid. Men er det slik at om de hadde vært ikke-troende, så hadde de aldri funnet på å gjøre noen gode gjerninger? Er det kun frykten for Guds harme som motiverer dem til ikke å bedrive tyveri, bedrag og vold?

Dawkins viser oss at det ikke er slik (heldigvis!) og hvordan menneskelige tanker om moral er noe universelt, uavhengig av religion og kultur. Han har dessuten en veldig interessant utgreiing med mange eksempler på hvorfor kristnes moral ikke kommer fra Bibelen. Bibelen har mange hårreisende historier som blir glatt oversett eller bortforklart. Om man skulle fulgt de moralske retningslinjer fra Bibelen bokstavelig, hadde verden vært et grusomt sted.

Det var litt om hva boka tar for seg, men er den verdt å lese? Jeg vil si ja. Dawkins er ikke en hvemsomhelst, han er en meget anerkjent vitenskapsmann og veit i alle fall godt hva han snakker om når det gjelder både biologi og atferdsbiologi. Boka er velskrevet og underholdende, og sjøl de mer tekniske kapitlene kan lett nok følges av den oppegående leser. Logikken er skarp og bør være forståelig for alle. Dawkins har i sin bok presentert alt jeg har å si når folk spør meg om hvorfor jeg er ateist (og ikke agnostiker!), men på en bedre måte med mer faglig tyngde. Dersom man er troende og ikke ønsker å lese slik gudløs litteratur, synes jeg man skal gjøre det likevel, både for å være informert fra alle sider, og fordi en «sann» tro uansett med letthet skulle kunne mostå alle bokas argumenter.


En god leseopplevelse

Fra The Catcher in the Rye av J. D. Salinger:

What really knocks me out is a book that, when you’re all done reading it, you wish the author that wrote it was a terrific friend of yours and you could call him up on the phone whenever you felt like it.

Men øh, man skal ikke lese bøker når man skal skrive eksamen. Ikke skal man skrive lange avhandlinger om det ene og det andre som ikke er til annen nytte enn etter hvert å publisere på bloggen heller. Jeg har under ett døgn igjen til deadline, og lite fornuftig å komme med i oppgaven min. Jeg antar at det ikke hjelper på motivasjonen når premien for fullført hjemmeeksamen er to intense åtte-timersøkter i kassa…