Monthly Archives: februar 2011

Ein litt meir keisam tur på toalettet

Lenge hadde eg tenkt å dedikere eit innlegg til dei flotte toalettveggane på jentedoen i Sophus Bugges hus på Blindern. Dei har vore ein kilde til inspirasjon og glede hjå meg i den tida eg har studert her. For på disse veggane er det mykje artig å lese.

Her vert både politikk, kjærleik, sjølvkjensle og andre viktige tema ivrig diskutert. Dassveggen er den eine staden kor du kan vere fullstendig ærleg. Du er heilt anonym, og du får like ærlege – om enn ikkje brutale – svar attende. Nokre avslører harde kjensler og ber om råd frå dei andre som kjem for å gjere det turvande. På dassveggen kan du skrive alle dei lite korrekte meiningene dine. Eller kva du no vil. Inkje er for ille for ein dassvegg.

Sjølv nytta eg gjerne dassveggen til å skrive lange, dramatiske sitat frå bøker. Eg tykte det så riktig staseleg ut, og så meg stolt over verka. Det vart som eit prosjekt for å spre kultur og visdom til folket, i alle fall den delen av det som kan omtalast som kvinnelege HF-studentar. Eg vart stadig meir vågal. Heile veggar vart fylde med intense, fantastiske ord. I mine augne var det kunst. Saman med all anna dumskap og visdom som befann seg der. Etter å ha skrive noko flott over ei vegg i store bokstavar av svart sprittusj, følte eg litt at no hadde eg medverka til noko stort.

No er det slutt. I dag var det målarar på plass der inne, iherdig målande over alt som måtte finnest av bodskap frå meg og mine medsystrer. Eg trur ikkje det er naudsynleg å utdjupe kor vonbråten eg vart ved synet. Eg hadde ikkje eingong fått fotografert dei beste sitata. Det er ikkje det at eg ikkje forstår kvifor dei kjenner ein trong til å gjere det «pent» på toalettet. Klart det er ei logisk avgjering.

Eg vert berre litt forundra kvar gang folk ikkje evnar å sjå når det er noko vakkert i det stygge.


Slapp og dårleg feminisme?

Eg har tidlegare skrive om det å vere feminist, men ikkje mannehatar. Det er greit nok. Men eg lurer på om eg eigentleg er ein elendig såkalla «feminist», eller om eg berre har laga min eigen versjon av feminisme. Eg klarar liksom ikkje å vere så sinna heile tida. Det er ikkje det at eg ikkje er sinna når det er på sin plass, men elles synst eg ikkje det er nokon grunn til å vere det. Det føles mykje kjekkare å vere glad til vanleg.

Når det gjeld porno, er eg heilt med på at det ikkje er kult at jenter skal føle at dei må gjere ting i senga dei ikkje har lyst til for det om dei gjer mykje rart i pornofilmar. Eg veit ikkje kor stort dette problemet er, men eg mistenker faktisk at det er større enn folk likar å tenkje på. Folk er idiotar, gutar som jenter, og folk er usikre og gjer helst det som forventes, særleg når dei er i tenåra.

På den andre sida veit eg ikkje om pornoindustrien åleine kan lastast for disse problema. Og om han så kan, kva skal til for å stoppe dette? Å få ein slutt på heile driten er ikkje eit alternativ. For det fyrste er det umogleg. For det andre er det ikkje noko gale med porno i seg sjølv. Om folk har lyst til sjå på porno, skal dei kunne gjere det, og om dei har lyst til å spele i pornofilmar skal dei også få gjere det. Og no kjem me inn på den vanskelegaste fråga av alle: fråga om fri vilje. For kven kan bestemme kva for jenter som sjølv veljer å verte pornostjerner og kva for jenter som sjølv likar å gjere pussige ting i seksuallivet? Eg trur heller me må gjere noko for å gje jenter eit solid fundament for å ta eigne val som dei kan stå inne for. Dei harde feministane latar til å tru at alt i verda handlar om direkte eller indirekte tvang, men ein bør da kunne sjå litt meir nyansert på saka.

Misforstå meg rett: eg vert hardt treft av denne problemstillinga med jenter som tvingast til å gjere all mogleg skit. Eg synst – og veit personleg – at det er grusomt og kan merke ein for livet. Eg veit også at ein kan seie utad at ein veljer noko for ikkje å framstå som noko offer, medan ein eigentleg ikkje gjer det. Noko bør gjerast, men ein skal altså passe seg for å verte einsidig.

Så har me saka med stripping, som har vorte aktuell nyleg. Her tenkjer eg mykje av det same. Å forby ting som lenge har vore lovleg er sjeldan heldig. Det vert litt som å forby røyking. Klart me alle veit at det er skadeleg å røyke, men så lenge dei som røykar er klar over risikoane, får dei gjere som dei ynskjer (slik som meg!). Når det gjeld stripparar, får dei også strippe om dei vil, så lenge ingen vert tvungne til å gjere noko slikt.

Diverre er eg inga føregangskvinne for alt eg sitt og skriv. Eg vart nemleg forespurd av nokre ivrige feministar om å gje mi underskrift for eit strippefritt Oslo. Eg vart fullstendig overrumpla, og alle dei andre rundt meg hadde skrive under. Romkamerat C òg. Eg hadde ærleg tala ikkje gjort meg noka stor meining om saka. Eg hadde i alle fall ikkje engasjement nok til å halde ei kraftfull tale til mitt forsvar om eg skulle velje ikkje å skrive under, så eg gjorde det no berre. Minste motstands veg. Aller mest tenkte eg at ei skarve underskrift ikkje ville gjere nokon forskjell og at ingen lovar vil endre seg av noko slikt, så kva ville det vel ha å seie at eg ikkje orka å krangle?

Med andre ord er det visst slik at uansett kva for ein feminist eg er, så er eg ein dårleg ein. Eg talar jo ikkje eingong mi eiga sak når det kjem til stykket, og deira sak vil eg heller ikkje tale. Eg er berre imot kvinneundertrykking, men det er vel fullstendig passé.

Så snakka dei masse om at det er fælt med låtar som har slike tekstar med ord som «ho» og «bitch», og at om dei høyrde slik musikk verte spelt på festar og liknande, skulle dei nok byrje å seie i frå om at det ikkje er greit.

Eg tok meg i å tenkje «kva om songen er fengande?». Lady Gaga kallar seg for «free bitch», og det trur eg nok at ho er.

Eg vil også vere ei fri tispe.


Nynorsk-vår

Eg har lenge gått og sagt at eg burde bytte målform når eg skriv, for det hadde jo vore så moro og tjo og hei. Ein seier jo slikt. I går sa eg til veninna mi E at no skulle eg berre gjere det. Frå og med i morgon skriv eg nynorsk, sa eg til ho. Klart det kjem til å vere ein omstillingsperiode med skrivefeil og forgløymingar, men det kan eg ikkje la hindre meg. Eg er ikkje tilhengar av dette med å seie at man skal gjere alt mogleg og så vert det aldri noko av. Derfor skal eg forplikte meg til å skrive nynorsk i alle fall ut våren.

Men de må nok rekne med at eg ikkje er perfekt frå byrjinga. Eg er diverre litt redd for at eg ikkje skal skrive like godt på nynorsk.

Elles har eg funne ut at det er svært mange som ikkje likar å verte intervjua på radio. Dei fleste spring og gøymer seg straks dei høyrer kva det er ein vil når ein kjem med ein opptakar og nokre korte spørsmål. Som ei teatralsk sjel er dette litt merkeleg for meg, som jo har teke meg denne jobben nett fordi det gjer meg mogleiken til å komme på radio. Eg trudde alle syntest at det var stas. Det er nesten så eg synst det vert urettferdig å velje ut nokre som skal få seie si meining framfor nokre andre. Gamle folk er ikkje betre enn unge folk. Dei berre seier at dei er altfor gamle til at nokon skulle ynskje å høyre kva dei har å seie.

Eg håper ikkje eg byrjar å tru noko slikt når eg vert eldre.


En kjønnsstudents grufulle erkjennelse om kjønnsforskningsfeltet

I går skulle Romkamerat C forberede et muntlig framlegg i et kjønnsfag hun tar dette semesteret. Jeg skal også ha det faget seinere, siden vi begge tar disse besyndelige kjønnsstudiene, men jeg er uendelig letta over å få en pause. Da jeg leste teksten hun skulle snakke om, var det som om alle følelsene som har bygd seg opp gjennom forrige (meget kjønnsorienterte) semester kulminerte i en enorm ball av frustrasjon og fullstendig manglende forståelse.

Det er ikke faginnholdet jeg ikke forstår. Dét forstår jeg helt utmerket. Problemet er vel snarere at jeg forstår det, synes det er komplett idiotisk og ikke forstår hvorfor noen bruker tid på i det hele tatt å vie disse «forskerne» og teoretikerne oppmerksomhet.

Jeg har tilbragt mang en seminartime med å sitte måpende og målløs over hvilke latterlige idéer som faktisk blir presentert som seriøs forskning som vi skal ta på alvor, og å bli tiltagende lamslått av at tilsynelatende ingen mennesker omkring meg stiller spørsmålstegn ved at dette er noe vi skal få stipend og studiepoeng for å sitte og bry hodene våre med. Det er nikk, det er smil, det er alvorlige miner, og man blir sittende og lure på om det en sjøl det er noe galt med. Er det noe jeg ikke har skjønt her, eller er problemet at det er jeg som skjønner noe?

Judith Butler hevder at biologisk kjønn er konstruert. Cathrine Holst synes at det å reise mistanker om at feministers agenda kan gjøre at de overvurderer alvorlighetsgraden av patriarkatets makt er «ikke bare forstyrrende for ekte sannhetssøken, men også moralsk forstyrrende«.  Monique Wittig mener at vi må «knuse heteroseksualiteten», og atter andre bruker tid på å plukke fra hverandre hverandres teorier uten egentlig å komme fram til noe nytt.  Sandra Harding synes at kvinner bør ta over vitenskapen og menn bør ekskluderes, fordi menns påstander og opplevelser ALLTID er mindre genuine. Kvinner er de mest objektive observatører, sier hun, fordi kvinner er undertrykte. Undertrykte feminister har igjen et enda klarere bilde av tingenes tilstand. Og jo mer undertrykte de er, desto mer objektive og sanne blir deres påstander! Det hele virkelig topper seg når det dras fram at kvinners følelser er en kilde til sannheten om samfunnet, ja, kvinner har formelig en sjette sans som vi alle ukritisk bør lytte til (hvor er min? Jeg fikk ingen). Når en kvinne føler noe, er det objektivt sant.

Nei, jeg tuller ikke når jeg skriver dette. Jeg skulle ønske jeg gjorde det. Selvfølgelig, det vil alltid finnes tullinger som kommer med urimelige påstander om det ene og det andre. Det jeg reagerer på er at det tilsynelatende ikke finnes noe som helst kvalitetsfilter for hva vi skal bruke tid og krefter på å late som er genuin vitenskap. En scientolog kan kanskje hevde mye om hvordan universet henger sammen, og alle får si det de vil,  men vi avfeier det i beste fall som et «friskt» innspill, humrer litt i skjegget og retter så fokuset på det som faktisk har et solid vitenskapelig fundament. Jeg trodde vitterlig alle var enige om at det er slik forskning bør fungere, og at det er det som faktisk har kjøtt på seg som burde læres videre bort til studenter. I kjønnsforskninga er det dog ikke helt slik. Der får «scientologen» talerett på lik linje med en skikkelig vitenskapsmann (unnskyld – kvinne!). Det er kanskje slik fordi det overordnede mål ikke er faktabasert kunnskap, men likestilling?

Jeg kan ikke annet enn å dra den konklusjon at eller annet sted gikk noe fryktelig, vederstyggelig galt. Kjønnsforskning kunne sikkert vært et seriøst fagfelt, men slik det framstår nå minner det mer om en underlig sekt der medlemmene konkurrerer om å være den som best klarer å skjule de mest fjollete hypotesene bak det tyngste og mest pretensiøse akademiske språket.

Nå skal jeg gå til veiledningstime som student på Tverrfaglige kjønnsstudier. Mon hva de har å si til min ærlige oppfatning av denne studieerfaringa?


Jenni tester hurtigmiddag: Findus frossen tikka masala

Den beste middag, dag etter dag.

Hvis ikke noen lager middag til meg eller jeg spiser på Blindern, er det fire forskjellige «middagsretter» som gjelder for meg. Det fant jeg til min store skrekk ut her om dagen, og det verste er at det stemmer gjennomgående. Jeg spiser enten frokostblanding, knekkebrød, frossenpizza eller hurtignudler. Gjerne en av disse opp mot fem dager på rad. Og det med den største fornøyelse, det er vel det som er problemet. Jeg føler at mitt kosthold er velsmakende og tilfredsstillende på alle områder.

Å lage avanserte retter er sikkert moro, men det tar lang tid, og jeg kommer aldri på idéen om å kokkelere før jeg virkelig øyner sultedødens porter. Dermed tok jeg en (sulten) tur i butikken for å finne noen helt nye ting som jeg kan lage med like lite anstrengelse og tid som mine originale fire middagsretter. Av mitt nye reportoar valgte jeg først å prøve Findus» frosne tikka masala. Den skal kun kastes i en panne og varmes til den ser OK ut. Sjøl skjelvende av bensinmangel på skrotten klarer jeg å utføre denne basale oppskrift på brukbart vis.

Forpakninga lover meg litt av en smaksopplevelse. Allerede på framsida står det «Oppdag verden», noe jeg synes blir litt feil ettersom de aller fleste har oppdaga tikka masala allerede nå til dags. Bakpå står det «Gi næring til dine drømmer» og at dette skal bli en smaksreise som tar meg til en gateservering nord i India og så videre. Det er med andre ord ganske vågal markedsføring på gang.

Det første som slår meg idet jeg begynner spiseopplevelsen er at dette smaker litt som en gårsdagens middag som er blitt oppvarma igjen neste dag. Det synes jeg er et pluss. Middager smaker alltid bedre andre gang de varmes. For dem som ikke setter pris på denne vanskelig definerbare smakskvaliteten, er det nok et minus. Rart er det i alle tilfeller ikke, for her er det både ris, kylling, saus og grønnsaker i frossen tilstand som kun har blitt varma opp.

Ellers må smaken sies å være litt lite sterk. De kunne med fordel tatt litt hardere i med krydringa, men det gjelder vel for stort sett all norskprodusert mat. Også selve smaken av tikka masala er litt vel mye i bakgrunnen. Den store nytelsen ligger nesten mest i konsistensen og følelsen av endelig å spise etter at det er mange, mange timer siden dagens eneste foregående måltid (Go» Morgen-yogurt). Posen har heldigvis nok mat til at en sjel blir grundig mett, men den er i overkant dyr (nærmere 40 kroner, om ikke jeg så på feil lapp. Det kan godt hende, for med mat gir jeg en god dag i hva det koster mesteparten av tida).  To særdeles småspiste personer kan sikkert også spise en pakke på deling.

Konklusjonen er at dette er en mettende middag, men ikke så spennende at du blir sittende på kanten av stolen og lengte etter neste bit. Med mindre maten i India smaker tammere enn hva maten gjør på indisk restaurant i andre land, var informasjonen på emballasjen nokså feilaktig. Noen ny Coco Pops blir ikke dette for meg.

(Jeg skulle egentlig lagt til bilder av promobilde på pakka versus faktisk resultat, men den nyeste mobilen min – månedens! – nekter å samarbeide.)


Når jeg blir stor

Jeg har i den siste tida tenkt mye på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Det er en sånn ting man tenker på når man er fem år gammel, og så dukker tankene opp igjen når man nærmer seg tyve, og om man ikke bestemmer seg da, fortsetter de gjerne en stund framover.

I skoledagboka til venninna mi skreiv jeg som 13-åring at jeg ville bli rik, pen og kanskje berømt. Siden mine interesser ikke lot til å være av den typen som bringer inn mange penger, visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle bli rik, så jeg tenkte at sjøl om jeg ikke hadde lyst til å gifte meg, måtte jeg kanskje gifte meg rikt. Om man kom til en enighet om at ekteskapet mest var en praktisk ordning, skulle det vel la seg gjøre. Og når man først er rik, kan man jo lett bli både pen og berømt. Likevel var ikke dette særlig konkrete planer for den store Framtid.

Da jeg blei litt eldre, og de naturlige tankene om hva jeg faktisk skulle bli igjen dukka opp, var det først av typen «Jeg vil gjøre alt!». Jeg lurte dessuten på om det kanskje ville være en god idé å tilbringe hele livet med bare å gjøre akkurat det som falt meg inn, sånn for å se om det gikk å komme seg gjennom det på den måten. Heldigvis er det som faller meg inn stort sett av det folk flest vil tenke på som halvveis fornuftige ting å bedrive, så det var aldri snakk om et helt liv i rus og latskap. Det dreide seg heller om det å utrette og oppleve alt jeg har muligheter og evner til. Det er sikkert en del.

Nå sitter jeg her og tenker på alt jeg har hørt fra mennesker omkring meg om hva jeg bør bli. Det er ikke så reint lite. Mange lærere har naturlig nok formant meg om at jeg bør bli forfatter eller skribent av noe slag. Da jeg sjøl prøvde meg som lærer og var hemningsløst begeistra for det, sa mine kolleger at jeg med all min faglige iver burde «sikte høyere» og i alle fall bli lærer på et høyere nivå. Dette med å «sikte høyere» er noe som går igjen overalt. Når jeg får en sånn passe realistisk og jordnær idé om hva jeg kan gjøre, kommer det alltid noen farende og sier at jeg kan bedre (dette tyder vel på at jeg er et velsignet barn). Min lærer fra forrige semester mente at jeg er den fødte forsker og dermed bør sikte høyere enn å bli lærer i det hele tatt.

Problemet er at alt dette som folk foreslår er ting jeg godt kunne tenkt meg å gjøre. Jeg vil da gjerne være en forsker som finner ut av skikkelig interessante ting, og virkelig fordyper meg i noe kjempespennende som alle andre kanskje bare hever et øyebryn av. Ved siden av vil jeg jobbe som lærer for å sikre at de oppvoksende generasjoner får et solid fundament i alle viktige saker, som god språkføring, sans for litteratur, engasjement i samfunnet og interesse for både politikk og kultur. Det er ingenting som er som å vekke en glød hos de unge for noe de i utgangspunktet hadde bestemt seg for skulle være kjedelig. Så vil jeg koble av med å skrive; sitte for meg sjøl i en koserotete leilighet full av bøker og kaffikopper og med en stor feit katt som heter Laban og kreere mine verker, fjernt fra omverdenen, sånn sjelelig sett. I tillegg vil jeg alltid fortsette å lære nye ting for min egen del, kanskje virkelig erobre matematikkens verden eller noe slikt, ja, det er jo virkelig et smörgåsbord av kunnskap å tilegne seg der ute. Og enda vil jeg reise rundt i hele verden og være fullstendig rotløs og frigjort.

En idéell livspartner.

Med alt dette i hodet er det sannelig godt at jeg ikke også lengter etter ekteskap og barn. Det er jo det jeg bruker som et fornuftig argument når folk spør meg om denslags, nemlig at det ikke ville la seg kombinere med det livet jeg ønsker å leve. Sannheten er vel aller mest at det virker uendelig lite fristende sammenligna med alt annet jeg kan gjøre. Og problemet er at det kanskje ikke er mulig med alt det ovenfor beskrevne på én gang. Kanskje ting må gjøres i etapper. Jeg er i en alder hvor jeg fortsatt kan ha klokketro på at absolutt alt dette er gjennomførbart. Det eneste som må til, er å planlegge littegrann. Planlegging er motiverende.

Så her går jeg rundt, og studerer litteratur og engelsk, bare fordi det er vanvittig interessant, og det er vel ikke godt for noe som helst annet enn å vekke all min store fagkjærleik. Kanskje svaret på alt sammen er å kontinuerlig gjøre det jeg liker best, og samtidig være ambisiøs på disse områdene?

Litt annerledes enn den for meg lite fristende "stakittgjerdedrømmen", men kanskje noe av det samme likevel.

Dog, jeg måtte fnise litt av meg sjøl i morges, da jeg sto og klinte håret inn med hårprodukter og kom fram til at dette mitt rotløse jeg egentlig er den mest rotfesta personen jeg veit om. Jeg så for meg et lykkelig liv – og det som dukka opp i hodet mitt var tanken på et stort, vakkert hus hvor alle jeg er glad i bodde. Ingen kjæreste eller noe slikt fjas, men bare masse gode, glade venner. Dét er dessverre en umulighet, så jeg får heller komme tilbake til virkeligheten som framtidig forsker-lærer-skribent-evig student!


På den andre sida av gjerdet

I det jeg hasta bortover alléen på Blindern, blei jeg stoppa av en ung mann som delte ut flygeblader. «Have you ever thought about the purpose of life?» spurte han. Jeg forklarte at jeg antagelig hadde tenkt mer enn de fleste på temaet, og at det jeg kom fram til var at det dessverre ikke fantes noen høyere mening. Jeg måtte jo være ærlig, men jeg visste godt at dette var noe den unge mannen, om han kom fra en eller annen religiøs gruppe, antageligvis lengta etter å høre.

Det kom ganske rikitg fram at det han ønska var å invitere meg til en religiøs samling. Eller, han nedtonet det religiøse aspektet kraftig, men jeg forsto jo hva det var. Jeg forklarte mitt ateistiske ståsted, og at det virkelig var overveiende usannsynlig at det ville endre seg. «But how will people know how to do good otherwise?» Som et levende eksempel på en ateist som forsøker å leve som et godt menneske, pøste jeg på med gode forklaringer på hvorfor mennesker har moral uavhengig av religion. Den unge mannen virka nesten overbevist av alt pratet mitt, og syntes det var synd at jeg ikke ville komme på møtet hans. De skulle diskutere! De liker en vitenskapelig innfallsvinkel! La gå, jeg kunne da sagtens komme, som husets kranglefant. Den unge mannen var trivelig. Han kom fra Berlin.

Vi var samla i et seminarrom på Blindern. En annen ung mann skulle holde et foredrag. Jeg blei servert te, og den unge mannen fra Berlin ga meg et notatark og penn. Det store flertall av de andre oppmøtte var fra den religiøse gruppa og det å notere var visst svært viktig her. Jeg følte at det blei teit å forklare at jeg ikke er en sånn som noterer så mye, og skreiv et par setninger på norsk så ingen skulle forstå hva som sto.

Foredraget var midlt sagt lite drøftende. Årsaken til menneskers eksistens er at Gud var så full av kjærlighet og måtte ha noen å elske. Målet med menneskers liv blei grundig forklart ved en illustrasjon full av sirkler og piler som blei tegna opp minst tre ganger i løpet av de tyve minuttene praten varte. Etterpå prata jeg videre med den unge mannen fra Berlin. Han lurte på hva jeg hadde av motargumenter til både det ene og det andre. Etterpå sa han at han egentlig ikke mente noen av de tingene der, han bare syntes jeg var god til å argumentere og trengte å få høre hva han kunne svare når noen stilte ham overfor de samme spørsmålene. Tenke seg til!

De var Moonies, viste det seg. Og den unge mannen fra Berlin var skarp nok, men rørende overbevist om at Pastor Moon fra Korea er en reinkarnasjon av Jesus. Sånn kan det gå, sjøl for skarpe unge menn fra Berlin.