Author Archives: kakedeg

About kakedeg

Baker kaker, leter etter husker hun får lov av Samfunnet å huske på, lytter til teit musikk, leser bøker, spiller Pokémon, kjører rundt på sparkesykkel til døden innhenter henne

Nyhater

Jeg klarer ikke å skrive blogg sånn på ordentlig. Jeg klarer ikke å engasjere meg i noen ting over lengre tid, virker det som. Men én ting må man visst alltid engasjere seg i, og det er nyhetene. Det er ens plikt som menneske å holde seg oppdatert på «det som skjer». Det er også utrolig viktig reint sosialt. Etter min lange juleferie hvor jeg ikke snakket med hverken venner eller aviser, var det brakkleint å komme tilbake til hverdagen og innrømme at jeg ikke ante hva alle de andre diskuterte. Nei, vent, jeg innrømte det ikke. Men pinlig var det. Ja, ja, tid for å lese (nett)avis hele tida igjen.

For du må virkelig lese hele tida. Én daglig økt var ikke nok for at jeg kunne vite hva som ble snakket om. Jeg kan stå opp, tro jeg leste nyhetene nok i går, for så å oppdage at det må ha vært én eller annen artikkel jeg ikke pugget godt nok, og det er akkurat den alle snakker om. Faen. Eller jeg møter en person som automatisk går ut fra at jeg kan alt om hva diverse viktige personligheter i Norge har foretatt seg, og i neste øyeblikk en som later til å være overbevist om at jeg har sterke meninger om politikken som blir ført i Langtvekkistan («kjekt med revolusjon,» kan du svare til det meste). Nikking og sukking (husk at dette er nyheter, så du smiler ikke!) er blitt et fast innslag i samtaler.

Egentlig er jeg et engasjert menneske som liker å ha kunnskap og meninger om et bredt spekter av saker, en sånn som gjerne vil diskutere og være Kong Gulrot i nyhetssamtalene. Men jeg merker at jeg blir mer og mer oppgitt jo mer nyheter jeg leser. 2012 har så langt vært et forferdelig nyhetsår. Aftenposten gir meg stort sett lyst til å rive alt håret ut av hodet mitt og plante det i maten til alle de dumme menneskene i verden. Det igjen får meg til å sitte og lure på hva slags menneske jeg egentlig er, for tenk om jeg egentlig er dum som synes at alle det skrives om er dumme. Her er hvor dumme jeg synes nyhetene er:

•Da jeg kom sliten hjem fra festligheter og oppdaget at en eller annen tilfeldig «rasistisk» scenekommentar var det som fylte hele nyhetsbildet, ble jeg så fylt av the fuck I didn’t give at det var det jeg snakket om neste morgen, hvor lite fuck jeg ga. Jeg hadde liksom ikke ord nok for å få det ut. Landet vårt er et sirkus som hisser seg i SÅ stor grad opp over denslags. Folk sier stygge eller uheldige ting om alt mulig hele dagen uten at noen reagerer.

•Megaupload-mannen fikk som fortjent. Han er stor og feit og rik, så egentlig burde jo alle radikale sjeler hate ham. Men neida. Siden han ikke selv produserer noen varer han tjener penger på (jeg gidder ikke kalle the eyesore av en nettside som var MU for en vare), er han den typen feit og rik som vi alle liker. Tenk at de onde menneskene i USA skal straffe ham for å tjene seg feit og rik på indirekte å ta betalt for andres åndsverk! «Men det var jo masse lovlige filer der!» hyler alle. Jada. Det var sikkert en og annen fanfic eller whatever som var lovlig for hver 10 000. ulovlige fil. Det var nok ikke de filene som gjorde at nettsiden gikk så godt.Det er nok ikke de filene som gjør at du kommer til å savne den.

•Men dette var jo bare tippen av isfjellet, når vi nå er inne på de onde menneskene i USA. OK, jeg er ikke for SOPA/PIPA. Grunnen er at hele forslaget var latterlig lite gjennomførbart og i det hele tatt virket så gjennomtrengende fjollete at man kan lure på hvor verden er på vei hen. Men det var ikke akkurat den dumheten som gjorde at jeg fikk fullstendig nok. USA er tross alt landet der homobryllup kan bli lovlig for så å bli forbudt igjen. Det som irriterer mest er derimot at man får en slik følelse av at alle mener det er deres gudegitte rett å eie tusenvis av sanger og konsumere timevis med video i uka som de ikke har betalt for. Du kan gnåle så mye du vil om at plateselskapet tar mesteparten av pengene, men det gjør det likevel ikke riktig at du skal få alt gratis hele gudskapte tida. Dette sier jeg på tross av egne synder. Fordi jeg veit jeg ikke har spesielt med klagerett hvis jeg mister mulighetene jeg har på nettet per i dag.

•Islamister som driver og ber og bærer seg på anti-Afghanistan-demonstrasjoner er noe jeg finner forstyrrende, og jeg blir igjen mektig irritert over hvor dumme de er og egentlig burde vi bare ignorere dem. Men jeg gjør det jo’kke jeg heller.

•Og så leser jeg at en av dem jeg la mest merke til på Facebook-sida til disse demonstrantene, hun som skriver at ingen trenger vel demokrati når vi har Sharia!™ , dedikerer sin fritid til å reise rundt på skoler og foredra om hvor kjekt det er å gå med niqab. Og så føler jeg meg som en fettete, ekkel grilldressgubbe fordi at hennes niqab-foredrag høres ut som noe jeg som lærer ikke hadde ønsket å ha som pauseunderholdning for klassen mens jeg tok meg en røyk, jeg synes faktisk hun virker riktig dum, og da er jo jeg skikkelig fremmedfiendtlig, er jeg ikke?

•Nei, jeg gjør ingen forskjell på svart og hvit. Når jeg hører at en norsk nordmann fra Norge i fullt alvor hevder at Gud kan ha tatt bolig i Anders Behring Breivik for å skyte sine kjære barn så han kunne få advart resten av den kjære saueflokken om hva som skjer når du «spotter» onkel Gud, da kommer den samme mektige irritasjonen fram i meg som med islamistene. I 2012 tror vi vel ikke at Gud holder på med sånt da, dere. Jada, det var bare én mann. Men han er dum og rape gal og burde ikke få holde taler for andre enn psykiateren sin.

Ja, jeg er gresselig usivilisert (og skriver under pari). Men det som gjorde meg sånn var at jeg prøvde å være en sivilisert, nyhetslesende person…


Oslo 31. august i Trondheim

Jeg har vært borte en stund. Uka har vært full av aktiviteter, og jeg har vært på helgetur i Trondheim. Det er trist når gode venner flytter til byer et stykke unna, men det som er hyggelig med det er jo at man kan dra og besøke dem.

Blant det jeg gjorde der, var å bese meg på NTNU, traske i byen og få gratis pølse av Rosenborg-folk (etterpå dro vi hjem og googla om Rosenborg var et lokalt fotballag og ja, de er fra Trondheim), prøve solarium for første gang, og dra på kino og se Oslo 31. august. Jeg hadde hørt at den var veldig bra og alt sånn der, og jeg hadde egentlig tenkt å se den helt siden 31. august 2010, da jeg tilfeldigvis snubla over filminnspillingen (og ble bedt om ikke å huske siden bråket ødela for skuespillernes lavmælte samtale på en parkbenk).

Jeg skriver aldri om filmer her, siden jeg nesten aldri ser filmer. Jeg liker å gå på kino, men ellers er jeg ikke spesielt glad i film, og hver gang jeg ser film med venner er det mest for å være grei og delta på noe som de liker, og for å få med meg kjente filmer sånn jeg i hvert fall veit litt om filmkulturen. Sånn at i kanskje ett av ti tilfeller kan jeg stolt si at ja, den filmen der har jeg sett. Hadde det ikke vært for filmslaberas med venner en gang i blant hadde jeg ikke sett noen filmer, omtrent. Men uansett, denne filmen fortjener en omtale hos Kakedeg, for den var faktisk utrolig bra.

Filmen tar for seg mange ting som jeg tror personer fra et stort aldersspenn kan relatere til. Det var det som gjorde at jeg syntes filmen var så god – alle de små tingene som var fullstendig spot on. Litteraturviteren med barnefamilie som sitter og siterer Proust og ikke har større lykke i livet enn å spille Battlefield en kveld, kaféen der folk sitter og prater vås og en ung kvinne forteller om alt hun vil gjøre i livet, en lang, latterlig liste med ting som til syvende og sist ikke betyr noe, samtalen på en fest der en fyr sitter og holder et langt foredrag om en eller annen TV-serie på «intellektuelt» vis, et bråkete utested der man sitter og hyler over musikken om meningsløse ting som Rambo. Det er et knivskarpt portrett av alle disse fjollete tingene som utgjør livet for de fleste. Hadde jeg skrevet litteraturoppgave nå, hadde jeg skrevet at fremmedgjøring er et tema her.

Men det er ikke bare hva som blir fortalt, det er også måten det er gjort på som er veldig god. Her synes jeg at filmmediets styrker virkelig kommer fram. Vi hører for eksempel kvinnen på kaféen mens vi ser de andre kafégjestene gjøre det de skal etter å ha vært der. Alt fungerer meget virkningsfullt, og jeg tar meg i å lure på hvordan man eventuelt skulle skrevet dette som en bok (nå er jo filmen løst basert på en fransk bok som heter Le feu follet, og den har jeg lyst til å lese). Filmen viser også Oslo på en svært dekorativ måte, og det er alltid hyggelig for en glad osloværing å se på. Fortellingen er selvfølgelig nokså dyster, men det er nok humor til at du får noen fnis også. Egentlig ble jeg ikke deprimert av handlingen så mye som jeg ble imponert av at filmen faktisk var så god som de sier.

I alle tilfeller ble jeg svært fornøyd med kinobesøket, og ønsker at jeg hadde penger til å dra på kino oftere (kan lesere donere kinobilletter mot anmeldelser av filmer? Ha. Ha. Ha).


Søndagssøket: «hva gjør du når livet går deg imot»

Det er søndag og tid for spalten min for folk som søker etter fraser på Google og havner på bloggen min. Denne gangen gir jeg svar til en som har søkt hva gjør du når livet går deg imot. Dette burde da jeg vite noe om, jeg som fortsatt er ung og litt dramatisk?

Spørsmålet er veldig vagt. Livet kan gå deg imot på så mange måter at det ikke finnes noen løsning som fungerer for alt. Men det første jeg tenkte da jeg så dette var: Livet går meg ikke imot. Andre ting går meg imot.

Det som går meg imot, er hjernen min, følelsene mine, personligheten min, rett og slett meg. Vi (i hvert fall jeg!) er dessverre ikke produsert på en måte som gjør at livet fungerer optimalt hele tiden. For eksempel kan jeg gjøre dumme ting som å forelske meg (tenk!) og da synes jeg alltid at livet går meg imot. Men det som går meg imot er egentlig at jeg i min manglende evne til å opprettholde fornuften lot meg henfalle til slike tanker mens jeg kanskje hørte på litt feil type musikk, pluss at jeg ikke er i stand til å håndtere slike følelser på en brukbar eller fruktbar eller noe-som-helst-bar måte. Men det var jo ikke noe skjedde i livet, det var noe som skjedde i meg. Og det der er bare ett eksempel. Mye av min motgang kommer fra at jeg har glømt fornuften og begynt å tenke feil. Jeg slåss mot det igjen og igjen og igjen. (Altså – Tips #1: Lytt til fornuften.)

Jeg kan også tenke at livet går meg imot når energien plutselig tar slutt og det fortsatt er mye å gjøre, og jeg ikke føler at livet gir meg den nødvendige gleden. Men da kan det nesten alltid spores tilbake til det at jeg har truffet noen uheldige valg. Det kan være at jeg har tilbrakt for mye tid med folk som ikke gir meg noe, eller tatt på meg forpliktelser jeg ikke egentlig hadde lyst til å ha. Da er løsningen for meg i så stor grad som mulig å eliminere dritten. Det er hardt, men så, så verdt det. Som at man må kvitte seg med søppel, må man kvitte seg med dumme jobber, dumme trossystemer, dumme kjærester, dumme venner og dumme vaner.

Min personlige mening er at heller enn å lete etter ting som kan gjøre en lykkelig, må man lete etter hva man allerede har som gjør en ulykkelig så man kan få det bort. Man kan ikke fjerne ulykke ved å pøse på med lykke oppå.

Kanskje den som søkte på dette eller noen andre som føler seg fortvilte sier at det de sliter med er ting de ikke kan fjerne. Jeg tror man kan fjerne nesten alt unntatt kanskje helseproblemer eller avdøde nære og kjære, men det kan være skrike-hyle-drite-seg-ut-gråte-seg-i-søvn-og-gråte-på-bussen-så-alle-ser-det-vanskelig og skummelt. For i nesten alle tilfeller må man gå mot seg selv, sine forslitte idealer og sin skammelige feighet. Man er sin egen største fiende. Jeg har selv gjort noen valg som gjorde at jeg nesten trodde jeg skulle dø av skrekk og snørr og tårer. Og fortsatt er det vel noen slike jeg har igjen å gjøre. (Med andre ord – Tips #2: Kvitt deg med dritt.)

Dog, hva når man bare skulle ønske man kunne ta en paracet mot psykens lidelser og få det litt bedre, kanskje hente den ekstra styrken og besluttsomheten man trenger? Man må finne noe som gjør at man husker at livet er vakkert. Jeg synes egentlig ikke at livet, altså selve opplegget, er spesielt vakkert. Men det er ikke det jeg snakker om heller. Jeg snakker om sånne toskete, men fantastiske ting som når man ser en regnbue på himmelen, eller er ute og går tur og ser alle stjernene og månen, eller møter en søt katt, eller hører et stykke musikk som er så nydelig at man føler at man ikke trenger å gjøre noe som helst mer i livet enn å lytte til akkurat dette. Hører man på musikken og er på tur og ser stjernene eller noe annet vakkert samtidig, er det enda bedre. Musikken kan godt være melankolsk, så lenge den er så vakker for deg at du blir mer glad av at det er fint enn du blir lei deg av at det er trist.

Jeg har spesielt én sang som uansett hva gjør at jeg føler livet er verdt å leve fordi jeg kan høre på den sangen, og det er «Mannen i den vita hatten (16 år senare)» av Kent. Det er slett ikke sikkert at det er noen andre her i verden som er akkurat så glad i den sangen, men man finner sine egne sanger til å fylle rollen. Eller andre slags opplevelser. Tips #3 er altså Drit i om det er «teit»; bare finn noe som er så vakkert at du nesten begynner å sippe og så skjønner du hvorfor du lever likevel.


Og i morgen forsvinner i dag

Steve Jobs er død.

Som vanlig blir jeg litt forundret når folk, sånne store, kjente folk, bare dør. Uansett om jeg bryr meg om dem eller ikke. Det var det samme med Michael Jackson. Det at han plutselig døde, minnet meg på at verden ikke er konstant. Ting bare skjer og skjer og skjer og så halser vi videre. Det trenger forresten ikke å være dødsfall heller. 22. juli skjedde, og så ble verden plutselig sånn som den er akkurat nå. Så var det snakk om fremmedfrykt og ytringsfrihet som ble viktig.  Så blir det snart noe annet.

Jeg liker liksom å føle at jeg vet noen ting om den verden jeg lever i. Sånn som at det finnes en kjent mann som driver med det og det, husene omkring meg ser sånn og slik ut, favorittbandene høres ut på en viss måte, og fjellene i Amerika heter det og det. Men så er det ikke slik det fungerer. Ingenting varer. Kjente menn dør. Husene forandrer seg. Barneskolen jeg gikk på, ser ikke ut som den gjorde dengang. Mange av trærne jeg var så glad i som liten, er for lengst hugget ned. Til og med fjellene står ikke stille, en vakker dag er de et helt annet sted, høyere eller lavere og om enda flere år har vi kanskje ikke de samme kontinentene lenger.

Nåja, forandringer kan være gode og jeg hilser da gladelig mange av dem velkommen. Det jeg misliker er at ting opphører å eksistere, men det er det historien handler om, at ting bare forsvinner én etter én. De kan forsvinne reint fysisk, eller de kan endre seg sånn at de i praksis er blitt noe annet.

Da jeg flyttet inn der hvor jeg bor nå, dro jeg tilbake til den gamle bygården min for å hente en del «diverse» som jeg hadde gjemt i en mørk kjellerkrok fordi bilen som skulle kjøre tingene mine bort derfra hadde en utålmodig sjåfør og for lite plass. Jeg så inn gjennom det gamle kjøkkenvinduet mitt, og tror du ikke de nye beboerne hadde satt en dum plastblomst i vinduskarmen. Jeg ble forarget. Det skulle ikke stå noen blomst der, den vinduskarmen er jo lagd for å sitte i og tenke filosofiske tanker på en regnværsdag! Kjøleskapet hadde de satt på feil plass også.

Slapp av, jeg er ikke så dum og firkantet at jeg tror at det eneste rette er at alle setter kjøleskapet i den leiligheten slik jeg vil ha det. Men synet av at alt var blitt fremmed var nok en påminnelse om hvordan ting opphører å eksistere. Alt er så midlertidig. Først forsvant leiligheten slik jeg kjente den. En dag blir hele huset der revet, om det så skal gå tusen år først, så vil det skje.

Og nå er altså Steve Jobs død. Man kan ikke stole på noen ting.

Nei, ikke faen om jeg vil.


Nettristessen

På midten av nittitallet sa man at internett sikkert ikke kom til å slå allment an. Nå har det slått så godt an at jeg synes det begynner å bli for mye av det gode. Hva behager? Jeg, som både blogger og henger på facebook, og vil våge å påstå at jeg er en mer dreven og erfaren nettbruker enn de aller fleste alminnelige folk i alle aldre. Jeg har vært internettets lydige lakei siden det fortsatt var noe nytt og ukjent.

Joda. Tanken slo meg da jeg så at Kindle nå er blitt lansert i en slags nettbrettversjon. Nettbrett-konseptet synes for meg å være selve innbegrepet av de siste årenes idé om at man må være på nett 24/7. Ikke én nyhet, ikke én bloggpost, ikke ett eneste tweet skal gå ubemerket hen, eller få lov til å vente et par timer. Nylig fikk jeg min første smarttelefon, og den kan kua klaske meg til og med varsle på startskjermen når noe har skjedd meg på facebook, som den gjør med tekstmeldinger. Jeg finner det ganske hårreisende. Ikke fordi jeg er mot teknologi, men fordi jeg er mot å bli en slave av teknologien og enda sterkere mot tilgjengelighetstyranniet. Du kan ikke være en dag borte fra mobilen og de sosiale mediene, da ville jo folk tro at du er død, eller i alle fall sint på dem.

Hjernene våre blir vant til konstant å ha tilgang på all informasjon, ferdigtygd og fordummet til det punkt hvor man ikke trenger å tenke seg fram til noe eget. Vi blir rastløse og utålmodige. Vi skal ha konstant input, konstant underholdning, og den skal være lettfordøyelig. Nettbrettet og smarttelefonen forteller deg at en t-banetur skal brukes til å oppdatere seg på det siste, du får ikke vente til du er kommet hjem eller til arbeidsplassen der en datamaskin er tilgjengelig.

Det skaper en avhengighet som gjør at man til slutt ikke kan sitte stille uten å vite hva Pål spiste til middag og hva han mener om den og den politikerens siste utspill. Og får man ikke formidlet hva man selv tenker, i det øyeblikket man tenker det, føler man seg kneblet. Småbarnsmødrene kan ikke fatte en beslutning uten å høre hva de andre på Foreldreportalen eller Barnimagen mener om saken. Rosabloggerne kan ikke ta på seg et antrekk uten at hele Norge skal få se. Man skal være i konstant kontakt med en usynlig, men ytterst tilstedeværende omverden. Den følger en helt til man lukker øynene for å få de påkrevde timer med søvn.

Jo mer nettet blir en del av alle aspekter ved hverdagen, desto mindre nytte gjør det egentlig for seg. Ja, nå banner jeg både grovt og høyt i den virtuelle kjerka. Men jeg er glad for at jeg for eksempel gikk på en videregående skole der man ikke var pliktig til å ha en laptop foran trynet hele dagen, fordi – lik det eller ei – kidsa lærer ikke noe særlig av det. De lærer ikke å lese eller skrive skikkelig, de lærer ikke å konsentrere seg, de lærer ikke å være en time uten facebook*. Jeg veit at de sier at «all lesning er bra lesning», men barna leser allerede så mye nettekst på fritida at skolen bør være et sted der man kan ha muligheten til å heve standarden en smule. Og konsentrasjonen er det jeg er mest bekymret for at blir drevet bort av den kollektive nettavhengigheten, både hos elever, studenter og alle andre.

Folk klarer ikke å konsentrere seg om noen verdens ting. De kjeder seg hvis ikke underholdningen er servert. Det er ikke noe mysterium at folk sliter med å konsentrere seg om teksttungt pensum, for eksempel, når de er opplært til at informasjon skal presenteres på et par linjer om gangen og at skiftene mellom tema og kanal skal skje raskt og konstant. Dessverre får jeg ikke gjort noe særlig med det. En hverdag med en reint epilepsiframkallende strøm av unyttig informasjon er kommet for å bli.

Men jeg liker veldig dårlig tanken på at man skal kjenne seg som et halvt menneske dersom nettet svikter en dag.

*Gud, som jeg hatet det når de mer godtroende av lærerne trodde at det var så fint at vi lærte oss å jobbe på datamaskiner, og så har bare alle sittet på facebook i et par timer.


Min egen luksusfelle

I Universitas leste jeg i dag at studenter har dårlig råd. Det er ikke noe nytt. Artikkelen sier at gjennomsnittsstudenten (fulltid) har 500 kr til overs etter faste utgifter. Mat regnes som en fast utgift. Jeg sukket tungt; artikkelen hadde gitt en depressiv start på dagen. Sjøl har jeg vel ca. 500 til mat per måned, og ingenting ekstra. I sofaen på skolen satt jeg og syntes fryktelig synd på meg sjøl. Jeg er bortskjemt, og det er jo dét som redder meg fra den sikre undergang, men det er også det som gjør meg undergangen nær hele tida.

Jeg tror at en av de vanene som er desidert vanskeligst å vende, er vanen med høyt forbruk. På videregående hadde jeg veldig mange penger til ungdom å være, og lærte meg at alt jeg hadde lyst på kunne kjøpes. iPoden jeg har i dag (den holdt jo lenge da, så det var et godt kjøp) var et spontankjøp. Jeg hadde på meg nye klær nesten daglig, ja det formelig røk av bankkortet, og postkassen fikk stadig forsendelser fra den vide verden i tillegg. En flaske cola om dagen og noe godt å spise hele tida var også et fast innslag. Jeg var aldri tom for penger, og om jeg var det, gjorde det ingenting, for jeg fikk både mat og alt annet nødvendig hjemme hos min mor.

En slik livsstil er komplett idiotisk, uansett hvor mye penger man har. Jeg holder ikke på slik nå, for jeg har jo ikke råd. Men det gjør noe med hva man er vant til å forvente av livet, og hvor lav terskel man har for å bruke penger på noe man strengt tatt kunne unngått. Det er livsfarlig. Jeg er fortsatt glad i det gode liv, samtidig som at man forventes å ha et visst forbruk – venner skal man møte over en øl eller i beste fall en kaffe på kafé, man skal være med på ting som krever billettkjøp, og man skal dra seg avgårde på en pengekrevende tur en gang i blant. Joda, man kan velge dette bort, men det faller seg ikke naturlig.

Når jeg går tom for penger (og det gjør jeg alltid), har jeg en familie som villig stiller opp. Jeg er både enebarn og enebarnebarn, og det er så heldig at jeg nesten ikke tør å si det til noen. Jeg veit at jeg er i en posisjon hvor det fortsatt er greit ikke å klare seg helt på egenhånd, men jeg merker motvillig at før eller siden bør jeg flytte et sted hvor det er litt trangere. Det gjør kjempevondt å tenke på, fordi jeg har så mange møbler som ikke kommer til å få plass noe slikt sted. Jeg synes det er forferdelig at jeg krever så mye materiell velstand for å være fornøyd. Jeg synes ikke det virker kjekt å bo noe sted hvor jeg ikke kan ha sofa og stuebord. Jeg synes ikke det er hyggelig ikke å ha plass til bokhyller med bøker i. Jeg har ikke noe behov for å kjøpe mange ting på samme måte som da jeg var yngre, men jeg er blitt vant til å bo både sentralt og romslig.  Forferdelige drittunge.

Samtidig er dette med pengetrøbbel et litt pinlig problem. Jeg tør liksom ikke å si så ofte at jeg er blakk, for da får man lett kjeft. Noen ganger er kjeften fortjent. Jeg kunne vært avholds, for eksempel. Andre ganger får jeg høre at jeg burde spare penger, men jeg har ikke noe å sette av per måned. Men som regel blir jeg bare dyster. De som kjefter har husleier på 3000-og-noe og lignende latterlig lave beløp. Eller så syter de over at de er blakke og så har de 70 000 på sparekonto. Det kaller ikke jeg å være blakk. Det er helt greit at folk har mer penger og lavere utgifter enn meg, men syte, det synes jeg nå ikke de burde.

Men så skulle kanskje jeg bare kaste bokhyllene mine på dynga og drite i å syte sjøl.


Rask

Dette rakk jeg å gjøre før jeg merka at influensaen eller hva faen det nå er kom tilbake med full styrke:

Jeg dro med bussen ut til Grorud. Det var ikke bare for å se om loppemarkedet deres hadde flere bøker jeg lengta etter å lese (man blir litt hekta på sånn jakting) men også for å nyte turen. Da jeg så Grorudsenteret tenkte jeg på min lærergjerning og elever som sier at fiskebutikken lukter vondt og elever som forsvinner på tur så jeg må løpe rundt og lete og så har de kommet tilbake til flokken i mellomtida og plutselig var det jeg som var den som var borte. Jeg liker disse minnene. Ellers er Grorud dessverre et litt trasig sted. Storkiosken deres er i hvert fall litt trasig, selv om de hadde gode pølser til ti kroner. Ingen steder der folk sitter komplett apatiske i et hjørne foran spilleautomater er særlig kjekke (en god grunn til at jeg aldri har følt meg særlig hjemme på Stena Line).

Grorud er endestoppet for buss 31, og da jeg skulle tilbake kom jeg på at nå var det egentlig på tide å finne ut én gang for alle om Snarøya, endestoppet i motsatt retning, faktisk er en øy eller hva det er for noe. Så jeg kjørte buss. Jeg liker å kjøre buss.

Det var dette jeg forklarte til min litt forundrede sjåfør som syntes det var merkelig at jeg ikke gjorde tegn til å gå av da vi kom fram til Snarøya. Jeg sa at jeg satt nå bare på bussen fordi jeg synes det er hyggelig å kjøre buss (som med alle bussjåfører og trikkeførere og lignende som observerer mine rare reisemønstre, virket det ikke som om han var så godt kjent med denne interessen), og spurte om han ikke skulle kjøre tilbake igjen. Det skulle han, men ikke før etter en tyve minutters pause. Han foreslo at jeg gikk en tur i området, hvilket jeg så gjorde.

Snarøya viste seg å være et vakkert sted. Man kunne gå på en sti langs vannkanten og det var fullstendig stille, kun sånne små bølgeskvulp som fikk meg til å tenke på Italia (jeg tenker ofte på Italia, så det var ikke det at Snarøya minnet så mye om det, egentlig). Her bor det rike folk. Jeg lurte på om det ville være god bruk av pengene hvis jeg skulle bli rik å bo på Snarøya – hvis jeg skulle bo i Norge. Det ser ut som et sted der man kan gå tur på natten med gode resultater, slik jeg liker.

Etter den korte befaringen gikk jeg og satte meg på bussen igjen og kjørte tilbake til Oslo.

Da jeg kom hjem følte jeg meg elendig sjuk igjen. Hei og hå!