Monthly Archives: januar 2011

Tilbake bak pulten

Det er rart hvordan man lengter så veldig etter ferien, og så får man nok av det også, og bare går og venter på at hverdagen skal vende tilbake. Den siste uka av ferien min så jeg kun fram til semesterstart. Jeg gikk inn på emnesidene for fagene mine for å forsikre meg om at ikke noen av dem kanskje begynte en uke tidligere. Men dengang ei. All min arbeidslyst måtte vente.

Fredag før startuka skulle det innkjøpes pensum. Pensumet til litteratur er stort. Det følger av hva faget går ut på. Romaner fra fordums dager skal konsumeres. Lyrikk fra forlengst tapte sjeler skal trille fra boksidene og inn i våre hjerter. Historien bak skal forklares så vi kan nikke og nyte samtidskonteksten. Det dreier seg rett og slett om lese. Med to litteraturfag på én gang, hvorav det ene er særlig omfattende, blir det litt å tjene for Blindern Akademika.

I tillegg skal jeg ha et par andre fag, og alle fag handler jo i bunn og grunn om å tilegne seg boklig kunnskap. Ka-ching! sier det atter en gang. Jeg trekker kortet bekymra. Dette er en breddfull handlekurv med bøker, og jeg klarer knapt å stå på beina under tyngden. Typen som sto foran meg i køen bemerker tørt at han har enda mer pensum. Vi er klare for studiestart, ingen tvil.

Klar til dyst spankulerer jeg ut av T-banen i retning Blindern. Jeg er så full av pågangsmot at jeg hører på Eye of the Tiger på iPoden bare for liksom å illustrere det for meg sjøl. Jeg skal ta heisen til åttende etasje i det bygget timen skal holdes i. En ung mann haster inn i siste liten. Han skal nok ha samme fag, jeg ser det på ham. Han formelig oser av litteratur. Nesten en karikatur av typen, vil jeg våge meg på å si. Og riktig nok, vi går til samme rom. Han setter seg straks ned og vipper opp en tjukk bok som han fordyper seg i uten å ense omgivelsene, hvor folk hvert begynner å diskutere om det kanskje ikke starter i dag likevel, for ingen lærer er i sikte.

Makan til nedtur. Det var altså feil, min glade semesterstart var ikke helt ennå. Men tirsdag er jeg klar igjen, og denne gangen er det tre forelesninger å suse seg igjennom. Lærelysten brenner i meg. Jeg blir til og med med Romkamerat C på ex. phil.-forelesning for å holde henne med selskap, enda jeg gjorde meg ferdig med dét faget i fjor. Jeg tror hun er litt for gammel for ex.phil. Hun har god kjennskap til Platon og gjengen allerede, og når mine klassekameraters uengasjerte holdning provoserte sjøl meg, som har en noe høyere terskel enn henne for hva jeg orker å la meg irritere av, kommer i hvert fall hun til å lide.

Det er godt å ha en god grunn til å komme seg ut av huset igjen. Allerede ser jeg at litteratur og språk gjør meg meget mer lykkelig enn irriterende politisk korrekte skeivteoretikere.


Dumskap og dårskap

Det morsomste med dagbokføring er, som alle veit, å lese dem igjen etter et par år. Jeg kom nylig over utfyllende skriverier fra min tid på videregående, en tid hvor jeg snakka mye engelsk til daglig av forskjellige grunner, og dermed er dagboka også engelsk. Jeg måtte le godt et par ganger. Det kunne vært en halvdårlig ungdomsbok om en rar jente som prøver å komme seg gjennom videregående. Jeg hadde store planer om å jobbe med mine problemer, og spurte min venn fra ungdomsskolen til råds:

The next topic of our talk was my asking for advice about «How to Become Social and Make Friends!». From tomorrow on I am going to do it. The first obstacle will be math class, right at the beginning of the day.

Anyway, Kleo and I concluded that my strong point in smalltalk is food. Yeah, I can talk for hours about food (and grammar. But most people know more about food). I’ve formed friendships around food.
So as long as I can just bring that topic up I’m safe for a while unless the other person really isn’t chatty, in which case Kleo advised me NOT just to go on to the next person in the room asking him/her the same food-related questions all over again.

Fantastisk. Jeg lurer på om han mente at dette med å kryssforhøre hele klassen var noe jeg kunne risikere å gjøre. Etter hvert fikk jeg uansett ganske god greie på matpreferansene hos alle rundt meg. Det er forøvrig mye prat om telefonsamtaler, da de er viktig del av en tenårings liv.

After dinner I called Elisabeth and told her about what I’ve been thinking today.

I thought about who I love the most in the whole world (except for myself) and realized it is most definitely Elisabeth.
Luckily she wasn’t all freaked out by my sudden outburst of love. She was happy and said that it was sweet, and that she loves me too.

She then suggested that I seek professional help.

Herlig ærlighet fra alle kanter, med andre ord. Min plan om å utvide det sosiale livet fortsetter, men det er ikke greit.

Something big happened today: I talked to the other girls in my class during the rather inactive P.E. class.
Turns out that they think I am some sort of teenage genius. Maybe they are scared of me or something.

Rørende naiv var jeg også. Jeg fikk stor tro på The Secret, fordi det hørtes så kjekt ut. Klassekameratene er fortsatt merkelige for meg:

Today we got a visit at school from a guy from Oslo municipality.
He spoke for around 40 minutes and afterwards everyone commented on his fat belly.
I felt that it was kind of a strange thing to do.

A girl talked about the book she is reading right now, The Secret. She said it was really good and could basically fix everything about your life.

Snart følger et innlegg hvor jeg har fått mitt eget eksemplar og er i fyr og flamme. Alt jeg har overhørt blir også loggført til pinlig detalj.

In French class I overheard a conversation between two guys in my class, and I was absolutely flabbergasted by what I heard. Here’s how it went:

Guy 1: Hey.
Guy 2: Hey. You were absent yesterday?
Guy 1: Yeah. I had some cancer surgery stuff at the hospital.
Guy 2: I see. Is it serious?
Guy 1: Nahh, I don’t remember. My guts were about to explode or something. [shrugs]
Guy 2: Okay. [goes on to talk about other things]

How can he not care about whether his guts explode or not!?

Det er mulig at jeg i dag hadde oppfatta det bedre om dette kunne være en eller annen slags spøk, men på den tida var jeg gjennomsjokkert over denne samtalen. Snart er det tid for nyttårsaften:

We are going to wear fancy dresses, have a nice dinner and drink wine. I can’t stand wine but I’m going to drink it anyway because I want to seem grown-up and sophisticated. I am going to learn to at least tolerate it. I wonder if the others actually enjoy the wine of if they are doing the same thing.

Og så til slutt: nihilistisk, misantropisk og beint fram fæl er jeg som alltid.

Kleo said he has found his purpose in life – to make other people happy. The guy is crazy.

På tross av fortsatte feil og mangler tror jeg at jeg er hakket bedre nå. Dog var det for meg, som har et innenfraperspektiv på alt dette, både hysterisk morsom og litt trist lesning. «Livets skole» var nok like viktig som den fysiske skolen min her.


Jenni slakter bestselgere: Øya av Victoria Hislop

Øya av Victoria Hislop har solgt i bøtter og spann. Jenni har vaska i bøtter og spann. Jeg har også lest andre ting samtidig med å lytte til Øya, takk og lov. Det er tid for slakt av nok en bestselger!

Øya er et lovende prosjekt. Boka tar for seg historien om en leprakoloni på en øy utafor Kreta. Lepra er også kjent som spedalskhet, og er ved bokas begynnelse en sjukdom som det fortsatt ikke finnes noen kur for. Dermed tvangsflyttes de som blir diagnostisert med denne sjukdommen til en egen landsby på øya Spinalonga, der de må starte et nytt liv i et lite samfunn av spedalske, uten håp om noensinne å få vende tilbake til sivilisasjonen. Dette er jo en bit av historien som få kjenner til, og det er helt klart interessant å høre om disse oversette menneskenes skjebne. Likevel tror jeg at det ville vært bedre servert i en fagbok.

Hislop mesker seg i alt det som får enhver middelaldrende kvinne med sansen for følsomme historier fra Bokklubben til å gå av skaftet og hvine til sine venninner om hvilken «fin» bok de nettopp har lest. Vi har alt på plass: romanen er «historisk» og dermed også «lærerik», den omhandler sørgelige skjebner, det er en solid dose familieintriger og handlingen foregår i romantiske omgivelser for oss som ikke har noe mer atmosfærisk i nærmiljøet enn vår lokale Kiwi. Det er neimen ikke rart det fenger. Forfatteren veit hva som selger i tida.

Handlingen er smertelig melodramatisk, og det er nesten litt trist å være vitne til når konseptet tross alt har godt potensiale. Historien kunne nok med fordel ha vært begrensa til å omfatte litt færre karakterer og hendelser som vi fikk komme tettere innpå, men da hadde vel ikke ingredienslista til en bestselger blitt tilstrekkelig fylt. Her må det på død og liv være jakt på egne røtter, sjukdom, tunge avskjeder, krig, heltemot, god/ond søster-dikotomi, klasseforskjeller, sjalusi, familierelasjoner, falsk og ekte kjærlighet, utroskap, ja, til og med mord. Etter å ha blitt utsatt for hele sjekklista i et rasende tempo er det ikke til å unngå å sitte rimelig blasert igjen som leser.

Like slående er skrivearbeidet, som mest vekker assosiasjoner til en skolepike med forfatterdrømmer. Fortellerstemmen er allvitende, og her snakker vi virkelig om innsikt i hver karakters minste følelse, som blir like langtekkelig utbrodert som en infomercial fra TV-shop. Intet ord eller handling lar Hislop få tale for seg, nei, her skal alt overforklares grundig. Dermed blir man frarøvet enhver mulighet til å føle seg som en del av historien, og karakterene mister all potensiell dybde.

Språket er også i høy grad prega av klisjéfylte og beint fram pinlige skildringer hele veien igjennom. Det blir særs vanskelig ikke å trekke paralleller til kiosklitteratur. Vi får høre om intense brune øyne som skal brukes for alt de er verdt til å få noen til å svare ærlig på et spørsmål. Når noen karakterer skal dra til en by, går damene i landsbyen ut fra at det er for å kjøpe brudekjole, for hvilket sted er vel bedre egnet til det? spør de hverandre. Pussig format på samtalene der i gården. Og selvfølgelig: veldig mye vakkert sollys stråler gjennom gardinene.

Hislop skal dog ikke bli den som bebreides for middelmådig oversettelsesarbeid, sjøl om den beste oversetter nok ikke kunne redda denne teksten. Det virker som om vedkommende oversetter ikke er riktig stø i norsk, for her går virkelig grammatikken på krykker til tider. Vi har både anglisismer og litt typisk dårlig norsk av den sorten som også er så sørgelig utbredt ellers. Som en språkfanatiker på alle plan kan jeg ikke unngå å nevne dette som et tillegg.

Det er liten tvil om at denne boka kommer til å fortsette å gå rett hjem hos mange, av de ovenfor beskrevne grunner. Hislop har virkelig kreert en kommersiell innertier. Er du derimot ute etter noe mer enn platt triviallitteratur, anbefaler jeg å hoppe over denne.


Error: Unable to turn off repeat

Da jeg var tretten år, oppdaga jeg japansk popmusikk. For meg var det et paradigmeskifte i livet. Jeg har varme minner med og kan teksten utenat til sanger som få andre i Norges land noensinne har hørt. Nå til dags er det mange litt småpatetiske emounger som hører på japanske artister, men dengang var det virkelig ingen. Å få fatt i mp3-filer med denne typen musikk var ikke alltid så enkelt heller. Man kan faktisk merke at internasjonaliseringa fra internett har tatt noen store steg framover siden begynnelsen av 2000-tallet.

Ja, disse to har vært svært viktige personer i livet mitt.

Det begynner å bli en stund sida, og enhver tosk skulle vel forvente at det var en fase som ville ta slutt. Da jeg blei eldre fant jeg da også flere andre musikkgenrer. Jeg hørte på et stadig bredere spekter av artister. Alt har gått den rette modningas vei (i hvert fall så langt det lar seg gjøre med min litt barnslige oppfatning av hva som er god musikk). Men likevel…

Jeg hører fortsatt på den samme idiotiske popmusikken fra Østen i det største alvor.

Å slutte er som å slutte med å røyke, spise godteri, lese unyttig informasjon på Wikipedia og utsette viktige gjøremål – PÅ ÉN GANG.

Jeg tror jeg har hørt på disse sangene minst åttehundre ganger hver. Så mye har jeg hørt på dette at jeg forstår japansk slik det er brukt i sangtekster tilnærma flytende, uten å ha gjort nevneverdig innsats. Alle viktige og mindre viktige hendelser i mitt tenåringsliv har vært akkompagnert av hysteriske toner fra Solas Hjemland.

Nye artister og sanger fra Japan interesserer meg i mindre grad, med noen hederlige unntak. Men det som er utgitt mellom 2002 og 2006 roterer like fast på iPoden. Jeg kan prøve febrilsk å fri meg fra deres grep, men kampen er nytteløs. Jeg kommer alltid tilbake.  Når livet går deg imot og det er mye å ta innover seg, hva gjør man så? Man setter på en gammel slager og trykker repeat. Puster letta ut. Senker skuldrene. Akkurat slik man har gjort i alle år.

Men om jeg skulle komme til å spille det høyt rundt noen av mine venner, frykter jeg nok at det ville resultere i deres framskyndede død heller enn lykke.


Jenni slakter bestselgere: Sagaen om Isfolket bok 1 – Trollbundet

Husarbeid er for det meste drepende kjedelig. Dessuten er jeg ikke særlig flink med det, så jeg bruker mange timer på å få et eneste rom til å se presentabelt ut. Det kan gjøres litt lettere ved å lytte til fengende og teit musikk, men med døgnrytmen jeg har hatt i det siste, er det uaktuelt om ikke jeg skal pådra meg naboenes harme.

Da er løsninga å lytte til lydbøker på moderat volum mens man vasker og sliter. Fattig som jeg er, må jeg laste dem ned (fysj og fy), og da er det bestselgerne man får tak i. Dette er ikke noe problem. Det er kjekt å få med seg bøkene alle snakker om, men som man kanskje ikke vil slite ut øynene på å lese på fritida. Jeg har funnet at det godt går å få med seg lydbøker av denne lett tilgjengelige bestselgersorten mens man tar seg pause fra husarbeidet og leser noe annet også (nyheter, fjesbok, næringsinnholdet i frokostblandinger). Siden har man, uten å ha gjort nevneverdig arbeid eller kasta bort unødig tid, muligheten til å komme med et par velbegrunna synspunkter om populærlitteraturen.

Og så kan jeg bringe leserne en glimrende anledning til å få bekrefta alle sine tunge mistanker om disse bøkene.

Første bok ut for slakt er den første i serien Sagaen om Isfolket. Dette er en gammel bestselger fra åttitallet. Bøkene har solgt mange trilliarder eksemplarer verden over. Mange er nok enige om at den litterære kvaliteten er lav, men folk har latt seg forhekse av beskrivelsene av trolldom og kjærlighet i gamle dager, slik folk jo er tilbøyelige til. Sjøl har jeg vaska kjøkkenet til Margit Sandemos klassiker.

At historien har potensiale og underholdningsverdi er det vel lite tvil om. Alle ingrediensene er på plass, men utførelsen er noen ganger så pinlig at man som leser (eller lytter) ikke veit helt om man skal le, gråte eller finne fram Vanish Oxy Action. Noen ganger lo jeg høyt. Det var ikke fordi fortellinga var ment å være morsom. Andre ganger rista jeg bare på hodet.

Vår hovedperson, Silje, er selvfølgelig ung og uerfaren med kjærligheten og har fått en streng og pietistisk oppdragelse som seg hør og bør i Gamle Dager. Mye av det følelsesmessige dramaet består av at hun er så kåt at hun ikke veit hvor hun skal gjøre av seg. Uten å være klar over det sjøl, maler hun til dømes et erotisk maleri av seg sjøl og en heit villmann, som hun møtte i begynnelsen av boka, på en kirkevegg (!). Da kirkedekoratøren som hun har blitt med på jobb for å hjelpe påpeker det noe kontroversielle motivet, er reaksjonen noe sånt som «OJ SKITT JEG ANTE IKKE HVA JEG MALTE DÆVEN SÅ FLAUT A GITT.» Etter i tillegg å ha hatt et par dampende drømmer om typen skjønner hun endelig at hun begjærer ham. Hurra!

Den heite villmannen, som heter Tengel og er av en berykta slekt med en forbannelse over seg (Isfolket), er faktisk en helt som jeg til en viss grad kan forstå tiltrekninga ved, sånn i starten. Han er mystisk. Dessverre blir karakteren hans totalt utflata av at han ikke greier å lire av seg annet enn klisjéfylte vendinger, og er fylt av dystre følelser av typen «Jeg er en farlig og mystisk fyr som du bør holde deg unna. MEN JEG VIL HA DEG. Men, øh, hold deg unna. Yeah, right.» Silje påpeker til og med at han har god språkbruk, men det at hun kan trekke en slik feilaktig konklusjon vitner vel om mangelen på bøker som rådde på den tida de lever i.

Tengel er en blanding av omsorgsfull og avvisende store deler av boka, og sjøl om han er vill av begjær på innsida, må han nærmest overtales av Silje før det blir noe action mellom dem. Samtidig som han er av den kjølige typen, dukker han bekvemt opp for å redde livskiten hennes hver gang det er fare på ferde. Dette får meg til å lure på om Twilight-forfatteren Stephenie Meyer har lest Sagaen om Isfolket, for den platte kjærligheten som skildres er så godt som identisk i disse to seriene. Skal vi dømme etter begge historiers popularitet, er nok dette hva store deler av befolkninga oppfatter som det aller ypperste av romantikk.

Forskjellen på Meyers Twilight og Sandemos Sagaen om Isfolket ligger i de erotiske skildringene. Mens Meyer er mormoner og sørger for at det ikke blir noe utenomekteskapelig pulings for sine karakterer, er Sandemo litt mer… frigjort. Egentlig er ikke erotikken så ille, sjøl om den unektelig ikke er direkte velskrevet heller. Verre er all praten karakterene har om denslags temaer, samtaler som får meg til å vri vaskekluten en ekstra gang i fortvilelse.

Tengel og Silje gifter seg etter hvert, allerede i første bok, og her er virkelig handlinga mye raskere framdrevet enn det som er tilfellet i mange fortellinger av tilsvarende kaliber. Det er kanskje like greit, for da legges grunnlaget for – forhåpentligvis – mer interessante plottpunkter. Jeg kan lett gjette på hva det er som vil by på drama videre. Trådene som legges ut for framtidig konflikt er ikke til å overse. Boka slutter med at Silje føder parets første barn, som kommer i tillegg til de to hun adopterte i begynnelsen da hun vandra aleine omkring i det pestbefengte Trondheim.

At hun i første kapittel plukker opp to barn fra forskjellige ukjente familier som er blitt foreldreløse av pesten, er en opplagt kilde til mer plott. Den eldste av de to viser seg nemlig å være niesen til Tengel (milde himmel, maks flaks!) og hun har blitt ramma av slektas forbannelse (NO SHIT.) som gir visse enkeltindivider overnaturlige krefter. Vi skal nok se at det skjer nok av trøbbel med den yngste også.

Om jeg nå finner det for godt å skure meg gjennom de neste bøkene, vel å merke.

For nei, jeg var ikke helt «trollbundet». En fjortenåring med infantile idéer om kjærlighet synes sikkert at dette her er toppen av fascinerende, og det er vel lov. Jeg veit at mange har hatt magiske opplevelser med denne serien i sin ungdom, men det er kanskje en grunn til at det var nettopp i ungdommen den traff dem. At noen kan lese dette i voksen alder og likevel synes det er flott litteratur, er meg et mysterium. Nå høres jeg virkelig ut som om jeg har nesa i sky, men jeg synes det er litt fælt å vite at det faktisk er voksne som er den tiltenkte målgruppa for bøkene.

Vel, med en slik titulert innleggsserie er det jo ikke annen reaksjon å forvente fra meg. Jeg har fortsatt mer husarbeid ventende, så se gjerne fram til neste bok hvis gode navn og rykte jeg akter å tilintetgjøre!


Om å passe inn som barn

Av og til må man fortelle litt om barndommen. Jeg føler jeg har den usedvanlig friskt i minnet. Jeg lurer på om det også gjelder alle dem som kan finne på å si at de lengter tilbake på et eller annet vis. Idylliserer de? Barndommen hadde sine festlige historier, men morsomt blir det først i ettertid.

Da jeg var liten blei jeg, som alle andre med min families spesielle religiøse tilknytning, sterkt oppfordra til å holde meg unna alt som tilhørte Verden utafor. Verden var fæl, og den tilhørte Satan. Ondskap regjerte overalt. Den eneste hensikten med å dyrke vennskap med De Verdslige skulle være å få dem med over på vår gode side så de kunne bli redda.

Det var ikke noe problem. Jeg fant de fleste jevnaldrende irriterende, verdslige eller ikke. Det blei gjort forsøk på å få meg til å leke harmonisk med andre barn innenfor vårt religiøse samfunn, men min totale forakt for dem resulterte i oppførsel som jeg til dags dato skammer meg over.

Da jeg begynte på skolen, derimot, måtte jeg omgås andre barn jevnlig, og attpåtil var de verdslige. Jeg kunne kjenne skrekk og gru i hver pore. Jeg forsto ikke hva de sa. De snakka annerledes enn voksne, som var dem jeg var vant til å prate med. Hele tida måtte jeg be dem forklare seg, og ikke forsto de hva jeg sa til dem heller. De var opptatt av så besynderlige ting. Jeg måtte finne en overlevelsesstrategi.

Aller helst skulle man jo passe inn, noe som i utgangspunktet var så å si umulig når jeg hadde en så pussig bakgrunn. Jeg hadde fått kjenne disse barnas natur på kroppen en gang tidligere, da noen småjenter hadde forsøkt å få meg til å si noe bannskap. Jeg visste at dette var noe som var galt, og nekta helt til de fikk meg til å sippe midt på lekeplassen. Da jeg kom hjem og fortalte om hendelsen, sa min mormor at nå hadde jeg vunnet min første seier i troen. Man skulle tro jeg blei glad for å høre noe slikt, men jeg tenkte med meg sjøl at om det var dette som betydde å seire for troen, ville jeg heller dyrke nederlag fra nå av. Jeg skulle, så langt det lot seg gjøre, bli som dem.

Verdslige barn banna, det var jeg overbevist om. De banna sikkert så mye som mulig. I et desperat forsøk på å høres alminnelig ut, fylte jeg min egen dagligtale med banneord. For en som ikke er vant til slikt, blei resultatet komisk: Jeg vil faenmeg ha en jævla is, faen! Banneordene fikk ingen naturlig plassering og folk må vel ha lurt på om jeg led av Tourettes. Gode nyheter så vel som dårlige blei møtt med et entuastisk utrop av typen «Faen!», «Helvete!» eller lignende. Jeg følte at jeg virkelig mestra dette med å gli inn, mens de andre fortsatt lurte på hva som var gærent med meg.

En annen ting som var viktig, var at verdslige, slik jeg hadde lært, ikke hadde noen som helst formening om rett og galt. Dermed måtte jeg late som at ikke jeg heller hadde det. En gutt i klassen min spurte meg hva jeg syntes om å stjele. Perfekt! Jeg bedyra at jeg syntes det var helt greit å stjele så mye man ville, bare man ikke blei ferska. Gutten var forbausa. «Åh. Jeg synes ikke det er riktig å stjele,» sa han bare. Jeg var lamslått. Dette brøt fullstendig med mine forventninger.

Hva i all verden skulle jeg gjøre nå? Sakte gikk det opp for meg at planen min var komplett feilslått.

Ja vel, så dette med banning og dårlig moral var visst ikke noe som ga meg automatisk innpass i det gode selskap. Det føltes dessuten som om det sto mer mellom meg og de andre enn bare religion. Kanskje jeg heller bare skulle begynne å interessere meg seriøst for Barbie-dukker, snakke med dårlig grammatikk og gjøre feil på prøvene mine på skolen. Jeg følte meg kjempestolt av min gode viljestyrke da jeg leverte en prøve med flere åpenbare skrivefeil. Jeg ville også være en av dem som en gang i blant fikk høre «Godt forsøk, men bedre lykke neste gang.» For en som i en alder av sju korrigerte min lærers staving, føltes dette som et enormt skritt. Åh, så vanlig jeg skulle være. Normal, alminnelig, akkurat som en hvilken som helst annen. Mitt siste fyrtårn, det var det dette var.

Læreren forsto vel ikke det skapte grann av hva jeg dreiv med. Hun forsøkte å ymte frampå om at det kanskje opplevdes som vanskelig for meg å være så forskjellig fra resten av flokken, men jeg blei dypt fornærma og nekta bastant for noe slikt. Ikke faen om jeg skulle være noe offer for et eller annet, en svak person som trengte hjelp.

I stedet var min endelige løsning å trekke meg fullstendig unna. Jeg gjorde meg umake for å finne steder jeg kunne snike meg bort og sitte aleine og lese. Et avlukke på toalettet, en krok aller lengst borte i skogen, hva som helst, så lenge ingen andre kunne finne meg. Det var små stunder med komplett lykke og flyt i en umulig hverdag. Jeg hadde lange filosofiske samtaler med trærne. Den dag i dag er jeg mer opptatt av å verne trær enn dyr, fordi jeg har en urokkelig tro på deres evner som vennemateriale. Jeg vil aldri glemme de av min barndoms trevenner som siden har blitt hogget ned.

Jeg foretrekker å tenke tilbake på barneskolealderen med et humoristisk blikk. Jeg dreit meg sannelig grundig ut hele tida. Mine klassekamerater var det egentlig ikke noe særskilt feil med. Jeg hadde noen morsomme venner, det var bare det at jeg ikke likte så godt å være med dem bestandig fordi jeg hadde en konstant følelse av ikke å høre til.

Gode Gud, så godt det er å være eldre. Man forstår i stadig større grad at det ikke er noe mål i seg sjøl å ofre alt på innpassingas alter. Det er lov å være lykkelig med bare å traske rundt aleine i regnet når man har lunchpause.


Fra virkelighet til fortelling

Romkamerat C kommer hjem.

Jeg gleder meg, sjøl om jeg synes det betyr at jeg har en plikt til å gjøre huset pent. Romkamerat C er forøvrig en skikkelig interessant sjel, fordi hun er så tvers igjennom forskjellig fra meg, og det synes jeg er et evig interessant tema å utforske. Hun løfter bare litt på øyenbrynene, som alltid, når jeg begeistra begynner å dissekere våre høyst ulike tankesett. Min fascinasjon for denne unge damen er ikke rotfesta i noe av det som får andre til å interessere seg for henne, virker det som. Jeg er ikke hemningsløst tiltrukket av henne slik så mange andre later til å være, og jeg skjønner meg knapt nok på tankegangen hennes, men jeg tror det må være noe slikt som gjør at vi kan skravle godt, på en annen måte enn hva jeg gjør med en del andre venner.

Kanskje det er teit av meg å sitte og skrive om henne på en blogg som hun aldri har lest.

Det er nemlig dette som er det sanne temaet for innlegget, en ting jeg har spekulert på helt siden jeg fant det for godt å begynne å legge ut jevnlige skriverier på den store vev. Jeg har aldri promotert bloggen min noe videre for folk jeg kjenner. Noen ganger tenker jeg at den like gjerne kunne vært anonym. Det er to grunner til dette: at jeg vil at folk skal lese dette av andre årsaker enn at de har noen som helst interesse av meg privat, og at det jeg forteller, sjøl om det er helt ærlig, tross alt er fortalt med en stemme som har et annet publikum i tankene enn de som i utgangspunktet bryr seg om hva jeg har drevet med i det siste. Altså får det meste en litt kvassere kant.

Min venninne E mente at «Jenni von Kakedeg» er en slags karakter. Det kan godt hende. Sjøl ser jeg fra mitt eget perspektiv ikke noe særlig skarpt skille mellom hverdagslige Jenni C. og Jenni von Kakedeg, men det er interessant hvordan det kan oppfattes slik. Jenni von Kakedegs liv og bedrifter er slik jeg oppfatter min Kamp mot Verden (også kjent som Hverdagsliv) fra innsida av hodet, omformulert fra virkelighet til tekst. Hvordan de menneskene som faktisk omgås meg oppfatter virkeligheten, kan jo være en helt annen sak.

Dessuten kan hendelser i virkeligheten behandles som et utgangspunkt for å fortelle historier. Det er noe jeg synes er knallgøy å utforske og som jeg gjennom å blogge (og skrive i notatbok, og tenke) søker å øve opp. Få historier er ferdig servert fra naturens side. Noe må kuttes bort, noe annet må overdrives. Poenget er å få igjennom noe som underholder, overrasker og kanskje understreker et eller annet budskap.

Man kan si at det er evnen til å kunne omformulere virkeligheten spontant som i stor grad skiller dem som forteller morsomme historier fra dem som forteller litt småkjedelige historier rundt kaffibordet. Jeg har en venninne som er helt genial til å gjøre dette muntlig. Hun fortalte om en i utgangspunktet uinteressant korkonsert som skulle avholdes i Oslo Domkirke, men inntrykket man fikk var at å dra på denne konserten bare var hakket mindre spennende enn å være hemmelig agent i en spionfilm.

Forfattere som Frank Lande og David Sedaris briljerer også i nettopp dette. Men noen ganger har jeg tenkt på om ikke det er en solid mengde folk som figurerer i historiene som går rundt og forakter til dømes Sedaris fordi de ikke forstår hva denne «forvandlingsprossessen»* innebærer. Da er det vel godt at det er de ukjente leserne som er i flertall.

Uansett, jeg har bare lyst til i det lengste å unngå en klein kræsj mellom de forskjellige bildene jeg maler, muntlig, skriftlig og ved bare å være til. Derfor har jeg ennå ikke fått trykt opp visittkort med reklame for kakedeg.net.

*Gled eder – dobbel Kafka-referanse!