Monthly Archives: juli 2010

Livet i et harem av språk

For alle språkelskere, eller språkfanatikere, om du vil, finnes det én konstant kilde til panikk: for å holde språket levende i skallen må det jevnlig pleies. Det er som et forhold som, all den tid du ikke bruker på det, aktivt er i ferd med å dø ut. Sjøl ens evne til å uttrykke seg på morsmålet kan lide betraktelig hvis all oppmerksomhet over en periode skulle være vendt mot et annet språk. Og når man virkelig elsker alle sine språk, og det er flere av dem, et lite harem, kan man rett og slett miste nattesøvnen av tanken på det ene eller det andre språket man neglisjerer om dagen. Hvert språk er som en kone som blir gretten og distansert om du ikke vier henne nok oppmerksomhet.

Hva skal man så gjøre? Man må jo i hverdagen stort sett holde seg til språket man snakker til daglig på jobb, i sosiale situasjoner og lignende. Det er uten tvil minst én av dine koner du aldri kan skille deg fra. Det er henne folk forventer å se ved din side. Du kan som regel ikke ta med deg en ny, fremmed en, og utbryte «HOLA! Hoy prefiero hablar español!» i et selskap. Dermed øker panikken hos språkfanatikeren, det er nemlig svært begrensa på hvilke arenaer hun kan pleie forholdet til sine andre språk. Det man da lever i evig bevissthet om er at man hele tiden må variere hvilket språk man bruker til slike formål som å lese bøker, notere, se film, surfe på nettet, utføre tankevirksomhet og lignende personlige aktiviteter. Når man ikke bruker tid på et språk, bruker man i motsetning tid på å glømme det. Aleine tanken får kaffien til å smake beskt, himmelen til å bli mørk og sjela til å vrenge seg.

Jeg misunner alle de mennesker som bestemmer seg for å lære «et fremmedspråk», og det er det, og dermed kun har én ekstrakone å passe på i tillegg til Fru Norsk og Mrs. English. Sjøl er jeg notorisk utro; koner, elskerinner og sommerflørter florerer i et stadig større kaos. Mange er de språkforholdene som lider under et liv med jobb og sosialisering. Dessuten føler man seg somme tider en smule rar når alminnelige, språklikegyldige folk oppdager at man har nettleseren på esperanto, operativsystemet på spansk, iPoden på japansk (veldig nyttig når elever stjeler den til personlig bruk!), mobilen på svensk, en fransk roman under puta og i tillegg leser den serbokroatiske ingredienslista på juicekartongen med glødende interesse. At det for språkfanatikeren er en reell problemstilling hvilket språk som skal velges til å slå opp noe på Wikipedia, eller hvilket språk man skal velge å lese en roman på, framstår som uforståelig for store deler av de mennesker hun omgir seg med. Noen ganger føler man seg litt flau, sjøl om man ikke bør skamme seg over sin kjærlighet, men man blir da oppfatta som riv ruskende gal, gjør man ikke?

Noen sier at de foretrekker å lese bøker på norsk framfor til dømes engelsk, fordi de på tross av gode engelskkunnskaper av og til kommer over et ord de er usikker på og lignende. Språkfanatikeren lar seg ikke affisere av slikt tøv, om det går saktere å lese en bok på det afrikanske stammespråket hun plutselig fatta interesse for i fjor sommer, er det ingen grunn til å la kunnskapene råtne! Sjøl en norskforfatta slager kan nytes på et fremmedspråk om det er det som skal til. Fører Narvesen bare sladreblader om fremmede kongefamilier på et av språkene man vil omgås? La gå, da får man heller bare la det stå til og forsøke å fatte en interesse for denslags. Alt for forholdet! Bladet gjømmes i veska og tas fram etter mørkets frambrudd, man orker nemlig ikke alltid å forklare hvorfor man bruker sin dyrebare tid på å tilegne seg slik meningsløs informasjon som denslags blader tilbyr. Lesningen er kanskje en samtale om uinteressante kjendiser, men for språkfanatikeren er det like fullt en samtale med et språk hun er forelska i, og ordene til en du elsker og begjærer er alltid verdt din tid.

Men hjertet er evig delt. For med tiden man bruker til å pleie sitt forhold til den ene, kommer bismaken av tanken på alle de andre… inkludert dem man gjerne skulle innlede et forhold til. Enda ville man aldri hatt det annerledes. Den som har sine språk, har alltid nok av både lidenskap å dyrke og ting å ta seg til.


La oss nå prøve Knausgård

Noen ting kan man lese om i avisene i måneder av gangen, det er som en føljetong av en roman på mange tusen sider som alle blir lei av, men avisene fortsetter iherdig og nådeløst med å dytte disse sakene i fjeset på oss til morgenkaffien. Hos husets avislesere resulterer som regel dette i at Herr Togstasjon blir gretten og jeg blir nysgjerrig. Når man får så mange sprikende meninger og utsagn om et produkt servert hver morgen, oppstår det jo et ønske om å vurdere det sjøl. Ellers må jeg jo bare sitte der og lese uten å kunne ta stilling til hva det er som blir skrevet.

Jeg skulle av den grunn gjerne ha sett Hjernevask, for det var tydeligvis så mange som blei blodfornærma og provosert av det programmet, og følgelig ville avisskriveriene ingen ende ta. Det gikk dessverre ikke siden jeg ikke har noe fjernsynsapparat, og internettsituasjonen min er såpass ustabil at streaming sjeldent er noe fullgodt alternativ. Jeg fikk bare sett at en eller annen forsker påstod at spedbarn som bare var noen dager gamle og dermed ikke hadde blitt kjønnsindoktrinert av Samfunnet ennå likevel tydelig viste interesse for «gutte- og jenteleker» i overenstemmelse med sitt kjønn. Noe slikt synes for meg å stride mot all tenkelig fornuft, men jeg veit ikke om jeg kan uttale meg siden jeg er unormal og ikke likte Barbie-dokker før jeg blei så gammel at jeg kunne bruke dem til intrigefylte og perverse rollespill. (Stakkars Barbiene mine. Siden det var tre av dem, var det alltid hu litt mindre pene billigkopien fra Rema 1000 som endte opp uten dame, etter mye utroskap og forførelsesforsøk.)

Uansett, etter hvert blei det tydelig at det var Karl Ove Knausgård som var den nye favorittkarakteren i avisa. Han hadde skrevet hele seks feite bøker som ene og aleine tok for seg hans eget liv. Å få til noe slikt er en imponerende bragd i seg sjøl, uavhengig av kvaliteten på verket. Ikke hadde han opplevd noe som kvalifiserer til Meget Oppsiktsvekkende heller, såvidt jeg kunne forstå. Han hadde ikke bodd i mange år hos et stammefolk i Amazonas-jungelen, vært hjelpearbeider i Nord-Korea eller noe i den dur, og ikke hadde familien hans vært flyktninger fra et eller annet krigsherja land. Likevel solgte bøkene som tax free-sprit og blei lovprist, prisnominert og omdiskutert ut i det kjedsommelige. Klart man blir nysgjerrig på noe sånt.

Så, har livet til denne kisen noe å si meg?

Det var derfor jeg til slutt ga etter og lasta ned lydbokutgaven. Lydbok er en kjekk måte å få med seg en bok på, man kan høre på den mens man vasker og lager kaffi. Egentlig var det vel mer at jeg ikke hadde penger til å kjøpe papirversjonen, men ja ja. Lydbok er koselig, det minner meg om hvordan jeg stifta bekjentskap med noen av mine favoritter fra før jeg sjøl lærte å lese. Jeg har nå vaska og trikka meg gjennom rundt en tredjedel av den første boka, og forunderlig nok kjeder jeg meg ikke ennå.

Hendelser er, slik de nødvendigvis må være i en slik bok, beskrevet ned i minste detalj, og ja, det er en alminnelig fortelling om ungdomsår så langt. Men jeg tror styrken i verket, og det alle liker så godt med det, ikke er det at det har så mye usedvanlig å fortelle, men snarere at det fortelles om ting som er alminnelige og som mange kan relatere seg til. Noen ganger begynner jeg å le av boka sjøl om det som fortelles ikke er spesielt morsomt, men jeg ler fordi jeg veit akkurat hva det er Knausgård snakker om, enda vi stort sett har hatt drastisk ulike tenår. Noe slikt som ensomhet, i en alder hvor man ønsker alt annet enn å være ensom, kampen for en synlig plass i klasserommet, det å ikke være helt «med», ja, det er noe gledelig med å høre disse tingene fortalt av en annen person enn en sjøl. Følelsen av å komme på skolen mandag morgen og være livredd for det enkle og tilsynelatende uskyldige, men knusende spørsmålet Hva gjorde du hælja da? – fordi man ikke har noe godkjent svar, er noe jeg tror jeg alltid vil huske tydelig enda tidene for lengst har bedra seg. Jeg trodde ingen kunne forstå det, men Knausgård nevner det, i en ærlig historie om hvordan det kan føles å være en ung dust.

Kanskje blir bøkene mindre interessante etter hvert. Mye går på gjenkjennelsesfaktor, det holder jeg fast ved. I ett parti begynte han å beskrive nåtiden med kone og barn, og der falt jeg litt ut, for følelsene i slikt et liv veit jeg fint lite om. Like fullt føler jeg at jeg kanskje allerede, så kort ut i prosjektet om å gjøre meg kjent med den store snakkisen innen ny litteratur, forstår litt mer av hva det er som gjør at folk leser disse bøkene med slik stor begeistring.


Agurknytt: Husking i regnet

Noen ganger lurer jeg på om jeg er litt gal. Når behovet kaller, må jeg nemlig dra ut og huske, samme hva slags vær eller temperatur det skulle være. Jeg vet ikke helt hva slags behov det er jeg dekker med denne aktiviteten. Det er bare slik at når trangen kommer, får jeg ikke ro før det er gjort.

I dag regna det tett omkring meg, tøyskoene mine ble våte av strømmene som fossa ut av takrennene, og folk som gikk omkring hadde henta fram regnværsminen: et stramt og bestemt ansiktsutrykk, det er tydelig at de ikke er ute i regnet av annen grunn enn at de er nødt til å komme seg fra et sted til et annet. En mann hadde bundet et teppe omkring hodet og kroppen mot regnet, og det så ut som om han hadde på seg en altfor liten niqab. Sjøl blei jeg bare våtere og våtere, jeg gjorde ikke noe spesielt for å forhindre det siden det uansett bare ville bli en utsettelse av det uunngåelige. Jeg var på vei til huska ved barnehagen.

Der satt jeg til jeg var gjennomvåt, men det føltes storarta. Jeg kan ikke si hvorfor. To damer kom med cirka ti minutters mellomrom og spurte etter noen barn som hadde forsvunnet. Den ene virka panisk, den andre lettere irritert. Sjøl var jeg bare glad at de ikke kom for å kjefte på meg for at jeg huska. Jeg håper de har funnet barna nå.

Damer i niqab ser egentlig mest ut som mystiske agenter av noe slag. Kan du ikke se for deg henne her i en action-spionfilm? Når man vinkler det slik er det jo nesten kult. Huff. Misforstå meg rett.


Den Store Pornostunden

Man kjenner til situasjonen. I godt lag med en eller flere venner kommer den endelige åpenbaringen om hva som må gjøres, med et frydefullt fnis blir det proklamert en opplagt genistrek av en idé:
Man skal se på porno!

Stort sett er dette en litt kjedelig, men grei nok aktivitet, litt sånn i samme genre som å dra på butikken for å kjøpe tannkrem. I tillegg til å være en studie i dårlig filmteknikk, er porno tidvis underholdende basert på ren og skjær absurditet, og så mye mer enn det er det ikke å hente. Opphissende er det som regel i hvert fall ikke. Smakfullt produserte scener av erotisk art i andre typer film kan slå en rein pornofilm i svime hvilken dag som helst i så måte.

Etter å ha sett et par triste videoer med begredelig kameraarbeid og overdrevne lydeffekter fra skuespillerne, som sjelden har noe for seg utseendemessig, og hvor det mystiske og forunderlige Heterofile Samleiet står i fokus, er det som regel en eller annen som bare våkner og plutselig forstår hva mitt manglende engasjement må skyldes. I all sin elskverdige hensynsfullhet utbryter vedkommende: “Men Jenni, vi må jo sette på noe lesbeporno for deg!”

I rørende omtanke for mine seksuelle tilbøyeligheter rotes det fram en video med to kvalmende silikonfylte blondiner i het omfavnelse. Ettersom disse menneskene etter all sannsynlighet hverken er ordentlige lesber eller ordentlige skuespillere, er det hele en riktig bisarr og lite overbevisende affære. Jeg føler meg bare pinlig berørt, men nå er all oppmerksomhet retta mot meg – jeg er på utstilling, og jeg skal liksom være i fyr og flamme over hele skrotten.

Og jeg aner hverken hva jeg skal si eller tenke eller føle. Det aller meste av pornofilm er like intetsigende og uinteressant som en vits uten punchline, og fakelesbeporno er intet unntak. Når det i tillegg ligger en blytung forventning i lufta om at jeg skal finne dette ufattelig pirrende, ja, antageligvis til og med mye mer pirrende enn hva de selv synes pornofilm som skildrer Det Heterofile Samleiet er, er hele situasjonen rett og slett sterkt nedhissende og lettere ukomfortabel. Jeg er like tent som en våt fyrstikk, går heller for å lage meg en kopp kaffi, og vennene mine er dypt skuffa over den uteblivende entusiasmen. Kleint.

Jeg må være en drit kjedelig lesbe med elendig underholdningsverdi. Det er sannelig Guds lykke at jeg er nokså underholdende ellers!


Eplekjekke eksentrikere søker bolig

I det siste har det hengt en stor, svart sky over hodet mitt, og den brøler «DU MÅ FINNE ET STED Å BO.» Jo høyere skyen brøler, desto hardere forsøker jeg å ignorere den, for å finne seg et rimelig sted å bo i Oslo er enklere sagt enn gjort. Som en del av Prosjekt Student kunne jeg kanskje ta til takke med en studenhybel av noe slag, virkelig ta den helt ut, men så er det Herr Togstasjon da. Han må med. Og han krever plass, både til seng og eksotiske matvarer og ljomende gresk folkemusikk.

Det er dog grenser for lenge man kan sitte og sutre over mangel på framtidig bosted, og hvor lenge man gidder å svare at man har ikke schnøring når folk spør om vi har funnet noe bosted til hausten. Da er det bare én løsning, den ble jeg grundig indoktrinert i barndommen gjennom TV-reklamer: Finn.no. En kopp kaffi og noen boligannonser, slapp av, prøv å gjøre det mer underholdende enn stressende.

Her er det ved første øyekast mye å ta for seg av, men skinnet bedrar. Vi er nemlig dessverre på budsjett, slik vi jo som hardt arbeidende venstrevridde jævler må være, og vi er dessuten ganske dårlige til å tilfredsstille de forskjellige krava utleiere stiller opp til sine potensielle leietakere. For eksempel er det en som vil leie ut til deg som er enten «gutt eller jente». Dette syntes jeg blei altfor trangt, hva med oss da, som er både gutt og jente? Eller slik Herr Togstasjon liker å formulere det – en dame med skjegg og en tolv år gammel gutt med rødt krøllete hår. Slikt vil han tydeligvis ikke ha. Det er generelt sett mange kjønnskrav ute og går. Mange som ønsker seg kvinnelige leietakere, vil dessuten at de skal være kristne i tillegg. «Kristen jente» er nesten som eget kjønn som utleiere foretrekker framfor alt annet. Jeg forstår ikke helt, er det ikke mange religioner som preker at man skal være flink og betale leia si i tide?

Siden ingen av oss er kristne jenter, og vi heller ikke alltid passer så godt inn i beskrivelsen «stille og rolig», er det plutselig få alternativer igjen. Noen leiligheter er for «ekte par». Vi er nok bare et falskt mor og datter/sønn-par. Om det var ekte, hadde vi antageligvis blitt intervjua i både Illustert Vitenskap og Se og Hør. Noen søker folk med fast jobb eller såkalte «seriøse studier». Jeg er ikke sikker på om kunst og tverrfaglige kjønnsstudier er seriøst nok. Én leilighet ser riktig flott ut, men så gjør de oppmerksom på at det er vanskelig å få kaldt vann i vaskene. Betyr det at vi må skolde oss når vi skal vaske hender, kanskje? Nei, boligmarkedet er noe mystiske greier.

Selvfølgelig kan man være heldig. Jeg ringte en trivelig dame og avtalte visning for oss i morgen. Men jeg veit ikke helt om jeg kan tørre å tro på at prisen er så lav som det annonsen ga inntrykk av. Nåvel, jeg har nettopp fått Ny Jobb, og det hjelper jo alltids på situasjonen. Om alt er for dyrt kan man trøsteshoppe bort lønna si på kiloveis med feite, fresne bøker!


Er livet så enkelt som «ja» eller «nei»?

Det ser ut til å være slik at jo mer man faktisk vet om en sak, desto vanskeligere blir det å ta standpunkt i den ene retninga eller den andre. Et veldig godt eksempel på dette er hva man skal mene om legaliseringsspørsmålet hva angår cannabis (altså hasj og marijuana, for de som er helt grønne), og det er dette jeg tenker å drøfte i dette innlegget.

Da jeg var 15 år, var det veldig enkelt å ha meninger om alt. Særlig alt man var sterkt i mot, som f.eks. fyllefanteri, røyking og framfor alt det som er så skummelt at man nesten ikke våga å si det høyt en gang – narkotika. Det ordet skulle man i hvert fall si i et eget tonefall, fylt av både frykt og forakt.

Da jeg var 18 år, var det enda enklere å ha meninger om alt. Da hadde man hatt litt tid til å vokse seg gammel og klok, og dermed måtte man helt klart forkaste alle meningene fra den gangen man «så verden i svart-hvitt, slik tenåringer gjør». Nå var det fritt fram for alt, med mer eller mindre måtehold etter tid og anledning. Narkotikapolitikken her til lands var helt på bærtur, bortkasta politiressurser var det det dreide seg om. Lær av Nederland, folkens.

Da jeg ble enda litt eldre, skjønte jeg at ingen av delene er fullt så enkelt.

For noen år siden kunne jeg kanskje si «Legaliser cannabis!» og så tenke «Det er vel ikke så mange som driver så mye med det uansett, og i hvert fall ikke folk jeg kjenner eller bryr meg noe særlig om.» Og når jeg ser på statistikken for hvor mange unge som gjør dette her til lands, er den ikke egentlig urovekkende høy på noen som helst slags måte. Litt må man alltids regne med. Men statistikk sier egentlig ikke det skapte grann om hva som virkelig foregår hos befolkninga, jeg vil tørre å påstå at det egentlig mest er egna for å bygge opp under forskjellige argumenter og lite annet. For hvem er disse menneskene som røyker tjall, enten nå og da eller på en daglig basis? Hva har dette egentlig å si for livene til folk? Kan noen spørsmål i en undersøkelse egentlig gi oss reelle svar på nettopp det?

Lenge følte jeg at disse menneskene i statistikken måtte være en eller annen gjeng i bygde-Norge eller noe sånt som jeg aldri kom til å møte. Eller så var det noen perifere bekjentskaper som var ellers var kjent for å leve et utsvevende liv, sånne mennesker jeg helst ville unngå på grunnlag av at jeg følte vi hadde lite til felles. Dette er reine fordommer, og slike oppstår som kjent på grunnlag av manglende kunnskap. Etter hvert som jeg blei eldre, kom det etter hvert til at en stor del av min bekjentskaps- og vennekrets røyka tjall i større eller mindre grad. Jeg skal ikke nekte for at jeg blei litt overraska. Plutselig var ikke denne verdenen noe fjernt som jeg lett kunne feie en eller annen bombastisk og velformulert mening over, plutselig sto jeg sjøl midt oppi den. «Alle disse dophuene», de hadde ansikter og navn, det var mennesker og personligheter i trauste gamle Norge, og ikke bare glade nederlendere på kaffisjapper. De var og er noen av mine beste venner.

Og er det så farlig at de røyker tjall, da? Er dette virkelig noe politiet skal bruke mengder av tid og penger på forsøke å bekjempe?

Det er mange som gjør det en gang i blant. Det går helt greit. Man dør ikke av å røyke tjall. Man blir ikke engang fysisk avhengig. Sånn sett er det langt verre å begynne å røyke vanlige sigaretter, for ikke å snakke om å gjøre seg litt for avhengig av sin aftendram.
Det er også mange som røyker tjall ofte, og håndterer det like greit. Det går nemlig an å røyke tjall og faktisk vite hva man driver med.
Det er til og med noen som gjør det hver dag, og fortsatt lever fullstendig oppegående liv med skole, jobb og hva det skulle være.
Og innen alle kategorier er det virkelig ytterst få som ender opp på sterkere stoffer og må livnære seg på å selge =Oslo. Dette er helt sant, det er viktig å få med seg, og det er nettopp det legaliseringsbevegelsen liker både å høre og utbasunere. Jeg skal ikke krangle med dem der, heller.

Dessverre er det også mange som egentlig aldri burde tatt i en joint. Det kan være mange årsaker til dette, og det er ikke noe jeg tenker å utdype så veldig, men jeg vil konkludere med at det er nettopp denne gruppa av mennesker som aller mest sannsynlig kommer til å gjøre det. Ikke bare én eller to ganger. Ikke «en gang i blant». De som i utgangspunktet er lite rusta til å håndtere en livsstil som innebærer bruk av cannabis, utgjør en skremmende andel av dem som gjør det daglig. Dette er noe jeg vil tro legaliseringsbevegelsen er mindre interesserte i å høre om. Det kan lett ignoreres. Alle må jo foreta sine egne valg, det meste kan brukes eller misbrukes, og hei, de har jo fortsatt helsa i behold?

Jeg vet ikke helt, jeg. Når unge mennesker som på alle måter er intelligente, reflekterte, talentfulle og generelt sett flotte personer, velger å røyke tjall hver eneste dag, og i tillegg velger å tro at det er det beste de kan få ut av hverdagen, er det noe som skurrer for meg. Når noen av de mest tenkende menneskene jeg har møtt, litt etter litt gir opp alt de hadde av ambisjoner og melder seg sakte, men sikkert ut av virkeligheten, er det noe som er galt. Når de tror at den eneste måten å bli opplyst på er å se inn i sitt eget hode gjennom rusen, og ikke å faktisk gå ut av døra, kjenne regnet slå i ansiktet, løfte hodet og se menneskene i øynene, høre på historiene som handler om det som er ekte og kjipt, men også vakkert, da blir jeg trist. Når de mister troa på at denne virkeligheten ikke bare er noe man diskuterer i abstrakte begreper, men noe som du faktisk på mange måter har i dine egne hender, når de mister troa på at det faktisk går an å gjøre ganske mye her i livet, bare man er villig til å stå på litt – og dermed ikke for hverken sin egen eller andres del utnytter de ressursene de sitter på som mennesker, da har samfunnet mista noe viktig og verdifullt.

Det er lett å si at det er en liten prosentandel av den totale befolkninga, lett å si at sånn er livet, noen faller utafor, lett å trekke fram alle de andre ressurssterke unge mennene og kvinnene som gjør så mye bra, er så flinke og engasjerte. Det er lett å tro at de som heller lever i en nesten uavbrutt hasjrus og ikke ønsker så mye annet heller, bare er såkalte triste tapere og idioter.

Nei, livet er ikke enkelt. Ingen har noensinne påstått det. Men det er ingen unnskyldning for å bare ture videre fram og drite i dem som det kanskje ser ut som ikke evner å stå på. Det er heller ingen unnskyldning for å gi opp livet, legge det på vent, fyre opp en joint og tenke at dette er det nærmeste du kommer å være lykkelig i den grusomme verden.

Det er derfor jeg ikke kan si ja eller nei til legalisering av cannabis. Mange ting gjør kanskje større skade enn dette stoffet, og det er kanskje relativt uskyldig i seg sjøl. Stort sett er det faktisk ikke så ille at det er nevneverdig. Likevel kan det, med tilhørende livsstil, påvirke enkelte i såpass negativ retning at jeg kjenner jeg føler meg både sint, lei meg og maktesløs. Kan man egentlig formulere det så enkelt som å si «ja» eller «nei» til noe slikt?

Har det egentlig noe å si om jeg sier ja eller nei i det hele tatt? Om du vil ha tak i tjall, er det bare å gå ned langs gata, du møter nok en afrikaner som er ute og går, det er bare å gi ham et Blikk.

*******

Dette var en vanskelig post å skrive (og det blir fort ubehagelig personlig) men jeg føler at dette er ting som er nødvendige å få sagt, sjøl om kanskje bare 20 personer skulle lese det.


Det beste i livet er dessverre ikke NESTEN GRATIS

Jeg burde jo for lengst ha forstått at bokklubber flest er for folk som egentlig ikke er spesielt interesserte i bøker. De har pløyd seg gjennom en Paulo Coelho-bok som like gjerne kunne vært utgitt som leseløve, og føler seg nå så dypt intellektuelt stimulert at de tenker at det kanskje ikke er så ille å lese én bok i måneden likevel. Med en gratis pilates-ball på kjøpet kan man jo til og med bli kvitt hengemagen i tillegg til å føle seg åndelig berika og kulturelt overlegen!

Til tross for disse klare motforestillingene kom jeg på at bokklubber jo som kjent sender deg 3-4 NESTEN GRATIS bøker i posten mot at du står oppført som medlem i ett år, og det er fullt mulig å avbestille alle følgende bøker så lenge man husker på å gjøre det i tide. Etter å ha blitt sendt et brev med tilhørende brosjyre fra Universitas Osloensis som begge inneholdt en deprimerende mengde frister og datoer, har jeg forstått at mitt Prosjekt Student tydeligvis innebærer at jeg må lære meg å forholde meg til denslags. Da er det vel god trening å avbestille en bok i måneden, med 3-4 NESTEN GRATIS bøker som forhåndspremie for arbeidet.

På leting etter bokklubber å utnytte fant jeg en som kalte seg Bestselgerklubben, med slagordet «Klubben som gir deg det beste av det beste!». Jeg kan ikke helt forstå hvordan «bestselger» og «det beste av det beste» kan gå i hop når det gjelder bøker, dette er jo (dessverre) ofte to høyst motstridende begreper. Det kunne dog være interessant å se hvordan de løser denne problemstillinga, eller finne ut om de kanskje bare ljuger, og med den tanken entra jeg nettsida deres.

Da jeg så hvordan fanen i min nettleser så ut, fikk jeg ganske raskt et lite sjokk:

Om du ikke bruker Internet Explorer til vanlig, skal du i hvert fall få følelsen når du besøker nettsida til Bestselgerklubben.

Da nervene hadde fått roa seg innså jeg at nei, jeg hadde ikke plutselig og uventa endt opp med en Windows-maskin med Internet Explorer på fanget – de bruker bare av en eller annen uforståelig grunn dette ikonet for sine nettsider. Kanskje de føler at det er det som best representerer ånden i klubben deres. Trygt og treigt.

Litt scrolling nedover sida viser at jeg bl.a. kan velge mellom kategoriene «Velg og Vrak», «Krim» og «Anbefalt av Oprah!», som nok taler for seg sjøl. Danielle Steel er en av forfatterne som blir trukket fram i søkelyset her, hos leverandørene av «det beste av det beste» innen bøker. Jeg begynner i stadig økende grad å mistenke villedende markedsføring. Da jeg febrilsk prøver å finne ut hvilke flere bøker de har å by på, viser det seg å være svært vanskelig å finne noe særlig til utvalg. Det er rett og slett ikke så mange bøker å oppdrive hos denne bokklubben. Vel, vel, det jeg skulle var å grafse til meg 4 NESTEN GRATIS bøker, og dét har de!

Gratis vannkaraffel har de òg. Den er jeg pent nødt til å ta i mot, sjøl om jeg heller ville hatt en gratis kaffitrakter, men blant bøker kan jeg velge fritt mellom 27 titler, og 2 DVD-er, om jeg nå ikke skulle orke tanken på å lese 4 NESTEN GRATIS bøker. Etter å ha saumfart alternativene med økende frustrasjon, ser jeg meg nødt til å gi opp. Det som kunne være verdt å lese her har jeg allerede lest. Dan Brown kan de få ha for seg sjøl.

At jeg skulle få tuske til meg 4 NESTEN GRATIS, men givende leseopplevelser? Hvem var det jeg prøvde å lure?

(Første avbefaling i denne kategorien med anbefalinger og avbefalinger.)