Metoder for tilberedning av løk: Ensomhetens brønn

En «løk» er i følge mitt kreative vokabular en bok, film eller lignende som får en til å gråte, eller føle sterke følelser av trishet på innsiden. Når man til dømes leser er det kjekt å variere litt mellom løk, festkaramell (de bøkene som får en til å le) og andre genrer. Løk later til å være noe av det vanskeligste å tilberede. Det er også forskjell på løksmaken hos folk. Noen liker best økologisk løk (triste fortellinger med rot i virkeligheten), mens andre lett lar seg gripe av alle typer løk. For meg kommer det kanskje an på tid og omstendighet. Jeg husker en gang jeg satt på flyet til Beijing og så på en forferdelig løk av en Hongkong-film; den var på alle måter elendig, men jeg sippa likevel så flymaten blei vassen, nesa måtte snytes i den tilhørende servietten, og folk rundt meg følte seg litt beklemte. Jeg antar at kjedsommeligheten av en ti timers flytur muligens kan senke standarden for hva man lar seg gripe av.

Nå ja, det var en digresjon. I denne fantastiske innleggserien kalt «Metoder for tilberedning av løk» vil jeg presentere noen løkretter som har grepet meg på ulike vis. En god (eller dårlig!) løk er godt for sjela av og til!

Første løk ut er romanen Ensomhetens brønn, med originaltittelen The Well of Loneliness, som er skrevet av Radclyffe Hall. Jess, det er en lesberoman, og den store klassikeren av sådanne. Utgitt i 1928, noe som selvfølgelig medførte at utgivelsen ikke skjedde helt uten brak og tjohei. Innholdet var for den tiden meget sjokkerende og kontroversielt, og boka blei dermed bannlyst for alt hva den kunne oppfordre til av moralsk forfall. Bannlysninga førte igjen til at boka blei litt av en bestselger. Sjokkfaktor har til alle tider vært en god forutsetning for kommersiell suksess. Da utgiveren ikke lenger fikk lov å trykke nye utgaver på engelsk jord, blei boka trykka i nye opplag i Frankrike og importert.

Hadde den samme boka blitt utgitt i dag, hadde den ikke vært noe særlig interessant. Den er på ingen måte «saftig», og kunne dessuten lett bli oppfatta som litt sutrete, eller at den preker et fjollete, gammelstereotypt syn på homofili. Dette er helt klart en bok som må leses i lys av sin samtid. Og i så måte er det en ganske sterk leseopplevelse.

Stekt løk med løksaus til, serveres med fersk løk ved siden av.

Fortellinga handler om Stephen Gordon, som på tross av sitt navn er ei jente, som forelsker seg i andre jenter og kjemper seg gjennom livets prøvelser og samfunnets motstand. Historien er på alle måter tragisk. De homofile har det vanskelig, sjøl når hun flytter fra England til det mer liberale Paris med sin kjære er det fortsatt fryktelig vanskelig. Huff og huff. Floskelen med at «du må sette fri den du elsker» dukker til og med opp. Gud bedre. Hvorfor er denne løken likevel så gripende?

Mye ligger i hva man kan lese av hvordan hovedpersonen oppfatter seg sjøl. Her er det ikke mye «pride» ute og går. Hun er frustert, ensom, forhatt og forelska. Når folk finner ut om hennes legning, trekker de seg som regel unna, enten med direkte avsky eller kjølig avvisning. Hun adopterer mye av samfunnets syn på seg sjøl. Det hun ønsker seg er ikke retten til å gifte seg med en annen kvinne, retten til å adoptere barn, ikke en gang retten til å bli sett på som likeverdig. Hun ønsker seg bare medfølelse for en vanskelig situasjon, hun våger kun å be om retten til å få eksistere i fred.

Dette er ingen rebelsk historie av typen «Jeg gir faen i samfunnet og gjør som jeg sjøl vil!». Her er det ingen som løfter hodet stolt og går på trass i motstand. Det er ingen følelse av styrke og opprørstrang. Homomotstanderne (som vil si stort sett alle normale mennesker i den tidens samfunn) blir ikke egentlig framstilt som urimelige idioter heller. De er bare vanlige folk, og de homofile er «uheldige» folk. Det heterofile livet er definitivt best. Man skulle tro at å lese en slik fortelling er lite tilfredsstillende, men det er nettopp dette som gjør at boka gjør inntrykk. For slik hadde folk det, og slik tenkte de. Hvem i all verden kunne så mye som å klage over at de ikke lovlig kunne gifte seg med sin kjæreste, når de måtte si farvel til familie og venner kun for å være sammen med vedkommende? Og å leve med en slik skamfølelse så dypt inngrodd i seg sjøl, på toppen av det hele!

Sett i et moderne perspektiv har boka blitt anklaga for så mye som å faktisk være homofob. Enda er den skrevet av en forfatter som sjøl var lesbisk, og håpa at boka skulle vekke medfølelse blant alle haterne. Sjøl synes jeg den, med det innblikket den gir i hvordan tankegangen forholdt seg hos de homofile den gangen, er en tankevekker nettopp av den grunn.

Det var rett og slett en liten ørefik. Her sitter jeg i Norge, anno 2010, og tror at jeg har det så forbanna vanskelig, liksom.

Advertisements

About kakedeg

Baker kaker, leter etter husker hun får lov av Samfunnet å huske på, lytter til teit musikk, leser bøker, spiller Pokémon, kjører rundt på sparkesykkel til døden innhenter henne Vis alle innlegg av kakedeg

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: