Monthly Archives: desember 2010

Alt du sier kan og vil…

Jeg var virkelig overbevist om at forrige innlegg skulle bli årets siste, men gud bedre, dette må nesten kommenteres.

Jeg er på forsida av VG Nett.

Jeg har alltid hatt sånn passe mange besøkende. Det vil si langt under hundre daglig. Plutselig sa statistikken at jeg hadde godt over fire tusen. Jeg tenkte det måtte være en teknisk feil. Men neida, plutselig var det en hel hærskare av mennesker (sammenligna med til vanlig) som hadde kommentert innlegget mitt om den såkalte Kjærligheten. Av alt jeg noensinne har skrevet, synes jeg ikke akkurat at dét innlegget er det mest interessante, så hva hadde skjedd?

Enter VG:

Vi så det vel komme en vakker dag: Tabloidisert Kakedeg.

Hvem er det som har tipsa VG Nett om meg? Og hvorfor akkurat den posten? Om jeg skal gjøre et vilt gjett: antageligvis fordi det var et prakteksempel på det Herr Togstasjon så seint som i går kalte for min «overraskende misantropiske og nihilistiske personlighet», og slikt provoserer.

Jeg så forøvrig at noen av de besøkende fullstendig misforsto hva jeg mente, men det understreker vel bare det jeg skrev i teksten. Det å ønske å finne noen med min type hjerne betyr ikke at min hjerne er overlegen, men at den er atypisk i sin virkelighetsoppfatning og tankegang. Jeg ville egentlig bare komme fram til at jeg tydeligvis tenker annerledes om slike ting enn hva de fleste andre gjør. Mission accomplished!


Godt nytt lår!

Årets siste bloggpost.

På nyttårsaften skal jeg for første gang prøve dette besynderlige våset som nordmenn driver med, nemlig å gå på ski. Jeg er invitert på hyttetur, og det blir vel også en ny opplevelse siden jeg forbinder nyttårsaften sterkt med å løpe rundt i Oslo by. Så skal man hyle og skrike litt og innbille seg at det har noe å si at kalenderen bytter årstall.

Det er også tid for nyttårsforsetter. Ifølge Wikipedia klarer kun 12% av folk (eller klarte, i en eller annen studie) å holde sine nyttårsforsetter. Det er ingen overraskelse. Nyttårsforsetter finner man på, tenker litt over, har dårlig samvittighet over, for siden å glømme dem fullstendig. Neste gang det er tid for nyttårsforsetter husker man knapt hva det var man skulle prøve på i året som er gått.

Likeså med meg. Nyttårsforsettene som jeg har tenkt å glømme bort i 2011 er:

Lese minst én bok i uka, gjerne to. Jeg ser ikke hvordan dette skal bli noe problem når pensumet mitt faktisk krever at jeg leser minst én bok i uka, gjerne to. Jeg har dog fått høre fra venner at dette er et UMULIG nyttårsforsett. Mitt evige mål er å nå tilbake til den personen jeg var som barn, som leste sin daglige bok, og ikke sin ukentlige. Sjøl om denne min fortid muligens kan skyldes at lille-Jenni ikke hadde interesse av hverken jevnaldrende venner eller noen andre fritidsaktiviteter, og stort sett næra et usunt hat overfor verden.

Blogge jevnlig, uten å ta pauser for å være deprimert. «Nuff said. Det er mye mer produktivt å skrive enn bare å spise ostepop.

Gjøre et forsøk på å kontrollere økonomien. Jeg bor i et nydelig hus, har 70 kvm og dermed også en husleie som spiser opp rundt 80% av min månedlige inntekt, og jeg fører fortsatt ikke budsjett. Når det er penger i lomma, kjøper jeg det jeg sjøl har lyst på, som til dømes Glade One Touch eller noen nye bøker. Et par dager etter at jeg fikk pengene er jeg tilbake med å sitte der og fantasere om hvor fint det hadde vært å ha råd til å kjøpe seg en heftig tøymykner eller en pakke dasspapir.

Se der har vi tre lett overkommelige mål. Nå skal jeg sette meg og tenke på hvor herlig det hadde vært å ha råd til øl.


Intellektuelt begjær uten unødig kliss = evig ensom

Kjærligheten. For det første tror jeg ikke på den. Men hvis vi skal omtale det andre kaller for Kjærligheten, som jeg mener egentlig er Begjæret, Fascinasjonen og/eller Den Nevrotiske Avhengigheten, så har vi likevel et interessant tema. Jeg har tenkt litt på det i det sist, eller mer spesifikt – hvorfor alle får det til og ikke jeg. Jeg tror det er noe grunnleggende ulikt mellom hvordan jeg opplever dette med kjærestemateriale og hvordan andre gjør det.

Jeg lurer på hva det er de fleste ser etter hos en person de ser for seg å ha som kjæreste og livspartner. Smakfullt utseende og koselig personlighet later til å være de mest vanlige egenskapene folk søker etter. Ellers er det litt hipp som happ, har jeg inntrykk av. Jeg er noen ganger forbausa over valgene folk gjør av kjærester. Jeg antar det må være fordi dette ikke er et rasjonelt valg. Noe av det som forundrer meg mest, er slike som et par jeg nylig så, hvor kona/dama i forholdet helt tydelig var svært nyimportert fra Asia, og ennå ikke visste så mye om livet i Norge. Det er greit nok (og jenta var schmellsøt!), men det som gjorde meg så forundra var at engelsken de to kommuniserte med ikke akkurat var på noe høyt nivå. Hvordan kan man være sammen med noen når man ikke kan ha skikkelig intrikat kommunikasjon som virkelig pirrer hjernen? Jeg får avskrive det med at andre folk tenker annerledes enn meg. Om de er lykkelige er det jo kjekt.

Sjøl kommer jeg gjerne med uttalser av typen «Jeg er så forelska i X, men det er bare begjær. Jeg bryr meg ikke det skapte grann om henne.» Dette er ikke noe folk liker å høre. Det bryter jo fullstendig med den trivelige idéen om kjærlighet og forelskelse. Sjøl har jeg kommet til at kjærlighet og begjær ikke lett kan la seg forene hos meg. Dem jeg elsker, er jeg aldri forelska i. Dem jeg begjærer, kan jeg ikke elske. Begjæret er en fullstendig selvisk følelse, og kjærlighet skal da liksom ikke være selvisk, så vidt jeg har forstått. Begjæret er også basert på slike ting som attraktivt utseende. Fine tenner.

Men tanken på å innlede et seriøst forhold med et slikt menneske, gjør meg bare sliten. En jeg kunne tenke meg å bli sammen med bør oppfylle helt andre typer krav. Mitt fremste krav er fremragende intelligens. Sjøl dette høres litt upassende ut å buse ut med blant folk. Jeg kan se for meg at de da spør «Jaså, så de må bestå en IQ-test da, eller?». Jeg mener dog at det ville være ufint av meg å ha en kjæreste som jeg personlig vurderer som «ikke helt i det aller øverste sjiktet» hva angår intelligens. Ens kjæreste skal da være den man tenker er mest passende på alle måter? Med intelligens hører gjerne andre ting jeg verdsetter, som at man har brede interesser, og kan finne ting spennende som andre synes er kjedelige. Man liker å lese, og man liker å tilegne seg kunnskap. Man kan snakke for seg, og liker å diskutere interessante temaer utover klær og vær. Man har god rettskrivning og grammatikk.

Krav nummer to mener jeg også henger sammen med intelligens. Det er at man er rasjonelt og logisk tenkende. Her faller dessverre mange kandidater fra. For å være litt slem og generalisere, er det dessverre altfor typisk at jenter er fullstendig følelsesstyrte og irrasjonelle. Alle er tidvis ofre for irrasjonell tankegang, men å kunne skille denne ut fra det rasjonelle er uhyre viktig. Dette gjelder spesielt i en forholdssituasjon. Jeg har sett folk lage drama i forhold over de mest idiotiske detaljer. Det virker nesten som om folk ønsker seg drama, og de anklager sin kjæreste for alt mulig fjolleri uten rot i logikk. Også på andre områder verdsetter jeg rasjonalitet, fornuft om du vil, og en kritisk tankegang. Det er den typen mennesker jeg kan kommunisere best med.

Så har vi det store problemet, som også kan muligens også leder til et tredje krav. Problemet med meg er at jeg snakker helt ærlig når jeg sier at jeg ikke er av den romantiske typen. Som med alt annet som er vanlig i Samfunnet, kan jeg selvfølgelig skuespille å være en romantiker når jeg føler at det er det folk forventer, og for ikke å skuffe den andre. Men når jeg skal klisse føler jeg meg dum, fordi jeg ljuger. Denslags faller meg ikke naturlig. Jeg vil kunne være ærlig med en kjæreste. Jeg vil kunne slappe av. Det er vanskelig å forholde seg til klissete utsagn fra et forelska fjols. Jeg er litt søt, men vitterlig (objektivt sett) ikke verdens vakreste, så hvorfor skal noen påstå det? Irrasjonelt! Du må gjerne være vilt tiltrukket av meg, men ikke overdriv for mye da, kjære. Her begynner mitt syn i hvert fall å være lite passende å buse ut med. Når jeg forklarer min manglende romantiske sans blir folk virkelig provosert. «Nå er du bare umulig,» får jeg høre. Og så føler jeg meg slem, men det er bare det at jeg ikke vil føle at jeg må ljuge for å være romantisk nok for den andre.

Når det er snakk om kjærlighet, nøyer jeg meg med å si at jeg er bare en kyniker, og om jeg finner en annen intelligent og rasjonell kyniker som meg som jeg har en sterk intellektuell kjemi med, da kan jeg innlede et forhold. Vedkommende trenger ikke være kjempesnill eller noe slikt. «Huff, for et sørgelig forhold det må bli!» har flere sagt. De tar feil. Det høres ut som et fantastisk forhold. Om jeg skal omformulere det, kan jeg si at det jeg ønsker meg er å finne en kandidat som har min type hjerne. Som jeg ikke må forklare meg for hele tida fordi jeg ikke er helt vanlig, og som ikke rister hverken oppgitt eller lattermildt på hodet når jeg er meg sjøl.

Er det rart jeg er en av de evig single? Jeg kommer stadig tilbake til samme konklusjon: om jeg møter én i hele mitt liv som virkelig funker og som jeg ikke føler er noen jeg bare tar til takke med, er jeg heldig.


Kakedeg

Da jeg ga bloggen min et navn, var det fullstendig på måfå uten store tanker bak. Jeg tenkte «hoho, kakedeg, kakemeg, alle kan få kake seg…» eller noe i den duren. Dessuten tenkte jeg at kanskje kunne bloggen handle om kakebaking, siden jeg liker det, og sånn for å ha noe å skrive om. Pfft, det finnes masse annet å skrive om. Det tok ikke lang tid før jeg fant ut at jeg ikke trengte å ha kaker som en unnskyldning for å skrive. Dermed har det ikke blitt et eneste innlegg her om baking. Men Kakedeg, det heter bloggen. For det er jo så artig.

Nå har jeg funnet ut at dette navnet er skrekkelig upraktisk av flere årsaker.

For det første er det ikke et ordentlig ord. Det høres ut som «kakedeig» og folk kommer til å feilstave det i det uendelige. Tenk om noen sier «Kakedeig er en morsom blogg!» og ingen finner den, fordi de tror det er alminnelig kakedeig det er snakk om. De som søker etter «kakedeig» på leting etter meg, kommer aldri til å finne meg. Dessuten kunne noen tro at det er jeg som ikke veit hvordan man staver ordet «kakedeig», og det er jo forferdelig, siden jeg er så opptatt av rettskrivning.

For det andre slo det meg aldri at noen kunne ha brukt dette tulleordet allerede. Men joda, det finnes en side som heter Kakedeg.no. De selger kakepynt. Og sjøl om jeg er treff nummer to på Google, vil Kakedeg.no alltid ligge foran meg. Huff. I tillegg kan jeg aldri vite om folk som har søkt etter «kakedeg» og dermed kommet inn på min blogg faktisk lette etter denne bloggen, eller om de trykka feil og egentlig var på jakt etter kakepynt. Det er lite tilfredsstillende, bare.

Men å endre navn er ikke så innmari fordelaktig, det heller. Jeg har en liten leserskare (som vanlig flere lesere enn kommentatorer, men jeg vil ikke være en sånn kjiping som maser etter kommentarer. Om folk faktisk leser – og liker å lese! – det jeg skriver, er jeg mer enn fornøyd nok), og en «casual» leser kan man sikkert lett miste hvis de plutselig ikke finner igjen bloggen. Dessuten vil jo da de lenkene hit som finnes på nettet bli dødlenker. Nei, adressen bør nok forbli den samme.

Kanskje jeg skal kalle bloggen Kakedeg Kakemeg da. Bare sånn for å forsøke å løse de ovenfor nevnte problemer. Eller kanskje noe annet som høres mer unikt ut enn bare Kakedeg, men fortsatt har ordet i seg. Jeg kunne kalt den Kakedeg og kaffi, men jeg synes det høres for mye ut som en sånn «livet er koselig og jeg driver og strikker en lue»-blogg. Ikke at det er noe galt med slike blogger, men jeg sikter nå mot noe annet. Jeg skriver (og tenker. og kverulerer litt.), jeg driver ikke og tar bilder av søte katter, hjemmelagde kreasjoner og mine siste kaffikopper, liksom. De som ikke orker å lese litt trives nok ikke her.

(Sjølhøytidelig? Neida. Halvparten av skrivinga narrgjør jo forfatteren!)


Folk

Jeg møter en jente jeg gikk på barneskolen med på toget. Alle veit hva det betyr. Det er tid for Klein Småprat.

I slike situasjoner er det absolutt påtvingende at begge parter jobber aktivt for at det ikke skal bli altfor ille. Dessverre er det her håpløst helt fra starten. Hun forteller om kjæresten sin som hun skal feire nyttårsaften med. Hyggelig nok. Jeg kvitrer fjollete tilbake «Gud, så koselig!» og så videre. Vi har ingenting å snakke om. Hvorfor oppsøker folk andre når de ikke har noe å si til dem? Kanskje det bare er jeg som er en ond jævel som føler det slik.

«Ja, hvordan går det med deg da?» Et greit spørsmål. Men så: «…OG KJÆRLIGHETEN?» Fjollete smil. Sitt der på din høye hest.

Jeg vrir meg i togsetet. Hva i all verden er det for noe å si til noen man aldri snakker med? Jeg har lyst til å være ærlig og svare at kjærligheten er en illusjon, men når det gjelder en som meg er det sjelden ærlighet som varer lengst. «Nei, du veit, jeg har jo aldri vært den romantiske typen,» sier jeg bare. Hun fniser. «Nei, det er sant.» Jeg er litt forvirra. Skal jeg føle meg mislykka nå?

«Tenk at vi har blitt så gamle da, gitt,» tjatrer hun videre. OK, her kan vi vel ha noe vanlig, meningsløs prat.
«Ja, skitt,» svarer jeg, «jeg husker da jeg var 15 år og trodde at jeg aldri skulle bli så gammel som jeg er nå. Og ennå er vi jo unge. Men det er rart, dette virka så fjernt da man var i sine tidlige tenår.»
«Syntes du det? Det gjorde ikke jeg.» Nei vel, så fint.
«Nei nei. Men det er jo godt å ha blitt litt eldre, når man er yngre er man jo gjerne så forvirra og usikker.»
«Å ja, var du det? Det var ikke jeg.» Godt fornøyd. Herregud. Jatt litt med da, for faen.
«Jeg trodde alle var det.»
«Ja, ja, folk er jo forskjellige!» Mer fjollete smil. «Det er sikkert noen som er usikre og trenger litt tid. Jeg har alltid visst hvem jeg er og hva jeg vil!»
«Jaså.»
«Og så har jeg jo aldri vært en sånn en som driver og drikker og sånt noe.» Fnis.
«Nei vel. Jeg skal av her.»
«La oss ta en kaffe på nyåret en gang da!» Kvitre, kvitre.

Jeg vedder fem øre på at du ikke hadde trengt å ta denne praten med meg hvis du var så jævla sjølsikker som du prøver å gi inntrykk av.

Folk, hva. Godt å komme seg av toget.


Krypet

Jeg har en foruroligende fritidsaktivitet. Jeg veit at den deles av en av mine venninner, men jeg har lenge slitt med å innrømme at jeg er hekta sjøl.

Jeg googler folk.

Joda, de fleste har det med å lese seg litt opp på andres Facebook-profiler. Men Facebook gir deg kun kjedelige opplysninger. Folk er egentlig mer selektive enn man tror med hva som kommer ut der. Det kan dog være et utgangspunkt for googlinga. For på det store «anonyme» nettet ellers, der finnes flesket.

Jeg er til og med ganske dyktig til å bruke Google i denne øyemed. Det er ikke mye jeg trenger å vite om en person før jeg kan finne ut resten av det som er  å oppdrive på nettet. Et fornavn, et sted, en interesse… snart får jeg et usedvanlig innblikk i den aktuelle personens meritter og meninger; det er den moderne tids under rett foran nesa på meg. Hvem de er, hva de har gjort, hvem de var i sine vanskelige tenår, eventuelle hemmelige navn, sjøl brukernavnet deres på forskjellige sider er heller ikke vanskelig å oppspore, og søker man videre på dét, ja da blir det virkelig interessant. Noen mennesker viser seg faktisk å være direkte fascinerende.

Jeg får et enormt kick av å finne ut de mest sinnsyke ting. Slik at jeg, om det skulle bli nødvendig, kan skremme livskiten ut av alle jeg kjenner med å ramse opp hele deres skjulte livshistorie. Aldri om det kommer til å skje. Det er jo sjeldent lønnsomt å skremme folk.

Jeg brenner altså inne med mengder av underlig viten. Noen ganger snakker jeg med vedkommende og lurer på hvorfor de har valgt ikke å dele det ene eller det andre med meg ennå, ting som jeg allerede har funnet ut om dem via kjære venn Google. Venner av meg nevner en eller annen person, og jeg har bare lyst til å pøse på med alt det jeg veit om dem, men holder meg klokelig nok kun til de informasjonsbitene det er logisk at jeg skal sitte på.

Folk må nemlig ikke få vite hva jeg driver med. Det aner meg at slikt er lite sosialt akseptabelt.

De fleste som kjenner meg personlig aner da heller ikke at jeg sitter og øser ut av min skalle på en blogg i cyberspace. Lesninga er forbeholdt dem som er såpass interesserte at de googler meg.

(De kommer hit og oppdager at jeg sannsynligvis allerede har googlet både dem og deres gamle oldemor.)


Lille julaften på jobb

Det er litt kø. En dame forsøker å snike ved å kaste den ene julepølsa hun skal kjøpe i hendene på meg.
Julepølsedame: Fort deg, da.
Jenni: (overser julepølsa og ekspederer kunden som faktisk sto foran i køen): Vil du ha kvitteringa?
Julepølsedame: (utålmodig og brysk) Den koster 15 kroner! HALLO! FEMTEN KRONER!
Jenni: (slår inn julepølsa) Jeg må uansett slå den inn.
Julepølsedame: (legger en tyvekroning på cashguarden) JEG SKAL HA FEM KRONER TILBAKE!
Jenni: Jeg veit det.
Jeg hadde lyst til å informere henne om at jeg gjorde det godt i matte på barneskolen.

En mann skal kjøpe alt mulig av kroppspleieprodukter. Typiske manne-ting, som Dobbeldusch og barbersaker. Blant varene er en eller annen barberskum som vi selger i to forskjellige størrelser.
Hr. Barberskum: 46 kroner? Det sto at den der kosta 25,90 eller noe sånt.
Jenni: Jeg skal sjekke det.
Hylla er rett ved kassa jeg sitter i, og det viser seg at det er den lille flaska som koster 25,90. Dette informerer jeg mannen om.
Hr. Barberskum: Åja. Da skal jeg ha den lille da.
Mann som står bak ham i køen med filipinerkone grynter surt.
Jenni: OK. (Løper for å hente returkortet, som er nødvendig for å gjøre endringer på det man har slått inn. Imens virker det som om Hr. Barberskum og filipinerkonemannen har en samtale.)
Jenni: (Kommer tilbake med returkortet. Blir først litt forvirra av det som står på kasseskjermen.) Hmm. Blei det riktig nå?
Hr. Barberskum: Nei, vettafaen, jeg vil bare ut herifra!
Filipinerkonemann: Ja, det skjønner jeg godt at du vil!
Hr. Barberskum pakker sakene sine i en fart. Filipineronemannen smiler til ham og ønsker ham en GOD JUL.
Jenni: (til Filipinerkonemann) Hei!
Filipinerkonemann: (Himler teatralsk med øynene)
Jenni: (blir veldig, veldig sint av denne responsen og kjemper for å holde tilbake en skikkelig kjeftepreken) Skal dere ha en pose?
Filipinerkonemann: (Nekter fortsatt å snakke, løfter opp et handlenett og peker sint på det, som om jeg var en idiot)
Jenni: SKAL DU HA KVITTERINGA?
Filipinerkonemann: NEI.
Jenni: (Irriterende kvitrende tonefall) Ha det braaa, da!
Denne mannen ødela store deler av dagen for meg. At folk ikke svarer når jeg sier hei er jeg vant til, men å se meg rett inn i øynene og HIMLE er virkelig bortenfor grensa for akseptabel oppførsel. Jeg hadde lyst til å si noe kjempefrekt som jeg ikke kan skrive her, fordi noen sikkert ville tatt anstøt av det.

En mann blir kjempeglad fordi jeg kan vise ham hvor smellbongbonger med teite vitser i ligger, og ting føles litt lysere igjen. Tro det eller ei, det er faktisk slik at man blir glad av glade kunder. En dame tar seg til og med i det når hun sier «Ja» til pose i stedet for «Ja takk!» og unnskylder seg for at hun ikke var høflig nok! Jeg hadde lyst til å gi henne en kjempeklem. Jeg synes ikke det er noe problem at kunder bare sier ja uten takk, men at hun faktisk var så oppmerksom på å være hyggelig, viste at hun ikke tenkte på meg som en agent for Illuminati som er ute etter å loppe henne for penger og plante gift i maten hennes, slik det virker som om noen tror.

Drøssevis av prisbevisste innvandrere (la oss bare bite i First Price-eplet og innse det: de utgjør faktisk en helt sann stereotyp!) blir svært opprørte fordi de vanlige klementinene ikke koster det samme som de fra First Price. Den ene etter den andre sier at da skal de ikke ha noen klementiner likevel, og bak kassa fylles det opp med forlatte klementiner. Jeg kan tenke meg at det sikkert var tomt for klementiner i fruktavdelinga, for alle lå hos oss. Prisbevisste innvandrere er nemlig ikke så opptatte av å se på merkinga, de bare går ut fra at alle varianter av et produkt skal koste det samme som First Price-varianten. Hurra! Shampoo koster 7,50! De griper en flaske Herbal Essences. Når jeg ber om 39,90 for den er beskjeden «SHAMPOO KOSTE SJU KRONA!».

Når folk når middelaldrende alder, er det en god del av dem som blir kvitteringsentusiaster. Det er de som ber om kvittering og studerer den etterpå på en helt spesiell måte. Det består av å nilese den med rynka panne i flere minutter, og med jevne mellomrom kaste mistenksomme blikk opp på meg. Det er som en «finn fem feil»-lek. De er overbevist om at jeg må ha gjort noe for å lure et par kroner ekstra ut av dem, og nå gjelder det bare å finne ut hva det er. Det verste jeg veit er selvfølgelig når jeg faktisk har gjort noe feil og en slik kunde oppdager det. Det skjedde i dag, og jeg blei sint på meg sjøl. Det er nemlig svært tilfredsstillende når en kvitteringsentusiast ikke lykkes med å finne den feilen han eller hun er så oppsatt på å finne…