Og i morgen forsvinner i dag

Steve Jobs er død.

Som vanlig blir jeg litt forundret når folk, sånne store, kjente folk, bare dør. Uansett om jeg bryr meg om dem eller ikke. Det var det samme med Michael Jackson. Det at han plutselig døde, minnet meg på at verden ikke er konstant. Ting bare skjer og skjer og skjer og så halser vi videre. Det trenger forresten ikke å være dødsfall heller. 22. juli skjedde, og så ble verden plutselig sånn som den er akkurat nå. Så var det snakk om fremmedfrykt og ytringsfrihet som ble viktig.  Så blir det snart noe annet.

Jeg liker liksom å føle at jeg vet noen ting om den verden jeg lever i. Sånn som at det finnes en kjent mann som driver med det og det, husene omkring meg ser sånn og slik ut, favorittbandene høres ut på en viss måte, og fjellene i Amerika heter det og det. Men så er det ikke slik det fungerer. Ingenting varer. Kjente menn dør. Husene forandrer seg. Barneskolen jeg gikk på, ser ikke ut som den gjorde dengang. Mange av trærne jeg var så glad i som liten, er for lengst hugget ned. Til og med fjellene står ikke stille, en vakker dag er de et helt annet sted, høyere eller lavere og om enda flere år har vi kanskje ikke de samme kontinentene lenger.

Nåja, forandringer kan være gode og jeg hilser da gladelig mange av dem velkommen. Det jeg misliker er at ting opphører å eksistere, men det er det historien handler om, at ting bare forsvinner én etter én. De kan forsvinne reint fysisk, eller de kan endre seg sånn at de i praksis er blitt noe annet.

Da jeg flyttet inn der hvor jeg bor nå, dro jeg tilbake til den gamle bygården min for å hente en del «diverse» som jeg hadde gjemt i en mørk kjellerkrok fordi bilen som skulle kjøre tingene mine bort derfra hadde en utålmodig sjåfør og for lite plass. Jeg så inn gjennom det gamle kjøkkenvinduet mitt, og tror du ikke de nye beboerne hadde satt en dum plastblomst i vinduskarmen. Jeg ble forarget. Det skulle ikke stå noen blomst der, den vinduskarmen er jo lagd for å sitte i og tenke filosofiske tanker på en regnværsdag! Kjøleskapet hadde de satt på feil plass også.

Slapp av, jeg er ikke så dum og firkantet at jeg tror at det eneste rette er at alle setter kjøleskapet i den leiligheten slik jeg vil ha det. Men synet av at alt var blitt fremmed var nok en påminnelse om hvordan ting opphører å eksistere. Alt er så midlertidig. Først forsvant leiligheten slik jeg kjente den. En dag blir hele huset der revet, om det så skal gå tusen år først, så vil det skje.

Og nå er altså Steve Jobs død. Man kan ikke stole på noen ting.

Nei, ikke faen om jeg vil.

Advertisements

About kakedeg

Baker kaker, leter etter husker hun får lov av Samfunnet å huske på, lytter til teit musikk, leser bøker, spiller Pokémon, kjører rundt på sparkesykkel til døden innhenter henne Vis alle innlegg av kakedeg

2 responses to “Og i morgen forsvinner i dag

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: