Monthly Archives: august 2010

Српскохрватски/Hrvatski/Српски/Bosanski/Crnogorski

Kjært barn har mange navn. Alle ordene i tittelen på dette innlegget er navn på det som i bunn og grunn er ett og samme språk, og som enkelt kan omtales som serbokroatisk, sjøl om det er blitt en politisk ukorrekt tittel.

For språk er politikk, og nasjonalisme. En stolt nasjon skal ha et eget, særprega språk. Da Norge blei fritt fra danskenes grep, var det uhyre viktige at vi etablerte det norske språk som noe adskilt fra det danske. Ut med det danske skriftspråket, og inn med noe skikkelig norsk! Slik oppsto diskusjonen om hva som var det «sanne» norsk – riksmål eller landsmål. Og enige har de vel egentlig ikke blitt ennå. Problemet er nok at de fleste nordmenn snakker noe som verken er helt nært det ene eller det andre. Da har vi like gjerne begge to, så lenge det ikke er dansk (Gud forby!).

Men så kan man jo påstå at norsk, dansk og svensk egentlig bare er dialekter av ett og samme språk. Er ikke noen av de heftigste norske dialektene like forskjellige fra Oslo-mål som det svensk er, kanskje? Å påstå at det egentlig kun finnes ett panskandinavisk språk er likevel som å banne i kirka, fordi de skandinaviske landa politisk sett er tre separate enheter. I Kina, derimot, er situasjonen en annen. I Kina snakker de kinesisk, tenker de fleste, men så enkelt er det ikke. I Kina snakkes det en rekke forskjellige dialekter som er langt mer ulike enn norsk, svensk og dansk. De såkalte «dialektene» er så forskjellige at kinesere fra forskjellige deler av landet ikke har sjans til å forstå hverandre med mindre de begge snakker mandarin, som er basert på Beijing-språket og fungerer som et lingua franca for kineserne. Likevel hevdes det av politiske årsaker at kinesisk er ett språk, fordi det for dem er viktig å holde på idéen om kinesere som én, samla nasjon. Lingvistisk sett er det derimot ikke hensiktsmessig å snakke om annet enn at de er ulike språk innenfor den sino-tibetanske språkfamilien.

Så tilbake til det som innlegget egentlig skulle dreie seg om, nemlig serbokroatisk. Eller serbisk, eller kroatisk, eller bosnisk, eller montenegrisk. Lærer man seg dette språket kan man teknisk sett påstå at man har lært seg fem ulike språk, eller i alle fall fire, siden serbokroatisk offisielt sett ikke «finnes» lenger. Kreften ta min venstre fot, man har til og med lært seg et utdødd språk!

Dette språket er nemlig det de snakka i store deler av det tidligere Jugoslavia, og fortsatt snakker i fire av de seks statene som utgjorde Jugoslavia. I det gamle Jugoslavia kalte man språket for serbokroatisk. Så blei det slutt på føderasjonen, og blant de frigjorte statene oppsto det naturlig nok et ønske om å etablere en sterk nasjonal identitet (jeg sier naturlig nok, fordi det later til å være naturlig, sjøl om jeg personlig aldri har forstått hvorfor nasjonalisme er så viktig for folk verden over). En vanskelig forhistorie mellom de ulike nasjonene gjorde sikkert også sitt for at de ønska å ha separate språk. Problemet er bare at de snakker faktisk ett og samme språk. Så hva gjør man da? Endrer navn? I Serbia heter det serbisk, i Kroatia heter det kroatisk og så videre. Det seineste er at den nylig uavhengige staten Montenegro ønsker å kalle språket (som fortsatt er det samme) for montenegrisk i sitt land. De dialektale forskjellene fra land til land er minimale. Noen av dem kan sammenlignes med variasjoner innen bokmål av typen ben/bein, ren/rein etc.

Serbokroatisk er et strålende eksempel på hvor pussig dette med språkpolitikk kan være. Men det er forøvrig også et fortreffelig språk. Jeg kan ikke for mitt bare liv huske nøyaktig hvordan jeg snubla borti dette språket en gang i fjor da jeg var sjuk, men jeg falt pladask. Serbokroatisk og jeg, vi har kjemi. Jeg bestemte meg for å prøve en eksperimentell tilnærming til språklæring med serbokroatisk som prøvekanin. Kan min hjemmelagde metode faktisk fungere for å lære seg et språk? Kan jeg bli den neste språkprofeten etter Khatzumoto? Den gangen spiste Den Krevende Hverdag opp prosjektet mitt. Jeg satt igjen med en mengde vokabular relatert til universet og solsystemet (ikke spør!). Men de serbokroatiske ordene er så vakre og passende at jeg fortsatt er forelska. Så jeg lurer på om jeg skal gjøre et forsøk til, sjøl om jeg egentlig aldri ga opp i ordets rette forstand. Mitt hjerte lengter etter mer vokabular og grammatikk i livet, og om jeg rapporterer framgang her, er det jo en ekstra motivasjon. Og så skal jeg bli den nye språkprofeten, så klart.


Prosjekt Student: Kapittel 3

Etter å ha gått igjennom mye skrekk og gru både på innsida og utsida av sjela i forkant av den offisielle begynnelsen på det nye studentlivet, opprant endelig dagen for den faktiske hendelsen. Jeg hadde fått sånn cirka to timers søvn og hadde på meg en våt genser. Det var det jeg kunne finne å iføre meg, og jeg beslutta dermed at likte de meg ikke med trøtte øyne og en våt genser, så var de nok ikke verdt å samle på. Det er slike forsvarsmekanismer man har i sin tankeverden når man er klar over at man egentlig ikke strekker til, må vite.

Man skulle møte opp på plassen foran det overdådige bygget som alle tror er selveste Universitetet når de er små, men som viser seg å bare være en eller annen slags form for fasade, da så godt som alt som er relevant for de fleste studenter så vidt meg bekjent befinner seg i et slags alternativt univers kalt Blindern (hva slags navn er det?). Området rundt plassen var overfylt, og en gjallende stemme fra et høyttaleranlegg befalte alle de frammøtte strengt om å foreløbig holde seg bak avsperringene. Jeg, som både var trøtt, usikker og våt på genseren, gjorde et desperat forsøk på å heve den indre stemninga med å lytte til musikk, og fikk dermed ikke med meg denne strenge kommandoen. Fornøyd over å komme meg litt unna mengden valsa jeg nonchalant forbi sperringene og plasserte baken på en benk midt i salaten. Først da var høyttalerne nærme nok til at jeg gjennom musikken oppfatta at noe blei sagt, og da forsto jeg at dagens første Skam allerede var kommet. Prosjekt Student leda 1-0 mot Jenni.

Mye venting, og så kunne man få lov til å lete etter faddergruppa si. Her følger en lang seanse av den klassiske typen «stå og ikke helt vite hvordan man bør bete seg, mens man forsøker å framstå som om man er fryktelig selvsikker og veit alt om hvordan man bør bete seg, samtidig som man blir målt opp og ned av andre frammøtte og gjør det samme tilbake». Alt jeg er blitt fortalt om min heldige utadvendthet og gode evne til å mingle føltes straks meget ugyldig, men heldigvis var det noen som tok ordet etter hvert. Jeg opplyste noen framtidige klassevenninner om at det var bra at det regna, fordi slikt vær på første skoledag betyr lykke. Det var det jeg kom på å si, og først etterpå slo det meg at regnvær umulig kan bety lykke for hele den uhorvelige mengden mennesker som var her, bare for at det tilfeldigvis gjør det for meg. Jeg hadde ikke bare kommet i skade for å feilinformere folk, jeg hadde visst allerede indirekte begått sosial feil nummer én – å snakke for mye om seg sjøl, hadde jeg ikke?

Heldigvis slapp man å prate en god stund, for denslags aktiviteter skulle Rektor og diverse andre viktige mennesker besørge. Flosklene falt tett. Det blei vektlagt hvor viktig det akademiske liv er (m.a.o. hvor mye kulere vi liksom er enn dem som velger andre veier), store ord og vendinger om internasjonalt samarbeid, og andre ting som jeg ikke ærlig kan beskrive uten å bli oppfatta som politisk ukorrekt eller støtende. Litt sang var det også, Carmina Burana og greier. Jeg tror jeg kunne se noen oppgitte blikk omkring meg, men sjøl tenkte jeg «Dæschken, jeg liker faktisk sånn musikk. Jeg er så jævlig rar.» Fedrelandssangen, som viste seg å være Nasjonalsangen, var også med, og så skulle vi bli losa over til Blindern-universet, hvor lett servering venta.

På dét tidspunktet var jeg rukket å bli entusiastisk, for lett servering er jeg svært begeistra for. Nesten ethvert evenement er verdt å få med seg hvis det blir lett servering! I tillegg var det en kommende klassevenninne som gladelig sludra i vei til meg på fransk, og det blei delt ut gratis Pepsi Raw. Etter en trang t-banetur (høyttalerstemmen ga gjenlyd i skallen: «Ingen grunn til panikk, det er plass til alle!») kunne man snart sette tennene i noe pasta med kjøttbiter. Min var fortært i et par jafs (jeg var godt fornøyd, så lenge man liker maten er den god nok, og ting smaker alltid ekstra godt når de er gratis), mens de andre satt og tygde drøv og syntes sikkert ikke det var spesielt smakfullt. Å spise med andre får meg ofte til å føle meg teit, for det later til at jeg alltid synes maten er minst fjorten ganger bedre enn hva de gjør. Det skulle vise seg at jeg ville komme i denne typen situasjon mange ganger framover.

En omvisning som i hovedsak dreide seg om hvor man kan få tak i dugandes kaffi (forøvrig ikke et helt gærent fokusområde, mener nå jeg) var det som gjenstod, og så skulle vi ha avstemning om hvorvidt vi ønska å pine oss med det mye fryktede Gymtimeflashbacket eller ikke. Lykkeligvis var det ingen som var særlig interessert i å delta på det. Jeg kunne knapt tro hvilken flaks dette var, og i stedet skulle vi visst bare drikke, og det er jo ikke så vanskelig så lenge man har penger til noe å drikke på. Da jeg forlot Blindern hadde jeg et par timer på meg til å få huska av meg dagen litt, og ta igjen tapt søvn på en gressplen. Det var ikke så lett, for folk som ligger og sover på gressplener er visstnok et så spesielt syn at forbipasserende tror de er døende. De føler da den moralske plikten kalle i hjertet, ja, dette er en stund hvor man får muligheten til å virkelig kunne opptre som en moderne barmhjertig samaritan. «Hallo, går det bra!?» Jo takk, det gjorde det helt til du kom og ødela søvnen min, mitt desperate forsøk på å få samla energi til aftenens eskapader!

Siden jeg ikke hadde penger til å spise så mye på eget initiativ utover den lette serveringa, fikk kveldens alkohol god effekt. Jeg følte vennskapet blomstre med nye mennesker, og ettersom det også var noen her og der som jeg kjente fra før, blei jeg meget oppsatt på at alle som jeg er venner med også burde være venner med hverandre. I edru tilstand slår det meg at det dessverre mest er flaks om man får til slike kunststykker. Uansett hadde jeg en trivelig kveld. Mangelen på bosted gjorde av jeg avslutta den med å løpe desperat og hylende omkring i Nydalen for å finne ut hvor den nye boligen til en kompis av meg befant seg, men det løste seg heldigvis og jeg kunne slippe å være uteligger på det styggeste stedet i Oslo.

Dette var min inngangsportal til Prosjekt Student. Hvordan skulle det fortsette? Ville jeg måtte late som om jeg mislikte kvaliteten på det meste av det jeg spiste for å kunne passe inn sosialt? Ville jeg dø av alkoholforgiftning? Vi er bare på kapittel 3, og allerede spennende! Milde himmel!


Magiske møter på en lørdagskveld: 5

Jeg måtte bare akseptere at det nærmeste jeg kom å sove hos mine fraværende venner var å legge meg til rette i bakgården deres. Men fortsatt skulle man oppleve Magiske møter på en lørdagskveld, episode 5.

Nei, jeg veit ikke. FML?


Agurknytt

I det siste har jeg vært skrekkelig opptatt med masse nye ting i tillegg til gamle ting. Å forsøke å klemme et lite øyeblikk hvor jeg kan få gispa etter luft inn mellom aktivitetene har vært en utfordring. Jeg har gjort alt jeg har måttet gjøre og enda har jeg blitt bekjefta for manglende deltagelse fra flere hold. Jeg har ikke hatt tid til å bearbeide livets prøvelser, og om jeg har fått et ledig sekund har jeg ikke hatt ork til hverken å skrive, tegne eller engang tenke.

Neste uke roer nok sjela seg.


Magiske møter på en lørdagskveld: 4

Vel framme på Grønland var jeg begynt å bli kraftig desillusjonert hva angikk sovested for natta. Jeg satte meg ned på en benk, og det var tid for Magiske møter på en lørdagskveld, episode 4.

Kommentarer er vel overflødige. Kveldens festkaramell.


Magiske møter på en lørdagskveld: 3

Klokka var 03.05 AM eller noe i den dur. Skjenkinga var stengt, og ikke en gang den berømmelige David kunne kjøpe mer øl. Tida var kommet for å vandre fra metalbula til Grønland, hvor jeg kanskje hadde noen venner å sove hos. På veien fikk jeg selskap. Magiske møter på en lørdagskveld, episode 3.

Du skal høre mye før ørene faller av.


Magiske møter på en lørdagskveld: 2

Jeg hadde blitt nådeløst utsatt for real life rickrolling flerfoldige ganger, da turen gikk videre fra jukeboxbula med billig øl til en metalbule med dyr øl. Episode to av Magiske møter på en lørdagskveld følger.

Alltid avslutt med en positiv vri!

Alt er fortsatt fritt etter Virkelighetens opplevelser.