Monthly Archives: oktober 2010

Voldtekt! Spådomskunst!

Jeg er opplært til å være veldig redd for voldtekt. Det er min mormor som har fortalt siden jeg var ganske liten at stort sett alle menn og gutter ikke går rundt med annet enn voldtekt i tankene dagen lang, og hvis du har kontakt med en av dem, vil han benytte første og beste mulighet til brutalt å voldta deg. Jeg har heldigvis vokst opp og forstått at fullt så ille er det ikke. Men voldtektsfrykten er noe jeg fortsatt er omgitt av.

Jenter som bor her i byen uttaler ofte at de ikke tør å gå hjem aleine på natta og lignende, og man hører en gang i blant uttalelser av typen «sannelig godt du ikke blei voldtatt!» etter at de har beretta om noen strabasiøse nattlige hendelser. Jeg kan ikke egentlig helt forstå dette. Jeg synes helt klart det er ubehagelig å vandre rundt i visse deler av byen midt på natta, fordi man som ensom jente lett treffer på en del ubehagelige typer. Men jeg synes bare de er slitsomme, jeg tenker sjelden at de skal voldta meg. Så derfor er det ikke slik at jeg ikke tør å gå ute aleine. Å bli med en fremmed mann noe sted er jeg nok mer skeptisk til. Det man er innprenta, er en slags regel om at hvis en fremmed mann prøver å føre deg hen et sted, f.eks. hans egen leilighet, er det så godt som gitt at han kommer til å voldta deg.

Jeg synes egentlig dette er en ganske underlig tankegang. Den siste tiden har jeg gått i mot all sunn fornuft og blitt med to fremmede menn inn i leiligheter, og ingen av dem voldtok meg. Har jeg vært usedvanlig heldig? Er det bare griseflaks som gjør at jeg slapp unna med kun en kopp te eller kaffi? Jeg sier ikke at det ikke er farlig å være så skjødesløs, jeg bare lurer på om frykten vi har for å bli voldtatt står i proporsjon til den reelle risikoen. Vi vet jo alle at de fleste menn generelt ikke er voldtektsmenn, men er det slik at de fleste menn som ber jenter med hjem i en tydelig ikke-seksuell/romantisk kontekst er voldtektsmenn?

Den første mannen oppdaga meg midt på natta da jeg satt ute på en huske i nærmiljøet og var tydelig emosjonelt opprørt. Han kom med noen trøstende ord og var ganske trivelig å prate med. Jeg var helt klart i en situasjon hvor fornuften ikke var det rådende elementet i meg, men da han ba meg hjem på en kopp te tenkte jeg at min beslutning om å takke ja var grunna i en viss rasjonell vurdering av situasjonen. Jeg kan ikke kalle det annet enn menneskekjenneri. Tebesøket var bare trivelig.

Den andre var en jeg møtte som jobba med å lese energiene til folk og denslags ting. Han ville gjerne lese hånda og energiene mine. Jeg har selvfølgelig ingen tro på denslags vås, men jeg var svært interessert i å høre hva han hadde å si. Disse menneskene tar jo ikke det de sier fra lufta, de bruker teknikker for å lese folk som jeg var spent på om jeg på noe vis kunne avsløre. Fyren virka oppriktig interessert i energiene mine, og heller lite voldtektsinteressert, så jeg blei med ham til klinikken hvor han jobba på dagtid, som ligna en tom og øde leilighet gjort om til klinikk.

Mannen kunne fortelle meg en del treffende ting om meg sjøl. Mange av dem er sikkert noe jeg på et eller annet vis utsonderer: Måten jeg ga ham hånda på på oppfordring sier at jeg er nokså åpensinna. Man kan sikkert se på meg at jeg er et tenksomt menneske, jeg gikk nok i ganske dype tanker da jeg møtte på ham, og det synes lett utenpå meg, vil jeg tro. Måten jeg snakker på og besvarer spørsmål kan sikkert også på et eller annet vis vise at jeg er typisk rasjonell og fornuftsorientert. Og måten jeg responderer når han nevner disse egenskapene sier ham straks om han er inne på rett eller galt spor, og gir ham grunnlag for å bable videre. At følelsene mine lett kan komme i konflikt med mitt rasjonelle tankesett, er ikke noe hokuspokus å finne ut, jeg tror det er tilfellet hos alle rasjonalister som i tillegg besitter en normal mengde følelser. At jeg er en person som er visuelt orientert synes nok straks i måten jeg betrakter verden på. Og at jeg er opptatt av å ha kontroll, kan merkes i måten jeg møter nye mennesker på, slik som til dømes ham.

 

Med slik en mystisk atmosfære lar man seg vel lett forundre.

 

Hvordan spådomskunstneren bruker informasjon man oppgir om seg sjøl, er også enkelt å avsløre. Til dømes kom han inn på mitt forhold til gutter. Da jeg sa at det var jenter jeg foretrekker, utbrøt han straks: «Aaa, dette forklarer de sterke maskuline energiene i deg!». Om disse maskuline energiene var så fryktelig tydelige, ville han vel ha påpekt det litt før. Som alle andre spådomskunstnere var nok dette også en kvakkensalver, men det betyr ikke at det ikke var artig.

Men voldtatt blei jeg altså ikke.


Jenni anmelder nudler: Vejia Instant Noodles (kyllingsmak)

En ting jeg spiser veldig mye av til både hverdags og fest er hurtignudler, som jeg vil tro er den beste norske oversettelsen av «instant noodles». Det har seg som regel slik at om ikke en eller annen person forbarmer seg over meg og lager en rett med fornuftig næringsinnhold til meg, er det nudler det blir til middag. Da er det sannelig godt at hurtignudler er en av mine absolutte favorittretter (sammen med Chicken McNuggets fra McDonald’s og SAMMICH as served in the United States of America).

Å gå på jakt etter nye typer nudler er da en interessant og nødvendig fritidsbeskjeftigelse for meg, og sikrer at jeg opprettholder et variert kosthold. Man kan jo ikke spise Yum-Yum og cookies hver eneste dag, sjøl om man har lyst. Og da kan man jo gjenopplive bloggprosjektet sitt med et sett nuddelanmeldelser. Nudlene får karakterer fra én til seks pikachuer, hvor én er spylyst, tre er greit, men ikke utprega godt og seks er en visitt i den nuddelhimmelen jeg godt kunne tenke meg å komme til når jeg dør.

Type nummer én er altså Vejia Instant Noodles, i varianten kyllingsmak. Forpakningen framstiller en forskrekka høne. Ellers er designet mye prega av orange og typisk ikke-helt-Toro-og-Fjordland-stil. Dette er et godt tegn. Jo mindre det ligner noe du kunne funnet på hylla i din lokale Kiwi, desto mer sannsynlig er det at det faktisk smaker noe. Produktet er halal-sertifisert, er produsert i Singapore og har mode d’emploi på både «fransk» (unnskyld, det er faktisk mode d’empioi det står på pakka), arabisk, engelsk, tysk og «svensk» (smaktillsateen, noen?). Imitasjonene av språkene er ikke så verst, man kan ane hva de ønsker å formidle, om det nå skulle være slik at man ikke kan tenke seg hvordan hurtignudler skal tilberedes.

 

Her ser man ikke godt hvor forbausa den avbildede høna er. Det er en skam, for høna er kanskje noe av det beste med Vejias kyllingnudler.

 

Kyllingnudler er alltid spennende å prøve ut, for svært få produsenter klarer å få dem til å smake noe særlig annet enn kokt mel. Denne posen hadde både olje, krydder og en egen chili-pose. Når det er en egen chili-pose må man selvfølgelig ta hele posen i bolla, og det gjorde jeg da også.

Det hjalp ikke så veldig mye. Ikke at det var vondt på noen måte, aldeles ikke. Jeg kunne bare ikke helt finne smaken i disse nudlene. Ikke var det spesielt sterkt heller, sjøl med all chilien. Porsjonen var noe over gjennomsnittet stor for en slik nuddelpakke, og jeg ville ikke kaste bort mat uten å få noe smak ut av det, så enden på visa blei en tur bort for å hente piffikrydderet. Piffikrydder er flott, men når man føler at man trenger å ha det på maten for at den skal smake noe, er nok maten nokså uflott.

Karakter: