Monthly Archives: august 2011

Litteratur, sjukdom og død

Studiestart! Altfor mye fri har gjort meg helt utsulta etter å ha en timeplan fylt med gjøremål igjen. Timeplan er et favorittord og ferie gjør meg deprimert. Jeg er komplett unormal og jeg liker det når sant skal sies. Så lenge jeg ikke er ferietrist.

Et av de mange emnene på menyen for meg dette semesteret er «Litteratur og sykdom». Det høres kanskje pussig ut, og jeg må si at jeg gikk til første time uten å ha noen som helst formening om hvordan dette skulle bli. Jeg hadde som den glade nerden jeg er sjekka ut litt av pensum på forhånd, og vi skal blant annet lese Pesten av Albert Camus. Da jeg var på biblioteket for å låne denne boka plukka jeg også med meg en annen bok av samme forfatter, Den fremmede, som skulle vise seg å bli sommerens og kanskje årets sterkeste leseopplevelse.

Historien er enkel. I boka møter vi en hovedperson som er ganske følelsmessig distansert fra sine omgivelser. Morens død i bokas åpning påvirker ham ikke nevneverdig. Da han senere ender opp med å drepe en mann som er fiende av en av hans kamerater, får vi heller ikke høre noen spesiell personlig begrunnelse for at han begår denne ugjerningen. Men dømt til døden blir han. Og det er nettopp dette som er interessant i boka – å lese tankene hos en mann som sitter og venter på å bli henretta.

Bokas temaer kan være mange, som fremmedgjøring, rett versus galt eller følelsesløshet hos et menneske. For meg er dette en fortelling om døden, og den traff meg midt i fleisen. Noe av det som gjør det så sterkt er nok at historien er så usentimental. Det finnes mange bøker som handler om folk som skal dø, men de handler gjerne om gode mennesker som er ramma av urettferdig sykdom og hvor trist det er at nettopp de skal dø, samt en masse fjas om hvor vakkert livet er. Her framstilles ikke livet som utprega vakkert og døden som grusomt urettferdig på det sedvanlige viset. I stedet kommer dødens uungåelighet og beinharde realitet fram uten kliss, og som vår hovedperson sjøl sier:

Men alle vet at livet ikke er verd å leve. Dypt i min bevissthet var jeg ikke uvitende om at det har liten betydning om en dør tredve eller sytti år gammel, for i begge tilfeller vil selvfølgelig andre menn og kvinner fortsette å leve, gjennom tusener av år. Egentlig var intet klarere enn det. Det ble alltid jeg som døde, enten det hendte nå eller om tyve år.

Ja, da den boka var tilbakelagt satt jeg igjen med en brusten sjel; man kan nesten påstå at jeg fikk et nytt syn på eksistensen. Camus er derfor etter min mening en fremragende forfatter, som får fram et dramatisk budskap uten å måtte ty til billige triks. Kanskje er denne boka en slik som særlig appellerer til den som er ung og fortsatt tenker mye over livets absurditeter og hva det skal gjøres til. Jeg vil nå fortsatt si at noe må det være, når jeg, som de sier er så streng med bøkene, likevel blir så grepet. Derfor vil jeg på det sterkeste anbefale leserne å gi denne boka et forsøk. Den er kort og god.

Så hva blei det da til med «Litteratur og sykdom»? Jeg tror at dette blir et av de beste fagene i semesteret ved siden av språkpsykologi. Lærerne virka engasjerte og flinke. Sykdom (og død, som uungåelig hører med her) og menneskets psyke er noe av det mest interessante som finnes. Og så må det sies at jeg merker at nå som jeg har kommet til fordypningsfagene blir det enda mer spennende med litteraturstudier. Som jeg sier til folk som spør om studiene mine: Det er ikke verdt noenting som helst og jeg får ingen jobb av det, men for meg er det en stuierein måte å få lov til bare å kose meg før jeg finner nye veier.


Versjon 3.0

Jeg har et semesterprosjekt hinsides alt jeg tidligere har prøvd meg på.

Jeg har mange ganger sagt at «nå skal jeg bli et nytt og bedre menneske» og så videre, men hvem gjør vel ikke det? Det er gjerne glømt straks man har sagt det. Og når man først skal forsøke, er motivasjonen umulig å holde på. Personlig er jeg en slik en som ingen tror på når hun sier at det er endring på vei. Og med god grunn. Jeg tror jo ikke engang på meg sjøl når jeg kommer med slike utsagn og «planer». Ofte sier jeg slike ting bare for å høres ut som om jeg prøver, mens jeg i all hemmelighet tenker å fortsette med mitt slaskete liv. Det gir et bedre inntrykk å si at man skal begynne å trene (snart), lære seg å lage mat (snart), få mer struktur i livet (snart), stå opp tidligere (snart) og være tidligere ute med å skrive skoleoppgaver (neste gang!) enn åpent å innrømme at man har gitt opp alle disse tingene, innsett at man ikke fungerer slik, og ikke minst akseptert at alle de fantastiske egenskapene man besitter mer enn gjør opp for alt det som kan betraktes som mangelvare av den jevne tilskuer.

Så jeg kommer for seint til absolutt alt? Men de veit jo ikke at jeg sannsynligvis er den flinkeste blant dem! Da går det vel greit at jeg samtidig er så fjern for denne verden at jeg ikke mestrer banale ting som å ta på meg klærne raskt nok til å kunne møte punktlig? Feil. Jeg kan være så såre fornøyd jeg bare vil med alt jeg er så flink til og heldig med her i livet, men det nytter ikke hvis alt det andre går konstant på skakke. Det er neimen ikke rart man blir melankolsk i en slik situasjon.

Problemet er vel egentlig bare at det er så uhorvelig mye å ta tak i. Jeg blir stadig oppmerksom på nye ting. Til dømes er jeg for misantropisk for mitt eget beste og jeg snakker som en bryggesjauer med sløyfe i håret. Da er det bare å ta seg litt sammen og innse av foreløpig er det bedre å være en sløyfete bryggesjauer i ryddige omgivelser, så får jeg heller lage ny plan neste semester. Men her dukker det opp enda en tanke. Hva er særegenheter ved ens personlighet som er verd å ta vare på og hva er bare uvaner som må vekk? Når slutter man å være sæ sjæl (som jeg sier på min brede Oslo-snakk)?

For øyeblikket feier jeg denne problemstillinga under teppet. Man kan jo ikke gjøre alt på én gang, og i tillegg til å begynne å blogge litt aktivt igjen, har jeg allerede så mange planer at folk får bakoversveis og oppstoppernese. Realistiske mål er for pingler.