Monthly Archives: november 2010

Ulykkesfuglen

Neste semester, altså veldig passende Til Nyttår, må jeg bli et nytt og bedre menneske. Det forstår jeg når jeg sitter og leser over hva som vil kreves av meg når jeg begynner å studere litteraturvitenskap, som er fordypninga mi i tverrfaglige kjønnsstudier. Jeg forstår det også fordi jeg nå sitter og spiser knekkebrød hjemme hos meg sjøl, mens jeg egentlig skulle vært på Blindern og panisk hørt på forelesninger som jeg uansett hadde måttet forlate midt i, fordi kassadamejobben min kaller. Men når man kommer for seint uansett, og må dra tidlig derfra, og er kjempesulten, virka knekkebrødene som det bedre alternativet. Det var ikke meninga.

Jeg har lenge fantasert om å være et av disse menneskene som greier alt. Vi kjenner dem vel alle sammen. De søler ikke når de spiser, og tingene deres blir aldri ødelagt. De trener hver uke, fordi de synes det er gøy. De lager mat i stedet for å proppe seg med frossenpizza og hurtignudler. De jobber hardt med studiene, og klarer seg ganske bra, noe de fortjener som en belønning for alt sitt harde arbeid. De synes alltid det er fint å dra på jobb, uansett hvor kjedelig den er. Når det er fest er de i festhumør. De liker å pynte seg. De er aldri seint ute. De glømmer ikke vottene sine på toget. De tryner ikke i den eneste sølepytten som befinner seg på den veien de går på.

Jeg klarer meg som regel akkurat like godt som dem. Jeg er så heldig å føle meg akkurat like frisk sjøl om jeg aldri trener og bare spiser møkk, og forstår aldri hva andre folk klager på når de sier at de kan kjenne på hele seg at de unnlot å trene og spiste en hamburger forrige uke. Studiene går strålende; jeg klarer som regel å imponere folk i store ord og vendinger med slående analyser av verk jeg knapt nok har fått skumlest. Å betjene en kasse greier jeg uten problemer, så det går bra å bare late som om man er en av dem som synes sånt er utrolig spennende å drive med. Søl, rot og kløning er egentlig bare personlige problemer, så det har ingenting å si for min suksess.

Men likevel. Det hadde vært så kjekt. Å vite at man gjør alt sånn som man burde gjøre det, og at alt dermed går sånn som det burde. Å få akkurat de resultatene man fortjener, det være seg gode eller dårlige. Jeg tenker ofte at det meste som skjer meg er ufortjent, når det går meg bra er det bare fordi jeg er uforskamma smart på visse områder, og resten er kronisk uflaks. Det høres kanskje rart ut, men det virker også nesten sant.

Slik ser en typisk morgen ut for meg:

•Jeg står opp tidlig fordi jeg ønsker å ha god tid. Jeg står alltid opp minst to timer før jeg skal innfinne meg noe sted, gjerne mer, hvis det lar seg gjøre.
•Jeg dusjer, drikker kaffi og alle slike ting.
•Kaffikoppen velter og det er kaffi over hele gulvet. Jeg kan ikke bare løpe fra et slikt rot. Om jeg bodde aleine kunne jeg kanskje ta det ved hjemkomst, men å la andre komme hjem til noe slikt er ikke særlig pent. Det er klart for en desperat aksjon.
•Når jeg endelig skal ta på meg skoene, oppdager jeg at den ene er sporløst forsvunnet.
•Alt tullet med kaffien gjorde at jeg ikke fikk spist. Nå kommer jeg plutselig på at jeg må raske med meg noe mat som kan nytes på veien eller lignende.
•Endelig klar til avgang. Men! Jeg må jo slå av varmeovnen på rommet mitt. Jeg er livredd for å få en strømregning jeg ikke kan håndtere.
•Skoen er funnet og nå er alt klart. En altfor velkjent følelse melder seg. Dette må undersøkes. En rask visitt på toalettet avslører at mensen har ankommet, tradisjonen tro på et helt uforutsigbart tidspunkt. Bukse og/eller strømpebukse må av, trusa må skiftes og man må lete etter bind eller tampong.
•Å nei. Forrige gang jeg hadde mensen gikk det smertefritt, det betyr at det er tid for Den Onde Eggstokken denne gangen. En lammende smerte brer seg i skrotten. Hvor var det jeg la paraceten? Og ibuxen? Hvis ikke jeg blander dem får jeg ingen effekt, og jeg kan erklære meg invalid for resten av dagen.
•Javel. Hvis jeg går fort nå, kan jeg fortsatt rekke det. Hei hvor det går! BAM. Jeg ligger plutselig på bakken og kaver med skrubbsår på knærne…igjen. Au. Det er blitt så seint av jeg vurderer bare å gå hjem igjen og ikke komme på det jeg skulle komme på, så jeg slipper å måtte takle skammen.

Selvfølgelig er alle de ovenstående hendelsene sterkt variable (jeg får til dømes ikke mensen hver eneste dag, takk og lov!), men hendelsesforløpet er gjerne akkurat i samme stilen hver dag, og fortsetter slik helt til jeg legger meg. Å tryne seg gjennom dagen er noe jeg er såpass vant til at at jeg oftest tar det med den største ro, men det er jo fortsatt ikke noe man er helt fornøyd med.

Kan jeg bekjempe skjebnen og meg sjøl på et vis som gjør meg mer fungerende i hverdagen, tro? Det er jo høyst nødvendig, så dystert som dette høres ut. Slapp av, jeg skal nok klare å komme tilbake med noe vittig.


Moderne mishandling av språket

Er det noe som irriterer vettet ut av skallen på meg, så er det de moderne, «profesjonelle» jyplingenes utstrakte mishandling av språket, i et desperat forsøk på å høres lærde og ja, profesjonelle ut. Jeg ser det overalt. Fenomenet florerer i tekst skrevet av folk som driver med markedsføring, kontorkaffidrikking og lignende yrker. Resultatet er at de slenger om seg med masser av ord som etter hvert har mista all sin opprinnelige betydning, eller i beste fall er unødvendig klønete synonymer til enklere og mer fornuftige ord. Jeg veit jeg er en slitsom elitist, men tekster skrevet på dette viset gir meg inntrykk av at personen som står bak er et nek, som har kommet seg opp og fram ved hjelp av pisspreikfaktor, uansett hva for slags suksessfull karriere eller høyt akta stilling vedkommende måtte ha.

Det verste dømet av alle er dialog.

«Dialog» dukker opp overalt, i alle sammenhenger hvor det er snakk om to mennesker som har en eller annen form for kommunikasjon med hverandre. Ordet erstatter andre, ofte mer fornuftige ord, som samtale, snakk, prat og lignende, og jeg har inntrykk av at den eneste årsaken til at skribenten så ofte velger «dialog» i stedet for disse andre ordene må være en eller annen (feilaktig) oppfatning om at dette er et ord som høres mer intelligent ut.

Da jeg var på Eplehuset med min fallskadede Macbook her om dagen, sneik jeg meg til å se på feilmeldingslappen, eller hva man skal kalle det, som hadde blitt skrevet om en av de andre kundenes ødelagte Mac. Jeg aner ikke hvorfor jeg var så nysgjerrig på dette, og det var kanskje uhøflig av meg, hva veit jeg. Uansett kom jeg ikke lenger enn til den første setninga jeg leste: «Kunden har vært i dialog med [navn på reparatør].» Jeg forsto jo at det var snakk om noe så enkelt som at kunden hadde diskutert sin ødelagte datamaskin med denne karen, men at de «var i dialog» får det til å høres ut som om de to satte seg ned for å løse konflikten i Midtøsten. Det går selvfølgelig an å si at de var i dialog, uansett hva de nå snakka om, men det er fortsatt et elendig ordvalg. Enklere og penere er «Kunden har snakket med…».

Det kan forøvrig nevnes at alt som ikke er» dialog», er «debatt».

Et annet ord som dukker opp altfor ofte er miljø.

«Miljø» er så overbrukt i dagens skriverier at det ikke lenger betyr noen ting som helst. Jeg kunne sagt at det er blitt det hippe synonymet til «sted», men det betyr også «omgangskrets», «omstendigheter», «atmosfære» og gudene veit. Selvfølgelig går det fint an å snakke om slike ting som «rusmiljøet», «biljardmiljøet» eller «nuddelmiljøet», men det er en tendens mot at alle mennesker man omgås automatisk blir omtalt som et «miljø». Steder man har vært omtales også som «miljøer», og om alt man har deltatt på kan det sies «miljøet» var sånn eller slik.

Ikke rart at folk blir lei av å høre om miljøspørsmål. Ha. Ha. Ha.

Så har vi et slikt ord som unik. Alt er «unikt» nå til dags: man har unike opplevelser, unike muligheter, alt man ser og hører er så jævlig unikt at man skulle tro det ikke lenger fantes to ting som ligner på hverandre her i verden.

Og hva gjør du når du leser noe, følger noe, hører noe,  i det hele tatt støter på hva som helst her i verden? Du forholder deg til det. Det er mye å forholde seg til, alle miljøene og dialogene som hverdagen er fylt med er gode dømer. Når vi nå er inne på forhold ( den kjedelige sorten som ikke involverer pulings, for å dra enda et billig ordspill), finnes det ikke det bindeord som ikke blir systematisk erstatta med i forhold til. Folk har blitt så vant til å si at alt er «i forhold til» noe annet, at slike mer korrekte uttrykk som «når det gjelder» og «hva angår» nesten er blitt komplett utrydda. Ofte blir resultatet at setninga i bunn og grunn blir fullstendig meningsløs.

For å ta et døme: Vi har mange utfordringer i dag i forhold til dårlig språkbruk blant massene.

Dette er en setning jeg lett kan se for meg at en eller annen tosk kunne skrevet. Jeg har til og med sneket inn det mye misbrukte ordet «utfordring», som allerede er blitt grundig behandla på bloggen Ikke slik, men slik. Uansett, setninga over er komplett idiotisk fordi den bokstavelig talt betyr at sammeligna med Dårlig Språkbruk Blant Massene (hva nå enn det måtte være for en person/organisasjon), har vi mange problemer. Hva slags problemer det gjelder, står det ingenting om i denne setninga. Ikke om den skal tolkes med utgangspunkt i den egentlige betydninga av «i forhold til».

Nesten like utbredt som alle de kjipe forholdene, er ordet rundt. Det erstatter i all hovedsak ordet om, sjøl om jeg også har sett det misbrukt i betydninga med, og figurerer gjerne i slike fjollete tekster som også omhandler dialoger og unike utfordringer.

Typiske dømer er:
De har mange tanker rundt…
Jeg har tenkt å komme med litt informasjon rundt…
Det finnes mange ulike meninger rundt…
Er det noen som har noen spørsmål rundt…
Vi vil gjerne ha en dialog rundt…

Det neste vi ser blir vel at noen skriver «Jeg leste en bok rundt andre verdenskrig» eller noe lignende tøv. Den dagen noen spør meg «Hva synes du rundt det?» skal jeg slå vedkommende i fjeset.

På den annen side er sikkert dette innlegget oppskriften til skriftlig suksess hvis du har med hippe idioter i næringslivet å gjøre.


Midlertidig suksess

Med jevne mellomrom må man google seg sjøl. Det er viktig å holde seg oppdatert om hva for slags heldig/uheldig informasjon som ligger der ute og truer ens muligheter for jobber, vennskap og kjærlighet.

Informasjonen Google har bitt seg merke i fra Facebook er at jeg ikke forstår (muntlig) sarkasme og at jeg liker Mentos Rainbow. Det er jo kjekt å ha på plass.

Skattelista til VG forteller at sjøl om jeg ikke har noe å stille opp med på Norgeslista, tjener jeg 16% mer enn gjennomsnittet for folk på min alder i mitt område, som ikke har råd til like mye pulverkaffi. Jeg er den 10. rikeste 20-åringen på postnummeret mitt.

Dette regner jeg med vil endre seg kraftig med årene.


Ei uke i livet

De sier at man blir kreativ når man ikke har det så topp ellers, men denne bloggen er et prakteksempel på et unntak som bekrefter regelen. Jeg har vært ganske utslitt og borte vekk i hodet mitt en god stund nå, og da får jeg heller ikke skrevet så mange letthjertige betraktninger om Livet som jeg skulle ønske. Å syte holder jeg meg for god til.

Jeg har mange gode idéer til hva jeg kan skrive om, men velger noe så banalt som mine nylige aktiviteter, den litt forenklede versjonen. Erfaringer fra livet:

Noen ganger når man blir vekka om natta er det virkelig slik at man lurer på om man fortsatt drømmer. Det var det som slo meg da jeg blei revet opp av min behagelige slumring forrige helg. Sjøl tok jeg også det hele på en litt drømmeaktig måte, og aksepterte det tøvet sansene mine fora meg med med den største ro, kanskje med tilløp til vag irritasjon. I leiligheten: en bevisstløs sprøytenarkoman, en pistol, nok en natt hvor vi alle hadde forsøkt som best å kjemisk fjerne vår fornuftige virkelighetsoppfatning, med varierende resultat. Jeg satt i en stol og betrakta utsikten fra vinduet mens jeg funderte på denne vår underlige verden som vi har skapt oss.

Da utenforstående omsider fikk nyss om strabasene, blei det duka for hysteri. Min kontemplative tilnærming til slike sinnssyke problemstillinger blir ikke alltid like verdsatt av omgivelsene. Godt at hverdagen er der og presser på; uansett hvor gærent det går deg ellers, er det visse konstanter som skaper en slags struktur rundt all galskapen. I exphil prata jeg med en ung mann jeg ikke har snakka med før, og han virka like genuint interessert i mulighetene for debatt som stoffet legger opp til som det jeg er. Det så jeg på som ukas sosiale hendelse for min del, denne helga hadde jeg med fryd planlagt å tilbringe i isolasjon.

Det var det jeg følte at jeg fortjente etter å ha dælja mac-en min i gulvet, med harddiskdøden til følge. For en ny harddisk tok Eplehuset 1090 kroner, og for å sette den inn i maskinen, en ti minutters-jobb, tok de ytterligere 1000 kroner. Jeg burde ha gjort det sjøl, men hadde ikke helt tid. Ja, gjett om jeg nå skulle lene meg tilbake og for en gangs skyld lese noe annet enn pensumlitteratur.

Men så var det jo Herr Togstasjons kunstutstilling å gå på først. Godt hjulpet av kartene på Oslos mange busstopp klarte jeg å navigere meg fram til et hus fylt av besynderlige verker og billig alkohol, intet mindre enn hva jeg hadde forventa. Jeg klarer ikke å slutte å lure på hvor langt man kan nå i kunstverdenen på rein pisspreikfaktor. Sjøl fikk jeg lyst til å se hvor godt jeg kunne klare meg for en kveld som følsom kunstelsker, med pisspreikproduksjonen i toppform. Gumlende på en kanelbolle som jeg hadde plukka opp fra haugen med bakverk utafor bygningen, dro jeg fraser som «…står i kontrast til det sjelelige aspektet ved verket» som svar da en tilfeldig påmøtt kis begynte å påpeke hvilket «karnalt uttrykk» vi her var vitne til. Dette gikk jo helt susende. Jeg sto der lenge som deltager i en diskusjon basert på hva som for meg var en selskapslek, men som jeg forsto var blodig alvor for mine samtalepartnere.

Men den store finalen blir alltid kvalt av rein høflighet. Det jeg hadde lyst til var å si «Hvor lenge skal vi egentlig stå og dissekere disse greiene, det er bare et føkkings klattemaleri!» Tilfredsstillelsen over å ha ført menneskene rundt meg bak lyset med skuespill fikk duge. Et par rare performancer og First Price-aktige Bloody Mary-er seinere tok orket mitt slutt, og jeg tusla hjem, klar for å sove inn til en Fredelig Fredag.

Lesinga hadde jobba seg godt inn i hverdagen min denne uka, og jeg tok til meg slike gode vaner som å lese på t-banen og å lese gående, så sant omgivelsenes belysning var god nok til at det lot seg gjøre. Å vandre gjennom gatene lesende i en bok ser sikkert litt pussig ut for de fleste, men jeg oppmuntra meg sjøl med tanken på at om jeg hadde sett noen gjøre noe slikt, hadde jeg forelska meg i vedkommende på flekken. Dette er med andre ord den perfekte måte å tiltrekke seg En Rett på. Konklusjonen er at om jeg bare går rundt og leser nok, får jeg ikke bare lest mange flere bøker enn om jeg skulle vært så konservativ som å bare lese sittende, eventuelt liggende, jeg får også Den Store «Kjærligheten» med på kjøpet. Det er intet mindre enn en utmerka deal.

Jeg var godt i gang med en bokorientert Fredelig Fredag da jeg blei tilkalt av troppene. Ja, ja, når alkohol skal inntas, må man jo stille opp, må man ikke? Og i 1 av 10 tilfeller er det jo til og med bare hyggelig å dra på byen. Det er altså som regel hyggelig en viss porsjon av tida, men etter en kortere eller lengre stund, alt etter dagens flaks, blir det på et eller annet vis bedrøvelig. Det kan være noe så enkelt som at du får litt vondt i halsen av å forsøke å skrike over musikken. Eller at det går opp for deg at du har glømt sprittusjen hjemme, så du ikke kan tagge på dassveggen hos utestedet. Eller kanskje du er som meg, den farlige kombinasjonen av kronisk lutfattig og rasende rask med ølinntaket, så du stadig må forverre din økonomiske situasjon for å ha noe å bruke kjeften til når du er lei av at det eneste som er å høre fra den andre siden av bordet er «HÆ!?» når du kommer med dine intelligente bemerkninger.

Jeg skal dog innrømme at det denne gangen var helt utsøkt hyggelig, helt til pengene tok slutt og jeg fant ut at den beste taktikken måtte være å lure en eller annen imbesil ape til å bla opp for meg så jeg fikk fortsette å drikke. Dette er den typen logiske avgjørelser man treffer På Byen, fordi man da er i en helt annen verden enn dagen etter, når man gladelig betror doskåla at fyllesjuka ikke er helt verdt alt det klisspratet man måtte høre på for et par gratis øl. Når en person har spurt deg fem ganger hvor du bor, og når vedkommende er over dobbelt så gammel som deg, usedvanlig lite vakker av utseende, ikke har noe som helst å skryte av annet enn at han er forholdsvis velstående, og sier «Det synes jeg er VELDIG BRA GJORT. Jeg er helt ÅPENSINNA!» etter at du har bedyra din homoseksualitet, for så å forsøke å kysse deg – hører de ikke lenger med i kategorien «dum men underholdende», men snarere bare dum. Jeg kunne ikke annet enn å konkludere at alder og intellekt ikke hører sammen, og at verden er ubehagelig full av folk som på én eller flere måter passer i min idé av det tidligere nevnte «imbesil ape».

Mennesker er fæle og slitsomme. Veloppdratt som jeg er, lar jeg dem sjelden bli klar over det når de gir meg dette inntrykket. Jeg prøver å tro det beste og tenker at de som rett og slett oppfører seg ufyselig, sikkert lider mye på innsida eller noe lignende, og at det ville være ufint og ufølsomt å dytte dem lengre ned i grøfta. Men kanskje det er bedre for helsa å skifte taktikk og heller lære seg å gi en velartikulert kraftsalve der den er på sin plass, og la de ufyselige menneskene bli klar over hvor ufyselige de er. Det ville jo kanskje være like nestekjærlig av meg, for tenk om de ikke veit hvor mye ubehag de skaper? Disse tankene hadde jeg i dag morges, da jeg sto opp for å dra på jobb. Jeg kunne sverga på at jeg fortsatt følte at jeg var litt full, og samtidig intenst fyllesjuk. Da er det godt at fyllesjuke er en sånn ting som går over uansett hva du gjør mens du venter, og da kan man like gjerne jobbe.

Altså bare sitte der i kassa, spy i pausen, og sitte i kassa enda mange timer til. Min kollega klagde over at kontofonen er irriterende å ringe til. «Ja fysj, jeg hater kontofonen!» svarte jeg, og det føltes deilig å være så engasjert i noe så uviktig, i stedet for å være sint og skuffa på meg sjøl og verden.

Takk for i aften, jeg lever utrolig nok fortsatt.


Den du aldri blir og aldri får

…in every generation there are a few souls, call them lucky or cursed, who are simply born not belonging, who come into the world semi-detached, if you like, without strong affiliation to family or location or nation or race; that there may even be millions, billions of such souls, as many non-belongers as belongers, perhaps; that, in sum, the phenomenon may be as «natural» a manifestation of human nature as its opposite, but one that has been mostly frustrated, throughout human history, by lack of opportunity. And not only by that: for those who value stability, who fear transience, uncertainty, change, have erected a powerful system of stigmas and taboos against rootlessness, that disruptive, anti-social force, so that we mostly conform, we pretend to be motivated by loyalties and solidarities we do not really feel, we hide our secret identities beneath the false skins of those identities which bear the belongers» seal of approval. But the truth leaks out in our dreams; alone in our beds (because we are all alone at night, even if we do not sleep by ourselves), we soar, we fly, we flee. And in the waking dreams our societies permit, in our myths, our arts, our songs, we celebrate the non-belongers, the different ones, the outlaws, the freaks. What we forbid ourselves we pay good money to watch, in a playhouse or movie theatre, or to read about between the secret covers of a book. Our libraries, our palaces of entertainment tell the truth. The tramp, the assassin, the rebel, the thief, the mutant, the outcast, the delinquent, the devil, the sinner, the traveller, the gangster, the runner, the mask: if we did not recognize in them our least-fulfilled needs, we would not invent them over and over again, in every place, in every language, in every time.

– Salman Rushdie, fra The Ground Beneath Her Feet

(Det slo meg at jeg bør la dette fortreffelige sitatet stå alene. Men jeg kom til å tenke på det i forbindelse med en annen post jeg skal skrive.)