Monthly Archives: september 2011

Sniklesing og Boktyven

Når man har mye pensum å lese, blir all annen lesing sniklesing. Men nå har jeg bestemt meg for å lese alle mine uleste romaner i motsatt alfabetisk rekkefølge, og av dem er det blitt en del, da jeg har vært utsatt for posesalg på loppemarked. Loppemarkeder er et mye bedre sted å få tak i NESTEN GRATIS bøker enn kjipe bokklubber med kun litterært søppel på menyen. Jeg synes blant annet at de fungerer kjekt for å skaffe seg eksemplarer av alle disse bøkene man har hørt så mye om og «burde ha lest». Om man i tillegg finner personlige perler som bøker av sine egne favorittforfattere er det kun en bonus. I alle tilfeller synes jeg bokjakt på loppemarked er en fantastisk attraksjon.

Kjent cover for alle som har vært i en bokhandel.

Første bok i min motsatt-alfabetisk-rekkefølge-lesning blei Boktyven av Markus Zusak. En krembestselger, som jeg av en eller annen grunn håpet og trodde ikke skulle bli en kandidat for «Jenni slakter bestselgere»-kategorien. Og joda, den slapp unna. Ikke for at det ikke var visse ting her som var litt ostete (taglinen på den norske originalutgaven, «Når Døden forteller en historie, bør du lytte», gjør litt vondt i innvollene mine…), men jevnt over synes jeg boka slett ikke var så verst. Her er det altså en personifisert Død som er gjort til forteller. Det fungerer sånn passe. For det første synes jeg personlig at det er litt fjollete å gjøre Døden (for meg en årsak til irriterende angstanfall, no shit) nærmest til en godstreng bestefarsskikkelse. For det andre synes jeg Døden er en rar ting å personifisere. Døden er jo en hendelse. I boka er det da også heller vagt hva slags «trossystem» som blir lagt fram. Hvor Døden tar sjelene hen, fortelles ikke. Heldigvis er hovedfokuset på en historie hvor ingen snakker med denne Døden-karen, annet enn at han tar sjeler i rikt monn etter hvert, men det er vel å forvente.

Fortellingen er fra Nazi-Tyskland, et oppbrukt tema som Vesten elsker å rulle seg rundt i. En dystopi fra virkeligheten, dere. Dessuten handler den om en foreldreløs jente, og det er jo også noe vi har hørt før… Likevel synes jeg selve plottet fungerer godt. Boka er ofte direkte koselig, sjøl om vi alle veit at det skal bli verre. Jeg hygget meg stort sett med den. Den var uhyre lettlest og sjøl om den er på nærmere 550 sider fyker de forbi i et rasende tempo, så det er en bok man kan lese på sånn ca. én dag, hvis man som meg er sjuk og ikke orker å gjøre så mye annet enn å lese og sove. Jeg satt og sippa de behørige tårer da slutten nærma seg, det hører med når det er masse lidelse og elendighet.

Hadde forfatteren bare gitt fjækkern i å ha Døden som en karakter, hadde alt vært godt. Ellers er det ganske kjekk lesning, om man kan ignorere hva som måtte finnes av klisjéer, og den overdrevne bruken av tyske fraser. Greit at det foregår i Tyskland, men å flette inn så mye av det lokale språket virker alltid som et krampaktig forsøk på autensitet.

Ikke minst må vi huske at dette opprinnelig er ment som en ungdomsbok, og 14-årige Jenni hadde sikkert jubla (det var gode tider det, lenge før jeg blei en blasert jævel…). Alt i alt en bok du kan lese med grei samvittighet og du kommer sikkert til å synes den er helt topp, for det gjør de fleste.

Neste bok på lista blir Virgina Woolfs Orlando. Jeg aner ikke hvorfor den står i bokhylla mi; antageligvis for å gi henne nok en sjanse etter nærmest å ha besvimt av kjedsomhet mens jeg leste Til fyret. Dengang var jeg rundt 17 år, kanskje jeg har blitt mer klar for denne damas harde lefser nå?


Søndagssøket: «hvorfor må menn oppføre seg så respektløst»

Denne søndagen vil jeg ta for meg en søker som, i likhet med å så mange andre, rett og slett trenger litt hjelp med et frustrerende problem. Det finnes faktisk overraskende mange som skriver inn denne typen spørsmål i Google for å få hjelp i livet, ser jeg av statistikken. Hjelpen er på vei! Jeg skal svare kvinnen (antar jeg) som lurer på hvorfor må menn oppføre seg så respektløst.

Det finnes mange jenter som nærer en idé om mannen som en repektløs fjompenisse. Jeg tror dette har to hovedårsaker:
1. Feil valg av menn
2. Hysterisk romantiske forventninger til forhold og livet generelt

Det første punktet tror jeg gjelder både kvinner og menn (erstatt med «feil valg av kvinne»), mens det andre nok er et område hvor kvinner gjør seg spesielt skyldige. I alle fall enkelte som jeg kjenner.

Jeg har tidligere skrevet om at jeg ikke forstår alle de irrasjonelle mekanismene bak folks forelskelser. Mye av det hele har nok med å gjøre at folk først faller for utseendet, for så å håpe at personligheten er deretter. Håpet er så sterkt at alt sannhetssyn forsvinner. Er typen kjedelig? Noe slikt kan man ikke innrømme for seg sjøl engang. Jeg mener, jeg hadde ikke likt å gå rundt og tenke at jeg hadde en kjedelig kjæreste, så det er fullt forståelig at folk lukker øynene og forsegler dem med superlim.

Kjedelige kjærester er én ting. Kjærester som rett og slett oppfører seg ufint, er litt verre. Igjen tror jeg årsaken er blindhet i de innledende fasene av forholdet. Jeg har sett mange folk som har blitt sammen med teite typer. Jeg har visst at de var teite lenge før de begynte å oppføre seg teit. Det er ikke så vanskelig å forutse. De er av den sorten som har kort lunte, manglende evne til refleksjon, ikke har livet helt på styr, roter og fjåser, mangler ambisjoner, lider av usikkerhet og lignende. Jeg lurer på om en del kvinner har så lav sjøltillit at de rett og slett føler at de trenger denslags menn?

Men dessverre er dette punktet håpløst å ordne opp i. Både menn og kvinner som har bestemt seg for at de er forelska i en furunål av et menneske, må bare innse sjøl hvor feil de tar. Noen øver etter hvert opp evnen til å kvalitetsvurdere mennesker. Andre fortsetter i det samme destruktive sporet til de er 50 år og har vært skilt fem ganger fra menn som slo dem. Fortsatt sitter de der og lurer på hvorfor menn er så fæle.

Punkt nummer to er det punktet som virkelig irriterer meg når jenter syter over typene sine. De har rett og slett komplett urealistiske forventninger til hva deres ridder på sin hvite hest skal utrette i livet deres. Ved det minste signal om at forventningene kanskje ikke blir innfridd, er det tårer og snørr og en telefon til en forståelsesfull venninne (merkelig nok ringer de som regel ikke meg i akkurat denne situasjonen, gadd vite hvorfor…?). For det kan faktisk hende at grunnen til at han ikke ønsker å planlegge bryllupet i den første måneden av forholdet er at dette generelt sett er ganske uklokt, at grunnen til at han ikke henger med deg hver jævla kveld er at han ikke vil la vennene sine i stikken, og GUD FORBY kanskje han ikke mente noe slemt den gangen han glømte å legge inn «<3» nummer tjue i den siste sms-en han sendte!

Det er nok unødvendig å påpeke at jeg som tilskuer til dette ikke gjør annet enn å bli sur og forsvare mannen, fordi jeg ikke forstår jentenes tankesett. De hadde vært like frustert over meg om jeg var deres kjæreste. Likevel mener jeg at det er et poeng i å senke kravene litt og slutte å være så mistenksom og ta seg nær av at mulig. Hvorfor vil man på død og liv tro det verste om sin kjæreste? Jeg hadde aldri ønsket å være sammen med noen jeg bare trodde det verste om.

Det var et spark til jentene. Men det er ikke sikkert av Søker var av denne typen, eller tenkte på dette da hun ville lufte sin frustrasjon over respektløse menn.

Når det kommer til andre menn som er respektløse, finnes det helt klart mange jeg ikke vil forsvare. Menn som tafser uten tillatelse eller innbydelse hører med i denne kategorien. Jeg kan ikke se annen forklaring på denne typen oppførsel enn at samme logikk ligger bak som hos mennesker som konsekvent sniker på kollektivtrafikken fordi det er billigere å bli tatt og betale bot en gang i blant enn å betale fullt månedskort hver måned. Tafser du på nok jenter, må det sikkert dukke opp noen her og der som synes at det er OK oppførsel eller er for fulle til å ta stilling til saken. Altså trenger du ikke å gjøre deg sjøl interessant eller oppegående. Score!

Det siste punktet av respektløs oppførsel jeg skal ta for meg, er det som irriterer meg mest. Tafsere driter seg bare ut, og jeg driter egentlig i dem. Det jeg derimot ikke driter i, er når menn nedvurderer meg som kvinne basert på stereotype oppfatninger om kvinners interesser og kompetanseområder. «Kvinner kan ingenting om data», «Denne boka er en mannebok», «Dette synes jenter er kjedelig» og så videre. Ofte tar de bitende feil. Samtidig er det her vanskelig å si hva man skal gjøre. Utsagnene passer jo godt på flere av mine venninner. Stereotyper kommer et sted fra. I mange tilfeller er de nok selvoppfyllende profetier. Når jenter får høre at de er dårlige med data og matematikk hele livet, blir de ikke akkurat inspirert til å utmerke seg på disse fagområdene og vil sikkert heller fokusere energien på noe de tror de kan lykkes i. Men jeg synes fortsatt at de mest respektløse mennene er de som ser ned på meg og tenker at jeg er dummere enn jeg er, eller fra starten av har bestemt seg for at vi ikke kan ha felles interesser fordi han liker gutteting og jeg sikkert bare liker jenteting.

Mine tips kan altså oppsummeres til følgende:

  • Chill out, bitch! Ikke vær hu som er så hysterisk.
  • Bryt stereotypene og vis de genuint ekle mennene hva du er gjort av. Det vil si: vær en person og ikke et kjønn. Men husk: du trenger ikke å ta på deg sæggebukse for å være en tøff dame. Sjøl sparker jeg best fra i høye hæler.

Siste kommentar får bli at respektløshet ikke egentlig har noe som helt med kjønn å gjøre, det heller.


Byens metafysikk

Kjære lesere, kjære medstudenter, kjære kaffidrikkere.

Jeg vil i dag benytte anledningen til å presentere for dere et dikt som vi antageligvis alle minnes fra norskundervisning i harde skoleår. Byens metafysikk av Rolf Jacobsen er en gammel traver, det handler om alt vi liker så godt – fremmedgjøring, moderne teknologi, natur versus kultur og ikke minst et lite glimt av romantikk. Byens metafysikk ble først publisert i 1933 som en del av diktsamlingen ”Jord og jern”, og det er fortsatt et dikt hvor alle kan finne noe for sin smak. Miljøaktivistene vil hoppe i loppemarkedssofaen av enighet i den dystre framstillingen hvor den moderne by blir lignet med en syk kropp, mens de mer progressive vil nikke og smile pent av skjønnheten i det hele.

Dette diktet, som er skrevet med frie verselinjer i ulike lengder og uten noe bestemt mønster, kan nemlig sies å ta for seg to ulike sider ved bylivet. Den ene forståelsen er at det beskrives kritisk som noe dystert og lite pent. Det er stinkende kloakker. Det er syk hoste. Byen er som en kropp som ikke er riktig frisk. Den er gjort organisk, og hvert organ er besjelet. Her er en menneskelaget kropp, en kropp hvor telefonkablene har nervefibre og gassledningene er som blodårer. Det skjer på den usynlige undersiden av verden: under rennestensristene, under de skimlete murkjellere, under lindealléenes fuktige røtter og parkplenene. Under, under, under, gjentas det. Byen er sannelig mer enn hva vi ser ved første øyekast.

Alt jobber sammen for at byen skal gå rundt, akkurat som i en kropp. Men det er noe absurd og nesten groteskt ved denne framstillingen, som om det unaturlige blir forsterket ved å sammenlignes så åpenbart med noe naturlig. Likevel er det noe som er en del av alle menneskers liv; her det ingen forskjell på rik og fattig. Om du bor i «østen» med de skyhøie menneskealper, eller i «vesten» med villafasadene –  alle er avhengige av «bykroppens» funksjon. Byen er én sammenhengende enhet, strøm og kloakk renner under den og alle drar nytte av dem. Vi er bundet sammen.

Men det er lenker det beskrives som. Og slik kan man si at avhengigheten av disse moderne undere tar fra oss en frihet. Om alt skulle stoppe, ville ingen kunne leve sine liv i noen tilfredsstillende grad. Tenker menneskene over det? Nei, oppe i dagen er verden en annen. Diktets «du» danser med flammende fotsåler over asfalten, og har silke mot navlens
hvite øie og ny kåpe i solskinnet. Ikke bare det – det er et lite ”jo” i denne strofen som vi nok ikke skal overse. Dette enkle lille ordet skaper en enda sterkere kontrast mellom det som skjer over og under overflaten. Livet er altså vakkert, og man lever nesten skjødesløst. Det er her den andre forståelsen av dette diktet kommer inn. Det kan handle om skjønnheten i byens kropp og kanskje også skjønnheten i uvitenheten eller ignoransen av hvordan alt henger sammen. Diktets «du» har ny kåpe, ser seg nok godt fornøyd med det og hva som ellers skjer kommer i bakgrunnen. Som de fleste i en alminnelig by er det det umiddelbart synlige hun vier sin oppmerksomhet. Og er det ikke noe flott med det? Livet rundt oss har så mange lag som vi aldri ser, men de er der like fullt og sørger for at vi har muligheten til å foreta oss alt vi gjør.

Diktets «jeg» tar seg en sigarett og betrakter røyken, cigarettens blå sjel. Denne røyken som fyller jeg-personens lunger kan nesten sees som en allegori til forurensningen som fyller byens lunger, om man nå skal dra det litt ekstra langt. Her er en ekte organisk kropp som beskjeftiger seg med noe som har med selve livets kjerne – pusten – å gjøre. Ikke rart at han (om vi skal tolke det som en mann, og det kan jo lett la seg gjøre når vi tenker våre typiske forestillinger om tida da dette diktet ble utgitt) tenker på det som en blå sjel. Og den flyr opp i evigheten som en kysk engel. Partiklene som utgjør røyken vil ikke forsvinne, men den forsvinner fra hans åsyn, slik livet også gjør en dag. Men på en slik dag er dette fortsatt langt unna for de fleste.

Følelsen av filosofisk å betrakte løvene i trærne og svirvlende røyk i et bylandskap mens man, kanskje som en av få (i alle fall kjennes det slik!), tenker over hvor underlig det er alt sammen kan sies å være det som er sentralt i den siste strofen. Her er det en forestilling om fremmedgjøring, modernismens store yndlingstema. Vi kan nesten kalle det en ”meta-fremmedgjøring”: mennesket er fremmedgjort fra sannheten om den verden det lever i, som er blitt som en stor maskin som danner bakteppet for deres liv. Men det er ikke alt – jeg-personen er kanskje igjen fremmedgjort fra disse menneskenes ubetenksomme verden i sin ensomme betraktning av sigarettrøyken. Kanskje er han ikke så forskjellig fra folk flest likevel. For han tenker nok på alt det som har blitt nevnt tidligere, hvordan alt henger sammen i mennesket vidunderlige nye verden, men – jo – ”du” er der. ”Du” er ganske enkelt glad; fin i den nye kåpen.

Ja, når ”du” kommer i forgrunnen, da er det kanskje ikke så viktig lenger med alt det andre.

(Er ikke så greit, dette med skolearbeid.)


Søndagssøket: «skal studere kjønnsstudier som mann»

Alle som har en blogg morer seg over å se hvilke Google-søk som har resultert i at folk har havna på bloggen deres. En dag jeg satt og betrakta statistikken, slo det meg at jeg kanskje skulle gi leserne det de vil ha. Dette er bakgrunnen for Søndagssøket, hvor jeg hver søndag forsøker å skrive et innlegg basert på en artig søketerm. Slik kan alle de søkende endelig finne det de leter etter.

Dagens søker jeg har tenkt å hjelpe med relevant innhold er han som søkte på skal studere kjønnsstudier som mann.

Jeg må si jeg lurer litt på hvordan det er å studere kjønnsstudier som mann. Man møter jo en hel del ganske ekstreme feminister, noen av hvem som påstår at de hater menn. Enhver idiot kan jo forstå at noe slikt er latterlig, og sjøl liker jeg også å si det høyt. Som kvinne er det ingenting jeg finner mer tilfredsstillende enn aktivt å bekjempe idiotfeminisme. Som mann tror jeg ikke det er helt så greit.

Mannen som begynner på tverrfaglige kjønnsstudier er kanskje av den typen som er veldig for likestilling. Det synes jeg er kjekt. Alle menn og kvinner bør være for likestilling, ellers hadde Norge vært fattigere. Problemet er at mye av den feminismen man møter på kjønnsstudier og blant kjønnsstudentene ikke har noen ting som helst med likestilling å gjøre. Dette tror jeg at jeg har utdypa grundig nok tidligere. Så hva skal den likestillingsglade unge mannen da si? Her kommer feminismen til å bite ham i ræva, for å si det på godt Oslo-mål. En liten jente som meg kan for eksempel lett si at hun synes mannehat er det teiteste siden ferdig vaffelrøre på boks. Men en mann av den sorten som ender opp på tverrfaglige kjønnsstudier vil sikkert prøve å «forstå» de stakkars undertrykte kvinnene som har slike synspunkter. Og om han nå skulle finne at det egentlig er nokså uforståelig, og at feministene kanskje tar litt hardt i, vil han ved å ytre dette kun framskaffe «bevis» på at mannesvinene er fæle og motstiller seg kvinnefrigjøring.

Med andre ord virker det som om det må være enda vanskeligere å være en mann med omløp i hodet på dette studiet enn det er å være en kvinne med omløp i hodet. Jeg føler nesten at jeg må benytte meg av min posisjon som kvinne og tale mennenes og den sanne likestillingas sak. For nei, sann likestilling handler ikke om konsekvent å framstille kvinner som undertrykte ofre, og heller ikke om å framstille dem som menn, og i hvert fall ikke om å tråkke mennene ned i søla. Menn som sier dette er patriarkalske undertrykkere, mener nok hardfeministene. Kvinner som sier det er hjernevaskede stakkarer. Sjøl er jeg bare veldig, veldig sinna for at jeg hele tida skal bli kalt undertrykt.

Så hva var konklusjonen her? At denne mannen som ønsker å gå på kjønnsstudier kan få det hardt på flere måter. For det første er hele fagfeltet fordummende. For det andre tiltrekker det seg usympatiske, usikre jenter som finner en enkel måte å hevde seg på. Og om vår mann er en mann av fornuft, vil han bli grundig frustert. Jeg kan bitche i ditt sted, kompis. Finn deg en annen plass å leke.

Jeg håper det var svar nok. Søkeren som får svar neste uke lurer også på noe om menn. Det er tydelig at menn (i tillegg til blant annet depresjon) er en populær interesse blant dem som kommer inn her. Utrolig!


Å gi opp

…er ikke et uttrykk som har spesielt god klang. Sjøl er jeg gjerne den som aldri gir opp, hun irriterende som henger ved lenge etter at de andre er gått lei (tenk Monica i Friends), som ikke kan ha det på sin CV i livet å ha gitt opp. Bortsett fra i Kjærligheten. Den er gitt opp for riktig lenge sida. Nåja.

Jeg vurderer knallsterkt å droppe et av fagene mine, fordi det rett og slett er det faget som alltid henger igjen og hindrer at jeg får gjort resten av det jeg skal gjøre i livet. Det skulle ikke være noen skam, for sjøl uten dette ekstra faget tar jeg fortsatt mange nok til at folk kan gi fra seg et lite gisp. Hurra. Men det er vel nettopp det som skulle tilsi at jeg har et usedvanlig (usunt) høyt ambisjonsnivå og ikke tar spesielt lett på slike ting.

Jeg bare vil kunne si meg ferdig med å dra all-nightere i hverdagen, y’know?

Vi får se hvordan jeg klarer det i morgen. For øvrig har jeg sittet og moret meg med å skrive innlegg til en ny søndagsspalte hvor jeg skal skrive et innlegg til hver av de rareste tingene folk søker på for så å havne her. LOL, altså.

Oppdatering tirsdag: En beslutning er fatta og jeg konkluderer med at framfor alt må man beholde gleden i det en gjør. For ikke å snakke om helsa.


Hvem er nerden?

Jeg vil her dedikere et innlegg til et tema som frusterer meg fra tid til annen, nemlig definisjonen av ordet nerd. For når jeg kaller meg en nerd, som jeg mener er et viktig ord for å kunne beskrive min person til andre, er det slett ikke sikkert at de får den rette oppfatningen av hva jeg mener med det. Og likeledes, når jeg får høre om andre at de er nerder, er det vanskelig for meg å vite hva det egentlig skal bety.

Noen tenker seg at nerder leser ubegripelige mengder sci-fi og ser på filmer og serier i samme genre. Andre igjen tenker at det er fantasy de er opptatt av. Eller kanskje rollespill. Nerd gir også en konnotasjon til utstrakt dataspilling, gjerne av avhengighetsskapende, for allmenheten sære spill. Noen av de styggere tankene som dukker opp er at nerder er lite utseendemessig attraktive, og varierende grader av sosialt handikappede, i alle fall utenfor sitt eget snevre miljø. Nerder liker alt som selges på Outland. Og er de smarte? Tja, for allmennheten er dette rett og slett ikke så relevant, for de er umulige å føre en samtale med.

Vi har alle møtt ham...

Jeg har møtt mange mennesker som kan passe inn i det ovenfor beskrevne. Min personlige idé om denne typen nerd er en mann i tyveårene som har litt overskuddsfett på kroppen, kan både gå med briller eller ei, er iført en t-skjorte i størrelse XL med et «vittig» slagord, har muligens langt/halvlangt fett hår i en hestehale og pryder ansiktet sitt med uflidd skjeggvekst av middels lengde. Denne stereotypen passer overraskende godt. Når jeg ser en ung mann med et slikt utseende går blikket mitt automatisk ned til hendene hans, og i rundt 80% av tilfellene har han en pose fra Outland, eller i alle fall en veske med noe animegreier til dekor. Han er selvfølgelig håpløs hva angår å tiltrekke seg kvinner, og dedikerer livet til ting som ikke betyr noe. Når jeg sier «ting som ikke betyr noe», mener jeg ikke finurlig fagidioti som kun har en svært begrenset teoretisk nytteverdi, men ting som virkelig ikke betyr noe (WoW o.l.). Det er fordi det å være denne typen nerd ikke nødvendigvis krever at man er særlig intelligent.

Å se anime hele dagen, spille dataspill eller lignende har ingen sammenheng med for eksempel å klare seg godt på skolen. Faktisk vil jeg tro at det å gå høyt opp i slike interesser kan fungere som en erstatning når man kommer til kort faglig og sosialt. Mang en «nerd» sliter på skolen, hvor selvmotsigende det enn høres ut. Men hvor ble det av den smarte nerden?

Når jeg sier at jeg er en nerd, er det fordi jeg siden barndommen har næret en usedvanlig sterk interesse for å lese og lære. Faglitteratur så vel som romaner var svært viktig for min lykke i oppveksten. Det er dette som for meg er den typiske barnenerden. Den første store interessen var kanskje astronomi, men jeg kunne også lese bøker om matematikk, hvordan gammeldagse datamaskiner fungerte, eller om den Store Vide Verden.

Seinere har jeg brukt enorme mengder fritid på å lære meg språk, uten noen forklarlig motivasjon bak. Jeg har lært meg grunnstrukturene i de fleste konstruerte språk som eksisterer, kun fordi det er interessant hvordan ulike mennesker tenker at det «perfekte» språk skal se ut. De mest komplekse av disse er de mest interessante fordi man må vri hjernen sin i enda høyere grad enn ved naturlige språk for å forstå dem. Jeg har lest om historie og utvikling bak språk fra hele verden, og i første på videregående dedikerte jeg masse energi og tankevirksomhet til å utvikle et gangbart system for å skrive norsk med kinesiske tegn. At jeg var den eneste som kunne lese resultatet, og at ingen noensinne ville få nytte av mine anstrengelser, bekymret meg i mindre grad. Jeg hadde nytte av dem ved at jeg kunne lese på null komma niks da jeg neste år hadde kinesisk som valgfag. Og jeg hadde glede av alt dette fordi det var en tankeutfordring.

Nerdealarm!

Var jeg usosial? Ja. Jeg vil dra det så langt som å kalle det sosial angst. Men å mestre vitenskapen det er å kunne konversere med andre var rett og slett noe som ikke syntes like spennende som alt det andre jeg kunne fordrive tiden med. Seinere fikk jeg akkurat dét bedre til, men jeg var og er fortsatt en nerd. Jeg synes helt genuint at grammatikk er hysterisk spennende. Jeg synes alt en kan lære seg er hysterisk spennende. Jeg vil vite hvordan ting fungerer og hvorfor alt er som det er. Sjøl det å analysere mennesker kan komme med her.

Derimot har jeg knapt tatt i et dataspill i hele mitt liv, har sett en del (husker da faen hvor mange) av Star Wars-filmene utelukkende for å «få det med meg», og har lest sørgelig lite av litteraturen som tilbys på Outland. Jeg elsker japansk av språklige årsaker, ikke fordi en animejente med store pupper og maskingevær snakker språket. Jeg har aldri prøvd meg på rollespill, men er i tvil om det hadde falt i smak siden det høres ut som noe som krever mer samarbeid enn hva jeg er komfortabel med. «Nerdenes» populærkultur ligger langt utenfor mitt kunnskaps- og interesseområde, men jeg kan korrigere grammatikken deres. Og til sist – jeg har mange venner og de aller færreste deler mine interesser. Men det er helt OK.

Så hvem er det da som er nerden? Jeg anser meg sjøl som en ekstremnerd, og tror kun jeg har møtt et par mennesker i mitt liv som kommer opp på noe lignende nivå. Likevel har jeg ingenting til felles med det folk tenker på når ordet blir slengt på bordet. Ordet intellektuell synes jeg heller ikke blir helt riktig. Jeg kaller meg da tross alt nerd fordi det høres mindre arrogant ut samtidig som at jeg kan si det med en viss stolthet. Bare hør på forskjellen mellom «Åh, jeg er bare veldig interessert i de greiene der fordi jeg er så jævlig nerd.» og «Åh, jeg er bare veldig interessert i de greiene der fordi jeg er så jævlig intellektuell.» Huff! Jeg er ikke akkurat kjempeydmyk, men sistnevnte hadde jeg ikke sagt til speilet engang. Sjølerklærte intellektuelle er ofte også for opptatte av «kanon og konsensus» for min smak, og i slike miljøer blir det lett mangel på kritisk tankegang og egne meninger.

Bokmålsordboka sier følgende: nerd m1 (eng.) intelligent, men ensporet og usosial person.

Tja. Direkte ensporet er jeg heller ikke. Når jeg kaller meg nerd er det nettopp det at jeg kan interessere meg dypt for så mye forskjellig som er en av årsakene. Usosial er jeg til tider, men det er et personlighetstrekk og i stor grad by choice, slik det har vært hele livet.

Jeg ser ikke annen løsning enn at vi i tillegg adopterer ordet geek, med tilhørende skarpt betydningsskille mellom nerd og geek. Geek må altså være dem du finner på Outland (i tillegg til emoene, da). Eller hva?


Kronisk misantrop

Når man er riktig sint på dansk, sier man at man er gal. Jeg liker dobbeltbetydninga ordet gal har på dansk, for det kan være slik det kjennes, sinnet rammer en med et forbigående snev av galskap. Et øyeblikk kan det kjennes fullstendig rettferdig å stikke pennen i øyet på sin sidemann.

Eller så har man lyst til å reise seg og holde en tordentale mot den grunnleggende slitsomme menneskearten. Noen ganger tenker jeg at jeg skulle blitt politiker. Da får man rikelig med anledninger til å ytre sine meninger. Problemet er at «ingen» liker meninger når man ytrer dem som et alminnelig menneske, og som politiker hadde det blitt enda verre. Kun et «galt» fåtall hadde stemt på mitt parti. Nei, jeg er seriøs.

I min streben etter å bli et bedre menneske har det nemlig gjenstått ett stort, gapende sår i planen. Jeg har ikke forsøkt å bedre misantropien. Kanskje fordi jeg ikke aner hvordan det skulle være mulig. Misantropien er noe som jeg har satt som en diagnose på meg sjøl, en dom over hodet, og det føles så integrert i sjela mi at det er en uutskillelig del av personligheten. Jeg tør dog knapt å snakke med noen om dette, fordi jeg som menneske tross alt har et slags biologisk behov for å ha noe i retning av Venner og Kjente, og jeg vil jo ikke at disse skal finne ut at jeg egentlig ikke er folk, men en folkefiende. Egentlig overdriver jeg litt og ender opp med i overkant mange vennskap, men når man er i en slik utsatt posisjon er det vel viktig å være føre var.

Situasjonen har resultert i mye tankearbeid hos meg. Seinest i går var det på’an igjen, da jeg prøvde meg på lesesalslivet.

Jeg har tidligere skrevet om hvor lite egna jeg er til nettopp dét, men i år har jeg djevelsk mange fag og kan ikke komme unna uten å jobbe litt, slik jeg vanligvis ville. Om jeg jevnt fordeler tiden jeg har til rådighet på fagene mine, vil hvert få omtrent like mye oppmerksomhet som hvis jeg tok rundt 30 studiepoeng, dreit i alt og lot det skure og gå til fordel for ekstreme mengder fritid. Det er for øvrig den mengden oppmerksomhet som kreves for å få en grei karakter (eller en A, om man får engasjerende eksamensoppgaver og føler seg emosjonelt stabil, noe man ikke kan råde over uansett).

Uansett, lesesalen er fremmed mark, jeg drar dit kun fordi det er viktig å få gjort oppgaver, og da er det kjekt å være et sted hvor det ikke finnes internett, Venner og Kjente eller en kombinasjon av de to. Jeg kunne vært et hvilket som helst annet sted på Blindern, hjemme eller i byen, men alle stedene er fulle av internett og Venner og Kjente. Dermed setter jeg meg ned sammen med alle disse vesenene som ikke er samme sort som meg og håper på det beste. Skrekken er over. Jeg føler at ingen kan se utenpå meg at jeg ikke hører til.

Men jeg har jo vært sjuk. Snufs, snufs, snufs.

Jeg lider nok av motsatt ADHD/ADD, altså en unormal mengde konsentrasjon. Derfor virker jeg dum når folk først blir kjent med meg, for jeg får ikke med meg noen ting rundt meg når tankene i hodet mitt hele tiden vinner oppmerksomhetskrigen hva interessanthet angår. At jeg sjøl snufser, går meg hus forbi når jeg først har fokus på det jeg gjør og ikke på all panikken ved selve lesesalssituasjonen. Om andre gjør noe, merker jeg det heller ikke. Brannalarmen kunne gått uten at tankene mine hadde rokka seg en millimeter fra grammatikkens mysterier. Mannen ved siden av, derimot, er av et annet kaliber. Han lider åpenbart av store konsentrasjonsvansker. Akkurat som resten av befolkninga, kan jeg vel legge til.

Plutselig smeller bøkene hans tungt igjen. Sinte, raske bevegelser, og sakene er pakka sammen. Han vender et ansikt forvridd av raseri mot meg. Snufsinga mi er «utrolig irriterende» i et sint tonefall. Åh. Snufsa jeg? Etter å ha letta på lokket, reiser han seg brått og springer avgårde for å sette seg i en annen seksjon før jeg rekker å å si så mye som en stavelse til svar.

Uff da. Det er gjort. Jeg kjenner meg gal i den danske betydninga av ordet. Hadde han bare blitt litt lenger, skulle han nok ha fått smake min vrede. Alle veit da at ingen snufser med vilje og at det ikke er mulig å legge seg sjuk i tre uker av gangen. Fantasien min viser meg scenarier hvor jeg hiver de feiteste ordbøkene fra bokhyllene rundt oss med hjørnet først i hodet på ham, og fornuften min forteller meg at jeg har anger management-problemer. Mannen framstår i øyeblikket som nok et lysende eksempel på at mennesker fortjener å hates.

Men det som gjør meg enda mer sint, er tanken på at de fleste ville stilt seg på hans side. Kanskje alle de andre rundt tenkte at det var sannelig godt at noen torde å sette meg på plass. I min verden er de alle sammen vanskapte idioter fordi de ikke klarer å konsentrere seg mer om en bok enn om alle uviktighetene de er omgitt av. Men siden det er tusen av dem og én av meg, er det jeg som tar feil.

Seinere på dagen sitter det en annen, aldrende mann rett overfor meg. Også han er mer interessert i snufsing enn i bøker. Jeg synes det er et idiotisk interessefelt, men etter nok en runde med tilsnakk føler jeg meg så overmanna at det er tårene neste. Å, som jeg hater. Men igjen er det hatobjektene som er majoriteten.

Når skal det ta slutt? tenker jeg og ser for meg hvilke yrker jeg kan ha i framtida for å bli lykkelig. Det finnes få alternativer for en oppmerksomhetssjuk einstøing. Jeg er flink til alt, men jeg mestrer ikke dette. Etter mer analyse kommer en hypotese hvori det ligger en fattig trøst: alle hater dem de ikke forstår, og få forstår noe som helst. Lesesalsmenneskene er kanskje en stor, ensartet gruppe, og de er kanskje veldig forskjellige fra meg, men vi hater hverandre på samme grunnlag. Jeg fatter ikke hvordan de sliter så fælt og synes de er dumme. Fordi jeg sjøl ikke engang klarer å oppfatte alle de andre som snufser på lesesalen, forstår jeg ikke at de reagerer på meg. Og de forstår ikke at jeg ikke forstår dem, at jeg ikke er sjuk med vilje og at jeg kun sitter der fordi jeg skal skrive fire oppgaver på fire timer.

Alle veit at slike mennesker, sånne som du ikke forstår, slett ikke har livets rett. Ikke si meg i mot. Du er enig, hvem enn du er. Om du nekter, er det sikkert fordi du omgir deg med mange som er lik deg. Men neste gang du blir irritert i det offentlige rom, veit du at jeg har rett. Og bare se hvordan jeg har framstilt meg sjøl her som et uskyldig offer! Jeg er en biologisk maskin som følger naturlovene jeg også. De sier meg at alle andre konsekvent tar FEIL.